Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
The Seven
Mile Journey
The Metamorphosis
Project
Fonogram Agency DK
Cd - 2008 - På MySpace


Rock Engh Roll 5 november 2008		 Anmeldelse: Denne danske postrock-kvartetten fra Aalborg i Danmark har nå levert oppfølgeren til demoen "The Seven Mile Journey" fra 2001 og debutalbumet "The Journey studies" fra 2006, som fikk fin omtale her i weben av Rune Riff. "The Metamorphosis Project" er navnet på bandets nye verk, som ble spilt inn i SafeLandings Studio sommeren 2007, og som gis ut på den danske labelen Fonogram, distribueres gjennom VME, og planen er at den også skal slippes i US på New York-labelen Pumpkin Seeds In The Sand.

Jeg har spilt denne plata så mye nå at jeg er på fornavn med bandets besetning, som er Nicolai, Jakob, Henrik og Morten. Våkne lesere har nok allerede registrert at navnet Lars fra forrige utgivelse er bytta ut med navnet Morten. Jeg kan ikke garantere at denne infoen er riktig, men jeg mener at det grunnlag for å tro at ikke Lars har byttet navn til Morten, men at det rett og slett er et nytt medlem i bandet siden sist. Vel, bandet ble formet i 1995, tok navnet The Seven Mile Journey i 1999, og er altså i disse dager ute med sitt vanskelige andrealbum.

Jeg synes det er noe urovekkende at dette bandet fremdeles ikke har spilt i Norge, bandet fikk nemlig flott omtale for sitt debutalbum, i US, UK, Frankrike, Italia, Holland, her i landet, og i hjemlandet, og de ble invitert til å spille på flere europeiske festivaler, som på Danmarks egen storartede Roskilde Festival, for at disse danskene er dyktige musikere er det ikke tvil om. Men, de spiller en type musikk - instrumental postrock - som har en svært begrenset målgruppe, både live og på plate, dessuten sitter jeg med en følelse av at det beste allerede er gjort og at det meste allerede er prøvet ut innen denne genren, som uansett hvordan man ser på det, alltid har vært, er, og for alltid vil bli en smal greie for et lite kultpublikum.

Derfor blir band innen denne genren i enda større grad enn innen andre genre målt mot de som skaper et originalt sound, målbærerne, utviklerne, ja de artistene som får postrockens hjerte til å banke fortere og som sørger for at ikke hjerteslagene stopper. Det er noen av dem, også med vokale innslag, islandske Sigur Rós, Godspeed You Black Emperor, Tortoise, American Analog Set, Calexico, Broken Social Scene og Explosions In The Sky; vi har gledelig nok noen norske som ruver, som The Low Frequency In Stereo, Salvatore, The Samuel Jackson Five og Youth Pictures Of Florence Henderson. Alle disse har et særegent utrykk som ganske raskt setter hjernen i stand til å kjenne dem igjen... urgh...Tortoise!

The Seven Mile Journey har fremdeles ikke et sound med en tydelig signatur... urgh... The Seven Mile Journey! Jeg observerer to solide utfordringer for bandet hvis de skal stige i gradene og komme på flere folks lepper, det første minuset er at de fremstår som en variant av Explosions In The Sky, for det andre at de er en radikalt mindre kreativ variant. Misforstå meg rett, dette er ikke dårlig, men det er noe vesentlig som mangler, kall det gjerne krydder. Fortalt på en annen måte så er The Seven Mile Journey et stativ fylt med stjålne kleshengere som det ikke henger noe på, mens stativet Explosions In The Sky kun har noen få ledige plasser igjen og har blitt frastjålet kleshengere.

Men så spørs det da om det er rettferdig å måle bandet mot lokomotivene. Man kan jo bare høre på en plate av gangen, og lytter man noen ganger på "The Metamorphosis Project" så åpenbarer det seg detaljer og stemninger som ikke "var der" ved første og andre gjennomhøring. Det første en må gjøre er å omstille seg. Hvis en ikke hører bare på postrock, så er muligheten stor for at det virker som man lytter på sirup. Det er viktig å slappe av, fange stemningen, den drømmende atmosfæren. Overført til en universell drøm så er dette som en reise i universet. Det er langt mellom hvert solsystem og enda lenger mellom galaksene. Noen av objektene vi møter vekker deg opp fra dvalen, sansene skjerpes, man glemmer tid og rom og følger med. Men det er langt mellom de spennende objektene i universet. Skipet du er i skal krysse mye tomt rom for hver gang det dukker opp noe som vekker deg fra døsen igjen. Akkurat slik føles The Seven Mile Journey også. Du har det aldri vondt, ubehages eller utsettes for uønsket lyd, men for å drømme må man sove, og musikk som fremtvinger søvn mangler noe vesentlig hvis målet var å underholde deg.

