Hovedside

Trønderen Øyvind Ryan var på 90-tallet med i bandet Monster Blomster, et band som mange mener var blant tiårets beste norske band. Jeg har dessverre ikke hørt bandet så jeg vet ikke hva jeg har gått glipp av. Men, jeg vet at Øyvind Ryan - Gruppen, som er hans nye prosjekt etter årtusenskiftet, er et meget hyggelig bekjentskap.

Øyvind har fått med seg Bent Sæther fra Motorpsycho, Monster Blomster-produsent Lars Lien - også tangentist i Motorpsycho, samt Arve Gulbrandsen fra The Dipsomaniacs. Sammen utgjør de Øyvind Ryan - Gruppen.

Den tidligere låtskriveren og hovedmannen i Monster Blomster er også innehaver av en webside som er utrolig fyldig og spennende. Ja, jeg har faktisk lyst til å starte anmeldelsen med noen ord om det jeg fant på den sida. Det har seg sånn at i forbindelse med denne anmeldelsen har jeg prøvd å finne ut litt mer om hvem denne Øyvind Ryan er. Jeg fant Mons.no og jeg har fått stor respekt for denne mannen, over natta kan du si. For jeg jobbet nattskift i natt og jeg må nok innrømme at mesteparten av tida gikk til å bla gjennom ting jeg fant på websida til Øyvind. For eksempel leste jeg gjennom tekstene som Ryan har laget. De beskriver livet og mellommenneskelige forhold slik jeg opplever det selv nesten hver dag, og som jeg kan forholde meg til. Tekstene er vakre, alvorlige og tildels dype, men skrevet på en litt skranglete, overtydelig sjarmerende måte.

Det var likevel først når jeg begynte å lese gjennom hans liste over "Ubeskrivelig bra plater i utvalg" at jeg forsto hvilken begavelse jeg har med å gjøre. Det er jo dyrt å sitte på nettet i timevis, dessuten skjer det jo stadig noe på jobben som gjør at man må jobbe, så jeg skrev ut 37 sider inneholdende en fin oversikt over Øyvinds favorittplater med lange forklaringer på hvorfor de var favorittplater. Før natta var over hadde jeg bare kommet til bokstaven "C" og Elvis Costello. Han omtaler sine favorittplater på en like forunderlig måte som han skriver tekster. Han er en mester til å beskrive ting på en lettfattelig måte, og han bruker enkle formuleringer på å forklare vanskelige ting. Som tekstforfatter og skribent er han i mine øyne mesterlig.

Men dette er jo egentlig en plateanmeldelse, så det kan jo være på sin plass å beskrive det ørene oppfatter også. Når man har med seg DET laget med musikere kan det knapt bli kjedelig, noe det heller ikke er, men det kan ta tid å trenge gjennom et T-34-panser av tilsynelatende anonym, men velspilt og variert rock. Min fordel er at jeg har all den tid jeg trenger til å bli kjent med plata. Ingen deadline eller masete redaktører over meg i systemet. Derfor har jeg trengt inn i platas mørkeste kroker og har funnet ut at nesten alt stoffet på plata er av høy kvalitet. Ta for eksempel åpningssporet, "Æeleimæ". Platas lettest tilgjengelig låt har noen gitarsoloer som man legger merke til etter noen avspillinger. Den ene ligner på lyden Neil Young hadde på "Ragged glory". Man hører også et skingrende orgel langt bak i lydbildet. Selve melodien er jo helt fantastisk. Dette er tung melodiøs rock på sitt aller aller beste.

Så fortsetter det med en rytmeboks, et primitivt orgel og vi er inne i en sentimental ballade med nydelig koring. Nok en stor låt. "Jesus går igjen" heter den. "Skal ta vare på deg som om du var min" er en ny flott låt, med varm tekst, spennende lydbilde og med et refreng man nynner på dagen lang. Ryan høster inn impulser fra et langt liv med rock i øret, og bandet spiller med stor autoritet. Hør bare på samspillet mellom de fire i kongelåta "(Hun har en) magefølelse". Fin tromming i starten forøvrig.

Øyvinds stemme er vel ikke nevnt foreløpig, men den passer også veldig fint inn i den litt lo-fi pregede gitarrocken til gruppen. Minner litt om De Lillos noen ganger, særlig i "Pikekos".
De Lillos er, sammen med Neil Young, The Beatles, Motorpsycho og Pavement, greie referansepunkter for gruppen, glimtvis. Drøye 6 minutter lange "5-6 ting" er en låt som - hvis verden hadde vært rettferdig - ville gått som en farsott i radiokanalene landet rundt. Jeg må bruke ordet "ekstremt bra" for å forklare kvaliteten på den vakre, vare melodien med den fine teksten. Ryan digger The Beatles låtskriverevner og mener de er i en klasse for seg. Kanskje Ryan har lært et og annet av Mc Cartney/Lennon, for låta er jo bare nydelig. Nesten like flott som klassikere som "Fool on the hill", "Michelle" og "Here, there and everywhere". Det er faen meg sant, Øyvind!

Skiva avsluttes med den behagelige akustiske instrumentalen "Siste indre", som Ryan har co-skrevet med Sæther. Jeg vet at jeg er blitt litt gladere etter å ha hørt på denne skiva fryktelig mange ganger, og endelig har jeg fått skrevet en omtale av den. Jeg har bare fine ting å si om både mann, gruppe, webside og plate. Og nå må jeg prøve å få tak i Monster Blomster på vinyl.

Rock Engh Roll desember 2003