Øyvind Ryan
Perfekt harmoni
Mons.no
Cd -
2009 -
På
MySpace
     |
En god ting kan ikke
repeteres ofte nok, så jeg nevner det for sikkerhets skyld igjen: Øyvind
Ryan var medlem av det finfine popbandet Monster Blomster på 90-tallet. På
herlig trønderdialekt fortsatte han med sin første soloskive i 2003, men
selv om det var et soloprosjekt så hadde han med seg flere gode musikere,
så han kalte det Øyvind Ryan - Gruppen. De 5 siste årene har han jobbet
med en oppfølger, og når han fremfører sine låter live nå om dagen
fremføres de av Øyvind Ryan OG. Ja, for det er jo Øyvind Ryan OG...flere
musikere. Disse musikerne er Lars Lien, Bent Sæther, Even Granås og Øyvind
Holm. De fleste av disse har også vært med på plata sammen med flere andre
gjester.
Ryans nye plate heter "Perfekt harmoni". Den er dempet og "nedpå", den er
vakker og trist, med kjempefine tekster hovedsaklig om kjærlighet.
Popsoundet fra Monster Blomster og det mer rocka utrykket på forrige
soloskive er erstattet av mollstemt visepop, hvor spesielt en akustisk
gitar og et piano utvikler varme som en hyttepeis. Ryan har skrevet låter
og satt tekster til 10 låter, låter som har modnet lenge. Jeg liker det
Ryan gjør veldig godt, han treffer noen nerver hos meg. Selv uten de
supergode musikerne han har med seg ville låtene stått godt på egenhånd,
men det blir selvsagt enda bedre med de med. Det er også veldig fint at de
ikke overkjører Ryan, dette er helt og holdent hans verk. Det er en
avslappa stemning over det hele, kall det laidback om du vil, ja typisk en
plate utgitt av en voksen person som er trygg på seg sjøl, men som har
levd et langt liv med mange gleder og sorger.
Tekstene er ikke spesielt triste i seg selv, men Ryan synger dem på en
trist måte, likevel gjør han det med glimt i øyet, det er en snert av
humor her også. Stemmen til Ryan er særegen, den beveger seg gjennom et
stort følelsesmessig register. Den kommer mer "til syne" nå enn tidligere.
Et forsiktig anslag på en akustisk gitar introduserer Ryans stemme på
første låta, "Lykkelig når du er glad". Tittelen på låta forteller vel det
meste om hva teksten handler om. Det er en stor liten låt. Når Line Sofie
Aleksandersen kommer inn og korer på refrenget fungerer Ryan som en
antistresspille.
"Pupp" er ikke en pornografisk låt, men en reflektert og dypfølt
kjærlighetserklæring til ei jente vi ikke får oppgitt navnet på. Låta
duver skranglete og sløvt i veg med hest og kjerre, tenk Bonnie 'Prince'
Billy (Will Oldham). Vi får også høre et par gjestemusikere på trompet og
tuba her. Neste låt handler om Lisa, igjen, og går i et vanlig poptempo,
men gjort med en liten alternativ twist. Jeg nevnte Ryans vokal som et
stort pluss på denne plata, men koringa er også gjennomgående fiffig
gjort. Fra pop til skrudd blues i "Nyklint trut lyspære blues". En altfor
kort sak på under minuttet.
Neil Young sin elektriske, styggvakre og småsure gitarspilling har satt
sine spor. På veldige "Min", som drar seg over 8 minutter får vi høre en
sånn "Cortez the killer/Like a hurricane"-låt fra Ryan og hans
medmusikanter. Denne låta er verdt prisen på plata alene, som forøvrig er
kun 100 norske. Vi har kommet halvveis på plata før Ryan og co. oppdager
at det står et piano i studio. Det er et gammelt mollstemt piano som ikke
har blitt stemt på noen år, og den avgir triste vakre toner når fysisk
kontakt oppstår. Og det brukes på låta "Elskling". Kun et piano, en obo
traktert av Jens Stoltenberg (?), mellotron fra Sæther, og stemmen til
Ryan. Det er en av de vakreste og skjøreste kjærlighetsvisene jeg har
hørt.
Så får vi en liten snutt med kun piano før de jazzer og funker seg opp på
"Alt". Sjekk den deilige funky bassen! Denne låta skiller seg markant fra
alt annet på plata, spill høyt og kjenn rytmen boble gjennom kroppen.
Tangentmester Lars Lien får orgelet til å låte som Steely Dan på
70-tallet, og det er litt west coast og smooth jazz over det. "Hoppalong"
er ganske streit poprock egentlig, får meg til å tenke på Fleetwood Mac og
album som "Rumours" og "Tusk", men det er kanskje fordi jeg ble dratt mot
USA i forrige låta. En fin låt er det uansett. En enda finere låt
avslutter en fin plate: "Blond og blid". Ryan har en magisk evne til å få
refrengene til å sitte pladask som en stormfull forelskelse, selv om versa
ikke tyder på at det skal komme. Når han drar stemmen sin på gråtkvalt vis
opp mot de lyseste tonene er han uimotståelig.
Jeg blir litt trist av denne plata, men litt glad også. Etter Øyvind Ryan
kommer stillheten.
Rock Engh Roll 6 september 2009 |
Øyvind Ryan - Gruppen
Øyvind Ryan - Gruppen
Mons Records
Cd -
2003
     |
|
Trønderen
Øyvind Ryan var på 90-tallet med i bandet Monster Blomster, et band som
mange mener var blant tiårets beste norske band. Jeg har dessverre ikke
hørt bandet så jeg vet ikke hva jeg har gått glipp av. Men, jeg vet at
Øyvind Ryan - Gruppen, som er hans nye prosjekt etter årtusenskiftet, er
et meget hyggelig bekjentskap.
