The
Schmucks
Axes of evil
10" Maxi-Ep -
2010 -
På
MySpace
 |
Schnipp schnapp schnute så
var ikke eventyret om The Schmucks ute likevel. Jeg kommer til å kalle
dette bandet et lokalt band, selv om ikke en kjeft i bandet bor i nærheten
av Rjukan lenger. Men det gjorde de i 1999 da de ble stifta. I 2003 ga de
ut fenomenale "Hard as a rock", som var en cd fullstappa med hookbefengte
punkrockere med punch, og med masse deilig snadderdetaljer som dessert.
Plata fikk for eksempel full pott i musikkmagasinet Panorama, euforiske
omtaler forøvrig også, og plata er legendarisk for det snurrebassobskøne
tegnede platecoveret.
Bandet har hatt noen besetningsendringer siden starten for 10 år siden,
men bandets bautastein er med selvsagt, Mister Jon Ivar Stegarud. Med er
også Øystein Kjevik på trommer. Jan Torbjørn Bjørkløv fra Lillesand ble
med i 2005, og den siste som har blitt med i denne revitaliserte utgaven
av The Schmucks er Oslogutten Leif R. Parr. Sistnevnte har med sitt
supergeniale gitarspill lagt en ekstra dimensjon til bandets heftige
styrkedråper. Men nå må du holde tunga rett i munnen og holde på infoen om
at The Schmucks har hatt 10-års jubileum, for denne gjengen har nemlig
vært utro mot seg selv.
Med egne ord skriver bandet at suksessen de oppnådde i etterkant av "Hard
as a rock" skapte indre uro. Har ikke så mange detaljer om det, men et
nytt band ble født ved navn Olivia & The Adventures From The Dead. En
trio, men med de samme folka, bare at person var borte. Et ganske
ambisiøst navn, og temmelig håpløst for de som booket dem til festivaler
og ville ha navnet på plakaten, derfor ble navnet på folkemunne bare
Olivia A.D. Musikken var like forbanna bra fremdeles, kanskje litt mer
powerpop enn The Schmucks var, og
"Olivia A.D. ep" er omtalt her i weben av
OJ. Nesten full pott får den!
Hva som fikk gutta til å returnere til The Schmucks aner jeg ikke, men jeg
er jo glad for det da, synes navnet og konseptet er kanontøft. Det er
samme folka, men nå er de ikke en mindre, men en mer. Altså denne dyktige
rebellen Parr. Sammen har de gitt ut sine nye låter på vinyl. Sommeren
2009 var de i Rock on! Studios i Annecy, Frankrike og spilte inn 7 låter
som de putta på denne 10-tommeren, en plate som passer under beskrivelsen
maxi-ep. Jævla kult! Borte er den slepne og krystallklare lyden som herja
på "Hard as a rock". På "Axes of evil" er lyden mer rølpete og
garasjeprega, men det er kanskje fordi gutta brukte så mye penger på
Frankrike-tur at dem ikke hadde råd til bedre lyd. Uansett har lydmann
Johnny Cat gjort en fabelaktig lydjobb, for denne lyddressen passer The
Schmucks som purre i lapskaus.
Jeg har brukt guttenes opprinnelige navn, men artistnavnene er mye kulere,
de heter Johnny Two Times, Räggen, JT Love og Ivy Mike. Sammen har de
festa 7 låter til rillene som matcher tidligere bragder behagelig godt.
Tidligere var det Johnny Two Times som var låtskriver per excellence, nå
virker det som hele bandet er med på noteskriverier. Den nye mannen,
Räggen, har nok tilført kokende varm kakao i magen, han har tilført en ny
smak her, og bedriver gitarspill som løser opp snerk i den samme kakaoen.
En av låtene er gammel forøvrig, den var gammel allerede i 2003 også,
nemlig "Short play man", som jo var på skiva fra 2003. Så her har de tatt
en spansk en og juksa litt i god Ingrid Espelid-stil. Men samma det, låta
er sykt bra og gjør seg også i denne nye rufsete drakta.
Åpneren er imidlertid "Disco". Vi får en leksjon i hvordan catchy punkrock
skal spilles. The Schmucks behøver ikke gjøre ting vanskelig når de gjør
det enkle så ufattelig bra. De bare pøser på med hårreisende godlyd og gir
seg ikke før gasspedalen sitter fast i ræva på bilen foran. Med vinyllyd
blir det varmere og feitere lyd, kompet her setter seg skikkelig fast i
magen, spesielt trommelyden er bra produsert. På "The Green mob" varierer
de i tempo og setter inn et mellomspill med tekniske finesser. Det er
likevel den minst bra låta på side A. Den fjerde er et ess. Bandet lar
punkrocken få hvile og gir oss megabra poppunk, eller punkpop om du vil.
Bandets evne til å lage fengende låter er mildt sagt imponerende, og her
får vi poppunkkoring ala de store i klassen. Så enkelt, så godt.
Så snur vi plata, for 17. gang. Hva kommer nå? Det som kommer nå er
lekestue for voksne barn. Det starter med punkpop med Weezer-refreng og
Rancid-koring. Hvilket fantastisk gitarspill de oppviser. Johnny Two
Times og Räggen duellerer, finter, dribler, og gjør noen soloutspill som
tar pusten fra meg. Gitarsoloen på denne låta har noe Pixies over seg,
bakvendt, fullendt og superelegant. Det fortsetter forsyne meg like bra
med "Unleash the demon", hvor bandets influenser fra alternativ rock viser
seg. Men bandet er alltid fengende, alltid skarpskodde...og hør på
gitarsoloen da, jeg begynner nesten å grine så glad blir jeg av sånne
gitarsoloer. Låta minner meg om...hvis 13th Floor Elevators med Roky
Erickson hadde spilt punkrock i dag.
