The Samuel
Jackson Five
Goodbye melody mountain
Honest Abe Records
Cd
-
2008
 |
The Samuel Jackson Five:
Sigmund Bade, bass, gitar, tangenter
-
Thomas Meidel, gitar, tangenter
-
Thomas Kaldhol, gitar, bass
-
Stian Tangerud, trommer, perkusjon + gjestemusikere
Genre:
Norsk Postrock
-
Progrock
Låter:
Face the fax
- Hey now, who really
cares
- After the avalanche
- Eye eat lotus
- Goodbye melody
mountain
- So many cowboys, so
few indians
- Slow motion
simulator
- How to evade your
obsessive shadow
I Rockeweb:
2009
Webreferanser:
SJ5
-
På MySpace
 |
Bandet som får 6 gitarer i
denne weben for valg av bandnavn og 5 gitarer for sine to foregående album
"Same same but different" fra 2004 og "Easily misunderstood" fra 2005, er
nå klar med sitt vanskelige tredjealbum, "Goodbye melody mountain". Dog
ikke vanskeligere enn at de fortsetter på samme måten, de befinner seg
fremdeles i flytsonen og leverer med tilsynelatende letthet et nytt supert
album. Bandet har blitt et av mine norske favorittband faktisk.
De valgte kanskje platenavnet på vei ned fra hytteturen til Valdres i juni
2008. De befant seg nemlig på en hytte i 1000 meters høyde i 10 hektiske
dager for å spille inn sin nye plate. De er forøvrig redusert til 4 nå,
for Kjetil Gundersen står nå kun oppført som creative input, slik at
kvartetten består av Sigmund Bade, Thomas Kaldhol, Thomas Meidell og Stian
Tangerud. De har også denne gang invitert noen folk til å være med som
gjestesangere og musikere, om de har vært på hytta også veit jeg ikke, det
har nok i så fall blitt en real folkefest på en liten hytte i Valdres.
SJ5 har endret litt på seg siden sist, det har jo gått 3 år siden "Easily
misunderstood", og mye rein seksognitti har rent i bekkene i Valdres siden
den gang. De følte vel at de hadde utforsket de nutene som lå nærmest
hytta nok, nutene som vi midlertidig kan kalle postrock. Denne gang går de
mer i dybden, lenger inn, høyere opp, og ser alt gjennom tredimensjonale
briller, slik at de ser postrock, progrock og folkrock samtidig, noe som
selvsagt kompliserer ting en smule.
Men bandet plasserer riktig lyd på riktig sted til riktig tid og har en
evne til å male melodiske temaer som tar pusten fra deg, akkurat som
naturen i Valdres gjør, for i neste øyeblikk å flerre opp luften med en
hylende gitarsolo som kommer direkte etter mektige progressive
gitarakkorder og komplekse lydlandskaper, hvor de inkluderer cello, alt
sax, sopran sax, theremin, violin, clarinet, fuzz orgel og noe som heter
kaosillator med mer.
The Samuel Jackson Five er et av få band innen denne genren som klarer å
fange interessen min gjennom en hel plate. Bandmedlemmene skriver låtene
sammen, og 4 kreative personer kan skape magi når de har et felles mål, og
i tillegg er vanvittig samspilte etter mange år i band sammen. Jeg kan
tenke meg hvordan de sitter i denne hytta og spiller, tar seg en øl, koser
seg med god mat, og kikker ut av vinduet, utover fjellheimen i Valdres, og
oppslukt av feelgoodstemninga jammer inn den ene kanonkomposisjonen etter
den andre.
SJ5 har alltid noen låter som rager høyt opp i stratosfæren, så også nå.
Jeg har plukka meg ut 3 åpenbare favoritter denne gang: "Hey now, who
really cares", "So many cowboys, so few indians", og den mest spennende
denne gang, og samtidig den låta som muligens peker ut retningen for
bandets videre ferd gjennom et postrock-landskap i endring,
superdobbeltfenomenale "How to evade your obsessive shadow", som er platas
siste bastion. I den møtes bandets 3 utrykk, postrock, progrock og
folkrock, i et fagert lydrendevouz som bygger seg opp og blir både hardere
og mer kompleks, for til slutt å ende i et stille vakuum, før låtas
melodiske kjernemateriale gir seg til kjenne, det bygger seg opp igjen på
nytt, og låta forflytter seg opp i en høyere enhet, først ved nydelig
synging av Truls Heggero, på utlån fra Lukestar, deretter med noe som
faktisk kan ligne på Mike Oldfield og hans første instrumentale plater på
70-tallet. Jeg får gåsehud på ryggen og skjelver litt, så bra er det.
Jeg har likt dette bandet hele tida, de er fantastiske!