Øyvind har fått med seg Bent Sæther fra Motorpsycho, Monster
Blomster-produsent Lars Lien - også tangentist i Motorpsycho, samt Arve
Gulbrandsen fra The Dipsomaniacs. Sammen utgjør de Øyvind Ryan -
Gruppen.
Den tidligere låtskriveren og hovedmannen i Monster Blomster er også
innehaver av en webside som er utrolig fyldig og spennende. Ja, jeg har
faktisk lyst til å starte anmeldelsen med noen ord om det jeg fant på
den sida. Det har seg sånn at i forbindelse med denne anmeldelsen har
jeg prøvd å finne ut litt mer om hvem denne Øyvind Ryan er. Jeg fant
Mons.no og jeg har fått stor respekt for denne mannen, over natta kan du
si. For jeg jobbet nattskift i natt og jeg må nok innrømme at
mesteparten av tida gikk til å bla gjennom ting jeg fant på websida til
Øyvind. For eksempel leste jeg gjennom tekstene som Ryan har laget. De
beskriver livet og mellommenneskelige forhold slik jeg opplever det selv
nesten hver dag, og som jeg kan forholde meg til. Tekstene er vakre,
alvorlige og tildels dype, men skrevet på en litt skranglete,
overtydelig sjarmerende måte.
Det var likevel først når jeg begynte å
lese gjennom hans liste over "Ubeskrivelig bra plater i utvalg" at jeg
forsto hvilken begavelse jeg har med å gjøre. Det er jo dyrt å sitte på
nettet i timevis, dessuten skjer det jo stadig noe på jobben som gjør
at man må jobbe, så jeg skrev ut 37 sider inneholdende en fin oversikt
over Øyvinds favorittplater med lange forklaringer på hvorfor de var
favorittplater. Før natta var over hadde jeg bare kommet til bokstaven
"C" og Elvis Costello. Han omtaler sine favorittplater på en like
forunderlig måte som han skriver tekster. Han er en mester til å
beskrive ting på en lettfattelig måte, og han bruker enkle formuleringer
på å forklare vanskelige ting. Som tekstforfatter og skribent er han i
mine øyne mesterlig.
Men dette er jo egentlig en plateanmeldelse, så det kan jo være på sin
plass å beskrive det ørene oppfatter også. Når man har med seg DET laget
med musikere kan det knapt bli kjedelig, noe det heller ikke er, men det
kan ta tid å trenge gjennom et T-34-panser av tilsynelatende anonym, men
velspilt og variert rock. Min fordel er at jeg har all den tid jeg
trenger til å bli kjent med plata. Ingen deadline eller masete
redaktører over meg i systemet. Derfor har jeg trengt inn i platas
mørkeste kroker og har funnet ut at nesten alt stoffet på plata er av
høy kvalitet. Ta for eksempel åpningssporet, "Æeleimæ". Platas lettest
tilgjengelig låt har noen gitarsoloer som man legger merke til etter
noen avspillinger. Den ene ligner på lyden Neil Young hadde på "Ragged
glory". Man hører også et skingrende orgel langt bak i lydbildet. Selve
melodien er jo helt fantastisk. Dette er tung melodiøs rock på sitt
aller aller beste.
Så fortsetter det med en rytmeboks, et primitivt orgel og vi er inne i
en sentimental ballade med nydelig koring. Nok en stor låt. "Jesus
går igjen" heter den.
"Skal ta vare på deg som om du var min" er en ny flott låt, med varm
tekst, spennende lydbilde og med et refreng man nynner på dagen lang.
Ryan høster inn impulser fra et langt liv med rock i øret, og bandet
spiller med stor autoritet. Hør bare på samspillet mellom de fire i
kongelåta "(Hun har en) magefølelse". Fin tromming i starten forøvrig.
Øyvinds stemme er vel ikke nevnt foreløpig, men den passer også veldig
fint inn i den litt lo-fi pregede gitarrocken til gruppen. Minner litt
om De Lillos noen ganger, særlig i "Pikekos".
De Lillos er, sammen med Neil Young, The Beatles, Motorpsycho og
Pavement, greie referansepunkter for gruppen, glimtvis. Drøye 6 minutter
lange "5-6 ting" er en låt som - hvis verden hadde vært rettferdig -
ville gått som en farsott i radiokanalene landet rundt. Jeg må bruke
ordet "ekstremt bra" for å forklare kvaliteten på den vakre, vare
melodien med den fine teksten. Ryan digger The Beatles låtskriverevner
og mener de er i en klasse for seg. Kanskje Ryan har lært et og annet av
Mc Cartney/Lennon, for låta er jo bare nydelig. Nesten like flott som
klassikere som "Fool on the hill", "Michelle" og "Here, there and
everywhere". Det er faen meg sant, Øyvind!
Skiva avsluttes med den behagelige akustiske instrumentalen "Siste
indre", som Ryan har co-skrevet med Sæther. Jeg vet at jeg er blitt
litt gladere etter å ha hørt på denne skiva fryktelig mange ganger, og
endelig har jeg fått skrevet en omtale av den. Jeg har bare fine ting å
si om både mann, gruppe, webside og plate. Og nå må jeg prøve å få tak i
Monster Blomster på vinyl.
Rock Engh Roll
desember 2003 |
|