Bare for å strø ekstra mye salt i såret til de som håpet bandet var
utdødd, så gir de oss skapunk til slutt. Ganske rocka skapunk riktignok.
Midt i låta skifter de ikke bare grep, men legger om stilen totalt, til
punkmetal i grungeland. The Schmucks gir oss en maktdemonstrasjon i
komplett og riv ruskende entusiastisk punkrock med overraskelser,
kombinasjoner, overganger, soloer og rå lyd! Ikke hold dette bandet
hemmelig!
Rock Engh Roll 7 mars
2010 |
The
Schmucks
Hard as a rock
Cd - 2003
|
|
Selveste bad taste i egen høye person,
Herr Kristopher Schau, la sin elsk på et drivende talentfullt band på
Rjukan Rockfestival i 2002. Bandet het The Schmucks, og de har
i disse dager gitt ut en übercool punkrock-cd.
Bandet ble startet opp i den lille landsbyen Rjukan i Telemark, eller et
knøttlite sted kalt Miland litt øst for Rjukan for å være helt presis,
eller begge steder, og var
ved fødselen i 1999 en trio bestående av Jon Ivar Stegarud på gitar og
vokal, Dag Ole Huseby på bass og Øystein Kjevik på trommer. Gruppa har
vært gjennom en eksplosjonsartet utvikling frem til våre dager, noe som
altså til slutt har resultert i en cd-utgivelse som de har fått mastra
på Lydmuren i Oslo.
"Hard as a rock" er jo litt av et navn på et album, spesielt hvis man
myser litt på det tegnede plateomslaget og legger merke til hva som er
så hardt. At gutta har sans for humor skader ingen. Knallmorsomt! Men
selvsagt fikk de pepper for akkurat det noen steder. Typisk.
Den The Schmucks-utgaven som spilte inn "Hard as a rock" var fremdeles
Tinndøler, men man har med tida bytta ut en person, lagt til en gitarist
- og fått nye tidsriktige rockenavn, slik at kvartetten på denne plata
er: Johnny Two Times (Jon Ivar) på gitar og vokal, Steel (Ståle
Klonteig) på gitar, Haraldo (Harald) på bass og The Boiler (Øystein) på
trommer. Plata er fersk som nysilt pæresaft og mastringen har knapt
tørka ferdig, men låtene er visst – ifølge Johnny Two Times og Steel -
relativt gamle.
Livet går sin ustøe gang og det var igjen tid for omkalfatringer i
bandet, de bandmedlemmene som kommer fra Rjukan er nå bosatt i Oslo, og
de har nok en gang bytta ut og lagt til, slik at den gjengen som reiser
rundt under navnet The Schmucks i dag er: Johnny Two Times og Steel,
samt to nye Oslo-baserte musikere - innflyttere de også – ved navn Ole
Richard (bass) og Andreas (trommer), sistnevnte spiller under
pseudonymet Angus.
Piggtrådgutta sa de hadde fått noen attraktive spillejobber etter at de
hadde spilt denne plata for noen entusiastiske konsertarrangører - som
Betong i Oslo hvor de spilte for 180 personer - noe som slett ikke er
rart for "Hard as a rock" er skremmende god! Den tikker inn på drøye 22
minutter og strengt tatt er det vel et minialbum, men her finnes ikke en
krøll for mye - i beste Weezer-tradisjon hva spilletid angår. Det dreier
seg om eksplosiv, melodiøs punkrock, med innslag av powerpop som i "The
Plague", funky metal i "Love is free", og bittelitegrann jazz i "Radio".
De schmucke ungdommene starter festen med mesterlig punk. De kunne ikke
valgt en bedre åpner enn "Evening of the dead". Den er kort, voldsom og
med trøkk som en utagerende sideskyver på en truck. Låt 2 er mer av det
samme, og gjestemusiker Arne Hiorth pøser på med massivt trompetspill
helt på slutten, før skivas smarteste låt treffer deg midtskips.
Skivas
smarteste låt, "The Plague", er perverst bra, og en slik låt man gleder
seg til å høre live et snes ganger. Taktskifter, overganger og full
rulle pakket inn i en klassisk rockemelodi. Det minner om Weezer i
toppform og låta trenger selskap av en video slik at den kan bli en
internasjonal hit, for det blir den hvis MTV får tak i den. Dette er
stort gutter!!
Riffet som drar i gang "Nurse or fireman?" er også dynamitt. Bandet har
virkelig blitt teknisk superbe til å spille. På "Love is free" prøver de
seg sannelig på litt metallisk funkrock - broren til Steel spiller
forøvrig i det alternative funkmetalbandet Speedqueen Superstars - og
gjestemusiker Kjetil Gryt er med på keyboard. Funky er også introen på "Got
what i need", før låta glir over i et morderisk punktempo. Nok en
klassisk punklåt av høy klasse.
"Radio" er en rar liten låt – ja, nesten en poplåt - med trompet og
jazzrytme i doser. Den skiller seg markert ut på plata. Kanskje blir den
en hit den også. Artig at bandet prøver på litt vanskelige og spennende
ting på sin første plate.
Sistelåta, "Godspeed", er en harmonisk og akustisk sak som handler om
den avdøde punkregenten Joey Ramone. Prima vare det også.
Så da er det avgjort i de eldstes rockeråd, oppskriften med 75% punk,
25% powerpop, en dæsj metal i ny og ne, noen dråper jazz og alternativ
rock i bøtter og spann fungerer optimalt.
Schnipp schnapp
schnute så var dette eventyret ute.
Rock Engh Roll
desember 2003
|
|
