Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
The Scaramanga Six
Songs of prey
Wrath Records/Naz Promotions
Cd - 2009 - På MySpace


Rock Engh Roll 25 juli 2009		 Anmeldelse: Rock er sunt året rundt, og fra tid til annen gir den deg en euforisk lykkefølelse som varer helt til du er lei av plata, for denne gang. Men plater er jo ikke som mat, er den oppspist så er den oppspist, neida plater kan tas frem igjen og nytes 50 år etter, minst. Det er ikke så ofte det kommer slike lykkepilleplater, noen hvert år. Det er jo heller ikke lett å lage noe helt nytt og revolusjonerende lenger, men det er mange som skaper et nytt og eget sound som delvis er hentet og mikset sammen av gamle rockingredienser, kombinert med sine egne kreative skaperevner. The Scaramanga Six fra Huddersfield i Storbritannia er et band som gjør dette bedre enn de fleste.

The Scaramanga Six har holdt på i mange år, men så vidt meg bekjent er det bare briljante "The Dance of death" fra 2007 som er tilgjengelig i Norge, og det takket være Naz Promotions Norge, som nå også gir oss rockeglade muligheten til å nyte oppfølgeren "Songs of prey", også den gitt ut på Wrath records. Det er fremdeles brødreparet Paul og Steven Morricone som er bandets rockeforskere og låtskrivere, ja sjelden har jeg hørt et band klare å lage et så originalt nytt sound med så flittig bruk av gamle influenser. De to andre på laget er Julia Arnez og Gareth Champion. Chris Catalyst er ikke med lenger, han satser på sitt eget band, Eureka Machines.

Om det er fordi bandet har blitt mye bedre på de to siste skivene, eller om de mystisk nok ikke har blitt oppdaget før vet jeg ikke, men de siste to åra har de begynt å få flere og større internasjonale spillejobber, noe som sikkert hjelper på selvtilliten til et band som satser og jobber så hardt som denne kvartetten. At ikke et slikt band som dette blir hypet opp i skyene, mens andre døgnfluer fra Uk får massivt med spalteplass her hjemme etter et par hyggelige hitlåter, går over min forstand. The Scaramanga Six er nemlig bandet som har gått amok av skaperkraft på sine gamle dager, og leverer etter min mening et av årets aller beste album. Av nye band siste åra er det nok mest naturlig å sammenligne dem med Arcade Fire, de har også dette mørke og teatralske i seg, med de helstøpte og solide låtene som grunnmur i bunnen. The Scaramanga Six spiller dog på flere strenger, og har tatt opp i seg flere influenser og viser klarere sine influenser enn Arcade Fire.

Starten er total overkjøring. Et Queen-inspirert kor og en Radiohead-mektig intro som varer i ett minutt, drar i gang en av de mest storslagne rockelåtene av året. Miljøet i introen pakkes deretter inn i resten av låta, som først og fremst er en rått bra komposisjon, men som ellers bringer tankene mot et Faith No More som spiller new wave. Kan nevne at The Stranglers og The Clash er to av brødrene Morricones store influenser. "Hole in my emotion" legger grunnlaget for et stort rockeverk. Du hører fra første tone at dette er mektige saker.

Det er nettopp kombinasjonen mellom de supre popmelodiene som ligger som et fundament i bunn, det mektige lydbildet, teatralsk opptreden og spilling, og inkorporeringa av forskjellige musikalske influenser en ikke hører altfor ofte, som legger grunnlaget for bandets storhet. The Stranglers blir ikke ofte nevnt som inspirasjon, og heller ikke fantastiske Cheap Trick. Hør på kontante "You should have killed me when you had the chance". Hardrock møter Beatles-pop. Det gnistrer ellevilt! Og i smelta her får vi stadig ville gitarsoloer, rykende hot komp, orgler som brøyter seg frem fra overraskende vinkler, og koringa, som er så deilig Queen-inspirert at jeg logrer. Bandet driter seg heller ikke ut med knallhard indierocking, som på fenomenale "I didn't get where i am today". Låta blåser jo som en orkan.

Paul Morricone har en vokal egenskap til som krydrer soundet til bandet med mottoet "When we play, we slay!". Sammen med moren hørte han mye på sangere som Tony Bennett og Scott Walker i barndommen. I voksen alder klarer han å mikse sine fengende poplåter med de herrenes voldsomme, teatralske, tristessemettede og operalignende vokal. Ja, "Songs of prey" har et musikalsk spenn man ikke hører ofte. Låta "Another coward" kan for eksempel høres ut som en miks mellom Scott Walker og The Flaming lips.

En favoritt hos mange blir nok "Groom of the stool", hvor bror Steven har tatt over mikrofonen. Den starter med et seigt metalriff, og fortsetter med magnetisk kraft å trekke deg inn i et mørkt popfarvann, med masse krysstaklinger hit og dit, men den er som de andre låtene på plata, egentlig en poplåt, som er herja med til det ugjenkjennelige. I løpet av låta kan vi høre Pixies-gitarer, XTC-refreng, progpop ala Roxy Music og seigmetal ala Type O Negative, og mye mer. En utrolig låt! På "Song of prey #2" hører vi inspirasjon fra The Who, også et av bandets favoritter, og igjen er de forførende melodiske, som de også er på "Self destruct", hvor inspirasjonen fra The Stranglers kanskje er sterkest.

