|
Hva er det
med Egersund? Denne lille byen ute i havgapet helt sørvest i
landet har et oppegående plateselskap i Hype City Recording Company, en
av landets beste musikksider i Pstereo.no og ikke minst Egersund
Visefestival. Egersund er i sannhet et musikkens mekka i miniatyr.
"Fixxations" er utgitt på vinyl av nevnte Hype City Recording Company og
på cd av hyperaktuelle Honeymilk Records. Det er en ep med fire spor
og er når dette leses i ferd med å slå seg gjennom de fleste musikkmurer
i landet. Ikke uten grunn, for denne ep-en inneholder noe av den
sterkeste rocken jeg har hørt i Norge gjennom tidene.
Den Serena Maneesh utgaven som spilte på denne ep-en var: Lina Holmstrøm
(bass, orgel, sang), Håvard Krogedal (orgel, bass), Marko Hautakoski
(trommer) og sist, men avgjort ikke minst, Emil Nikolaisen ( gitar,
sang). Trommisen skal forøvrig være bytta ut, men jeg veit ikke med
hvem. Emil Nikolaisen er sønn av en kirkeorganist og er skolert innen
klassisk musikk. Han er definitivt en av Norges største musikktalenter.
Jeg hadde selv gleden av å oppleve han sammen med Silver på en konsert
på Rjukan i oktober 2002 - da som trommis, tar jeg ikke feil. Ellers er
han jo med i et av Norges fineste pop-band, nemlig The Loch Ness Mouse.
Husker godt at journalisten i Telemarksavisa ba meg høre på en flott ny
skive med et nytt norsk pop-band før konserten med Silver. Det var skiva
til The Loch Ness Mouse - han syntes den lignet på Beach Boys. Han ble
paff da jeg sa at Nikolaisen også er med i Silver.
Likevel er det altså Serena Maneesh som er det mest spennende av disse
tre, synes jeg da, kanskje mest på grunn av at bandet spiller en type
musikk man sjelden hører her hjemme.
Etter omtrent tyve sekunder hører man hvem bandet er influert av.
Gitaranslagene på "Drive me home the lonely nights" er som et ekko fra
1967 og debutalbumet til The Velvet Underground - tidenes mest
innflytelsesrike rockeband. Kun to tusen kjøpte plata det året den kom
ut, men alle startet sitt eget rockeband. Snakk om å være forut for sin
tid; på 80-tallet ble Sonic Youth, Yo La Tengo, Spacemen 3, Loop, The
Jesus & Mary Chain og My Bloody Valentine stiftet - alle bygd på en
grunnmur av Velvet Undergrounds mørke angstfylte støypop.
Musikken til Serena Maneesh er en blanding av alt dette, men det hadde
ikke vært noe tess hvis ikke melodiene var fine også. Men det er de, og
de inneholder riktig lekre detaljer, som i den ultradelikate "Ballad of
Jeze Ballet" (et navn?). Hele introen med den rolige stødige
trommerytmen, Linas nydelige stemme, Velvet-gitaren som sniker seg
frem; og etter hvert introduksjonen av en el-gitar, akkurat i det låta
skifter takt, og til slutt - en skurrende, men vakker fiolin. Det hele
er bare så enestående genialt!
"Blues like beehive" er mer likt et annet stort band enn de tidligere
nevnte, og denne gang må vi til 90-tallet, og til Spiritualized. Noe som
viser at Serena Maneesh er et produkt av vår egen samtid. Alt blandes -
alt er lov. Resultatet blir noe helt nytt og spennende.
"Hear bleed philharmonic" avslutter en tidløs klassiker. Linas vakre
stemme begraves nesten i et grøtete lydbilde som hele tiden truer med å
sprekke, takket være altfor høyt innspilte gitarer med overstyring. Det
er styggvakkert. Det uperfekte blir perfekt!
Rock Engh Roll
desember 2002 |