Rock Engh Roll 27 mai 2009 |
The Samuel
Jackson Five
Easily misunderstood
Honest Abe Records
Cd
-
2005
 |
The Samuel Jackson Five:
Sigmund Bade, bass, tangenter
-
Thomas Meidel, gitar, perkusjon, tangenter, samples
-
Thomas Kaldhol, gitar, bass
-
Kjetil Gundersen, gitarer, perkusjon, tangenter
-
Stian Tangerud, trommer
Genre:
Norsk Postrock
Låter:
Skinflick dress rehearsal
- If you show of the
milk who's going to buy the cow
- Easily
misunderstood
- Charlie foxtrot
queen
- Person most likely
to enjoy the taste of human flesh
- Unimog
- No name
- Song for Sarah
-
Psycho derelict
-
Michael Collins autograph
-
Switch ambulance trip
I Rockeweb:
2005
|
Postrockerne med det funky
navnet og de maleriske plateomslagene har spilt inn sin andre skive på
Amatøren Pub. Det er bandmedlemmene Thomas Meidel og Sigmund Bade som har
dirigert spaker. For å få et best mulig lydresultat har de latt
råmateriale bli mikset hos Diktafon Studios, og mastringa er det Strype
Audio som har stått ansvarlig for. Dette er muligens info som ikke alle
bryr seg like mye om, men det kan være greit å få fram at SJ5 legger sjela
si i dette. Så er de også ganske avhengig av god lyd for å synliggjøre de
mange imponerende detaljene i soundet sitt, for de lager fremdeles musikk
som må lyttes vel og lenge til, og de kan fremdeles katalogiseres som
postrock, ganske jazzfiksert riktignok, men likevel postrock. Eller som de
selv velger å formulere det: instrumental rock på jazzpremisser.
"Same same but different" var en av fjorårets fineste norske
plateøyeblikk, og plata kan fremdeles få meg til å nikke febrilsk på
hodet, åpne øra på full gjennomstrømning, slippe alt jeg har i hendene og
bare lytte intenst, mens SJ5 smører nerver, utfordrer hjernen eller skyver
deg med tyngde bakover i sofaen. Alt dette klarte bandet på sitt
debutalbum. Så er spørsmålet om de skal fortsette å vekke oppsikt på sin
spennende ferd i et musikalsk landskap som er overfylt med kvalitetsband.
Det begynner i alle fall kolossalt bra. "Skinflick dress rehearsal"
bringer tankene tilbake til 1971 og albumet "Meddle" med Pink Floyd.
Floydske påvirkninger hører vi også andre steder på plata, som i låt 7,
"No name", der bassløpet er klin identisk med "Welcome to the machine" fra
1975. Ellers er SJ5 et originalt band som gjør det de kan best: de veksler
mellom de lange tonene som flyter ut i et drømmeaktig futuristisk landskap
på en til nå uoppdaget planet i en fjern galakse og eksplosive beats som
vekker deg opp fra den samme drømmen med et brak. De fremstår titt og ofte
som et særdeles kreativt og inspirert orkester.
Så fortsetter det med en av de hardeste låtene bandet har i backkatalogen
sin til nå: "If you show of the milk who's going to buy the cow" er hard
postrock. Det finnes stillere øyeblikk her også, men du verden, denne
smeller direkte i sikringsboksen. Låta er full av heite gitarbølger og
kvasse utbrudd som ljomer mellom husets vegger og den blir aldri statisk
eller langtekkelig. Den lange låttittelen er morsom, og hvis man følger
veldig godt med i norsk rock så vet man at et annet postrockkollektiv også
sprer glede og skaper latter med ekstremt lange låttitler. Oi oi oi,
visste du det ikke, det er Youth Pictures Of Florence Henderson, som
forøvrig har mer til felles med SJ5 enn bare den detaljen.
SJ5 utvikler seg. De har lagt til en solid dose jazz og
klassisk-inspirerte detaljer i musikken sin. På tittellåta får du begge
deler. Et finkulturelt pianospill som hadde passet rett inn i en Wolfgang
Plagge konsert i Ibsenhuset i Skien overmanner deg og bestemmer at du er
svært fornøyd med skiva så langt. Og bedre skal det bli: "Charlie foxtrot
queen" er alle Sj5-låters mor. Den bygger seg opp som en kranglete snøball
på veg ned en fjellside og bruser opp der den treffer den lokale
brusfabrikken. Fiffig!
På dette tidspunktet av omtalen kan det være på sin plass å berike dere
med info om alle de talentfulle gjestemusikerne på plata. De florerer
nemlig, og på "Person most likely to enjoy the taste of human flesh", som
også har en strøken intro, hører du en av dem - Dag Striberg gjør sitt til
at deler av plata kan karakteriseres som fri jazz, eller bedre, en
oversett take fra en av låtene på Captain Beefheart's "Trout mask replica".
Dette liker jeg! Andre magiske gjester er: Ingebrigt Haaker Flaten på
kontrabass, Magnus Moriarty på bratsj og fiolin, Sven Andreen på
perkusjon, Jørgen Skjulstad på klarinett og Ingar Hunskaar på synth - som
forøvrig er med på både miksing og mastring.
En av de instrumentene jeg liker best her er et elektrisk piano. Tangenter
er i det hele tatt en svært viktig del av Sj5's totalpakke med musikalske
snurrepiperier. De starter gjerne rolig med tangenter før uværet bryter
løs i form av bass, trommer, gitarer og andre pålegg. Ofte er det svært så
vakkert også, nesten sakralt. Som i vidunderlige "Song for Sarah", hvor vi
innledningsvis får høre et fagert samspill mellom et el. piano og en
akustisk gitar, før nevnte uvær bryter løs. Så roer det seg igjen.