The Scaramanga Six er popbandet som har gått over til den mørke siden, men ikke alltid, vi får også relativt lette poplåter, dog sedvanlig pakket inn i endel forstyrrende støykilder, som "The Twentieth of hell" og "By-product", som kan minne litt om Manic Street Preachers, The Jam og flere britiske popband opp gjennom historien, ja The Kinks er en stor inspirator forøvrig. Det finnes ikke kjedelige låter her, underholdningsverdien topper skalaen hele veien. De avslutter skiva med "Pink and blue", og det er like mektig og storslagent som det åpnet, men denne gang er det ikke Queen-vokal, men Scott Walker. Låta starter som en Walker-låt, men rocker seg intenst og støyende opp mot en stormfull mørk natt.

Denne er bedre enn forgjengeren, de beste låtene er bedre og helheten er jevnere. Jeg er overveldet, et komplett band!
The Scaramanga Six
The Dance of death
Wrath Records/Naz Promotions
Cd - 2007


Rock Engh Roll 16 juli 2008		 Anmeldelse: The Scaramanga Six fra Huddersfield utenfor Leeds i England leverte høsten 2007 sitt 4. album. Bandet har i tillegg gitt ut en pen bunke med ep-er og 7-tommere så her har du nok av moro å bruke gryn på, hvis du liker det dem driver med, og det tviler jeg ikke på at du vil gjøre, for dette er virkelig et knall band. De har til og med utviklet sitt helt egne motto: "When we play, we SLAY!"

Bandet ble skapt av brødrene Paul og Steven Morricone, men innen bandkonseptet var klart var de to blitt fem, og bandet er i dag en kvintett med en meget diggbar line-up, som inkluderer orgel, trombone, saksofon, piano og doble trommesett, foruten vokal, bass og gitar selvsagt. Hva ørnen som er med på bilder av bandet spiller veit jeg sannelig ikke, men de har likevel bra nok med ildkraft i brødrene Morricone på vokal, bass, keyboards og gitar, Julia Arnez på vokal, gitar, Maraca Gareth Champion på trommer, og Chris Catalyst på orgel pluss trommer innimellom. Hvem som spiller saksofon og trombone veit jeg ikke, kanskje det er ørnen?

Bandets musikalske arnested ligger et sted mellom de to artistene storebrødrene og moren hørte på da de var små, da de vokste opp på vestkysten, The Stranglers og Tony Bennett. En ganske schizofren greie med andre ord. Legg til The Clash, Public Image Ltd. og noen av Mike Pattons prosjekter, som Faith No More, Fantomas og Tomahawk, og gi-faen-holdninga til Pete Doherty fra The Libertines og The Babyshambles, og en dæsj operarock ala Queen ("Baggage"-intro) så begynner vi å nærme oss lydbildet til The Scaramanga Six.

Det er ikke alle band i dag som er nyskapende og originale, men The Scaramanga Six er faktisk det. Det har ikke bare med musikken å gjøre, som veksler fra det ville, storslagne og effektfulle til det småpene og poppa, men også med bandets dramatiske opptredener å gjøre: De stiller i mørke dresser og dytter rockepedalen gjennom gulvet med plenty attitude fra start til mål.

Det virker som plata består av et usedvanlig slitesterkt materiale, men sånt er vanskelig å vite før det har gått noen år. Noen låter fester seg ganske fort i hjernestammen, andre bruker lenger tid, det er ikke sikkert favorittlåtene mine om 3 år heter "Baggage", "I wear my heart on my sleeve", "Lifeblood running dry" - alle 3 lettantennelige låter på sin egen småhysteriske måte som vasser i disent gitarspill og et vell av vitale detaljer - og spesielt "I see red", en av de minst dramatiske og komplekse låtene på plata, men inneholdende desto mer feit groove, sugende komp, vanvittig herlig dobbeltvokal av Morricone og Arnez og en dobbeltherlig orgellyd som passer så perfekt inn i låta at det grenser til det gladeste vanvidd - og en saksofon og et eskalerende refreng som kiler langt inn i ryggmargen.

De som lurer på hvorfor Mike Patton ble nevnt (her også) kan høre på siste låta "The Towering inferno", der du også får høre vokalarbeid som tangerer selveste Ian Gillan. Dette er i det hele tatt en plate du blir besatt av og sånne plater må du kjøpe. Du får den både på cd og vinyl, og du får sikkert mulighet til å sette deg inn i bandets tekster også, som betegnes som intelligente, kontroversielle, fascinerende og sinte. Dette bandet angriper deg fra alle kanter på ubarmhjertig vis og er vanedannende.