Denne utgaven av The Seventh Mile Journey inneholder 6 separate lydspor, mot 4 sist. De bruker lang tid på å fortelle det de har på hjertet. Det er veldig strukturert, de tar sjelden noen omveier eller snarveier, løpet er plotta inn på kartet og de holder seg trygt på avstand fra eksperimentering og hissige utbrudd. Etter min smak litt for trygt, på "Identity journals", som forøvrig starter veldig stemningsfullt og pent, så går det 5 minutter før de skifter grep, så fortsetter de i 5 minutter til. Trommeslageren prøver seg med noen få tilløp til uorden, men pulsen faller fort tilbake til det normale. Ellers er faktisk trommene det som altfor sjelden skaper litt gnist, nemlig ved å rocke ørlite. Ikke så mye at foten begynner å røre på seg, men takten øker litt, og håper brer seg om at dette er starten på en seig episk drone som ender i et vilt og infernalsk kaos. Men nei, de tør ikke utfordre skjebnen, men på denne låten nærmer de seg likevel noe de skulle gjort mye oftere, for denne låten trives i stua mi.

En vakker låt jeg vil si noe positivt om er "A Sanctuary for lugubrious Tracy", den nest siste pillen i drømmeglasset. Det er en pianodrevet, tristessetung og annerledes hingst enn de andre i stallen. Den er kanskje ikke bedre enn de andre, men annerledes, og det denne plata desperat trenger er noe som skiller seg ut fra låta vi nettopp har hørt på. Det som gjør lytteropplevelsen litt på tja-nivå er også at låtene begynner veldig bra, som for eks. "Purification - The Journey transcriptions", som bygger seg deilig opp som en ur-postrocker, ala en av de førstefødte, men så mister den momentet, oppdriften blir borte, progresjonen flater ut. Så sitter du der litt halvfornøyd, som når du spurte om å få en 6-pack med herlig dansk Tuborg og fikk en 6-pack med lettøl fra Ringnes isteden. Eller bare se men ikke røre... - overført til denne omtalen - noe jeg er redd mange vil gjøre med platene til dette bandet hvis de ikke legger om kursen på sin 7 mil lange reise.
The Seven
Mile Journey
The Journey studies
Fonogram Agency DK
Cd - 2006


Rune Riff 29 april 2006		 Anmeldelse: The Seven Mile Journey er Nicolai, Jakob, Henrik og Lars fra danske Aalborg. Et band som utelukkende holder seg til instrumental postrock. The Journey Studies er deres debutalbum som strekker seg over 44 minutter fordelt på 4 spor. Altså har vi her å gjøre med et band som spiller laaange låter. Greit nok det, når kvaliteten på låtene er som her.

I den senere tid har jeg blitt mer åpen for instrumental og eksperimentell musikk enn hva tilfellet var tidligere. Hadde du gitt meg denne plata i hende for et par år siden ville jeg slakta den med en sløv og rusten kniv, men i dag er jeg heldigvis i stand til å se kvalitetstrekkene ved monumentale utgivelser som dette. Det er først når du har tålmodighet og utholdenhet nok til å la utgivelser som denne gå inn på deg i fred og ro, gjerne mutters alene liggende på rygg i et mørkt rom, at du virkelig får oppleve store musikalske øyeblikk.

The Seven Mile Journey består altså av fire menn fra Danmark, som spiller bass, gitar og trommer, samt piano. Med sin instrumentale og suggerende rock får de lytteren til å tenke på band som Tortoise, Mogwai og Godspeed You Black Emperor (men uten de orkestrale eksplosjonene sistnevnte er i stand til å fremskaffe). Et helhetlig monumentalt uttrykk basert på enkle repeterende riff, gradvis oppbygging og grandiose klimaks, er grunnstammen i The Seven Mile Journeys sound. Det hele høres ut som et jordras som gradvis eskalerer nedover fjellsiden for så å treffe bunnen av dalen med et brak, hvorpå alt blir helt stille, før det hele repeteres en gang til med absolutt selvfølgelighet. Det er en streng struktur over alt bandet foretar seg og den skjematiske stillhet-støy-stillhet oppskriften er hele tiden tilstede.

Slike utgivelser, som til de grader holder seg innenfor et bestemt mønster, har både mulighet til å irritere, som å glede. Heldigvis gleder The Journey Studies mer enn den irriterer, men det er ingen tvil om at denne typen formel-uttrykk som bandet legger seg opp til har et stort irritasjonspotensiale ved seg. Uten et allright sound, en sikker produksjon, og variasjon i gitarlydene, trommeintensiteten, osv, er det lett å oppnå stagnasjon fremfor musikalsk blomstring. Men alt i alt synes jeg denne danske kvartetten klarer å gjennomføre med æren i behold.

Det er kanskje fremfor alt pga den gode produksjonen, og den tynne og spinkle, nærmest nervøse, gitarlyden. Den til tider militaristiske tromminga, og den dystre stemninga bandet har en tilsynelatende trang til å lage. Det er med på å lede tankene hen til 80-tallets postpunk med spesielt Joy Division som referansepunkt, snarere enn inn på 90-tallets instrumentalister, noe som i og for seg bidrar til variasjon og spenning på en utgivelse som lett kunne falt gjennom i mengden av halvgode band som har hevet seg på instrumentalbølgen.