De siste 2 minuttene på plata er balsam for sjela. Så vakkert som en grønn oase i
en grå betongby med skyhøye massive bygninger uten ansikt. Bandet avslutter
nemlig med noe som virker å
være inspirert av Mozarts rolige deler av "Requiem". Med
klassisistisk instrumentering avslutter de en plate som blir bedre hver
gang den gis plass i cd-spilleren.
Jeg synes det er vanskelig å vurdere om denne plata er bedre eller
dårligere enn debuten. Det spiller vel egentlig heller ingen stor rolle.
Likte du "Same same but different" liker du denne og omvendt. Det som
uansett er helt bankers er at du må høre på plata mange mange ganger før
du gjør deg opp noen formening. De første gjennomhøringene var "planlagt"
skuffende, slik det ofte er med gode plater tettpakket med gjemte godbiter
og lekre detaljer i dybden. Innimellom kan det virke litt slapt før du har
blitt kjent med skiva, men de leker og improviserer over en lav sko med
jazzmusikken som ivrig følgesvenn, og har gitt ut nok en plate som vil
glede deg innomhus mens høststormene herjer utenfor vinduet. Oppdag bandet
mens det fremdeles er et undergrunnsband. Det varer ikke lenge.
Rock Engh Roll 15 september
2005 |
The Samuel
Jackson Five
Same same
but different
Honest Abe Records
Cd
-
2004
 |
The Samuel Jackson Five:
Sigmund Bade, bass, el. gitarer, piano, orgel, synth, perkusjon
-
Thomas Meidel, gitarer, orgel, theremin, samples, space echo
-
Thomas Kaldhol, el. gitarer, bass
-
Kjetil Gundersen, gitarer
-
Stian Tangerud, trommer, perkusjon
Genre:
Norsk Postrock
Låter:
Counting sheep
-
Locust lowtalker
-
Clubbers dream
-
Sing slow, walk fast
-
Honest Abe
-
Same same but different
-
Postmans joke
-
Britney Spears 4 president
I Rockeweb:
2004
|
Bandnavnet tilsier at vi har med et amerikansk soulband eller en svart
vokalgruppe fra 60-tallet å gjøre, eller ungene til skuespilleren Samuel
Jackson, men faktum er at The Samuel Jackson
Five er 5 norske gutter i 20-årene som spiller postrock, og som nettopp
har gitt ut sin første skive, bestående av 8 komplekse, men majestetiske
og originale verker som er plassert på samme grein av rocketreet som de
utenlandske storhetene Mogwai og Tortoise.
De fem unge musikantene har spilt inn og mikset debutplata si i Edwins
Basement og resultatet er imponerende. Her er det ikke spilt inn en eneste
anonym tone. Det er en deilig flyt i alle låtene som gir deg ro samtidig
som bandet eksploderer fra tid til annen og man oversvømmes av geniale
arrangementer med en enorm detaljrikdom. Dette er definitivt postrock, men
samtidig hører man inspirasjon fra gammel progrock og eksperimentell rock.
Den store styrken med albumet er dets varierte arrangementer og
gjennomgående solide låter, men det høres også veldig ekte ut, akkurat som om det hele er
improvisert, alle de forskjellige detaljene finner sin naturlige plass i
lydbildet, på tross av at det grenser mot kaos periodevis, som i klimakset
på "Sing slow, walk fast".
Flere låter her har satt seg dønn fast i skallen min, som "Clubbers dream",
en låt som kan minne om de norske eksperimentellrockerne Alpine Those Myriads!,
og som har en særdeles fet oppbygning, mye takket være den sugende
militærmarsjtromminga til Stian Tangerud og et klassiskinspirert
pianospill.
Et nøkkelspor er likevel låt nr. 2, den Mogwai-inspirerte "Locust
lowtalker", som bygger seg opp fra knestående og ganske behagelig
lytting til fullt
oppreist og høylydt i løpet av drøye 5 minutter, og hvor gjestemusiker
Magnus Nielsen får briljere på violin.
Så får vi litt synthbasert ambient på tittelkuttet før to lange dragere
avslutter en svært modig og sterk utgivelse.
Den siste, "Britney Spears 4 president" er eksepsjonelt god. Igjen er det
effekten bandet får frem ved å bygge lag på lag med lyd som imponerer, og
et lydbilde som i alle fall ikke kvalifiserer som bakgrunnsmusikk i norske
hotellheiser - og takk for det. På denne får vi også høre buldrebass og fuzzgitar plantet midt i gata der en lavmælt vibraphone
traktert av gjestemusiker Anders Kregnes prøver å skape
hyggestemning i en orkanbyge av lyd.
Dette er seriøst bra gutter, og plata er ikke så vanskelig å få tak i heller,
prøv Big Dipper, Tiger, eller Apollo i Bergen for eksempel.
Rock Engh Roll 29 desember
2004 |
|
