Hovedside

I den senere tid har jeg blitt mer åpen for instrumental og eksperimentell musikk enn hva tilfellet var tidligere. Hadde du gitt meg denne plata i hende for et par år siden ville jeg slakta den med en sløv og rusten kniv, men i dag er jeg heldigvis i stand til å se kvalitetstrekkene ved monumentale utgivelser som dette. Det er først når du har tålmodighet og utholdenhet nok til å la utgivelser som denne gå inn på deg i fred og ro, gjerne mutters alene liggende på rygg i et mørkt rom, at du virkelig får oppleve store musikalske øyeblikk.

The Seven Mile Journey består altså av fire menn fra Danmark, som spiller bass, gitar og trommer, samt piano. Med sin instrumentale og suggerende rock får de lytteren til å tenke på band som Tortoise, Mogwai og Godspeed You Black Emperor (men uten de orkestrale eksplosjonene sistnevnte er i stand til å fremskaffe). Et helhetlig monumentalt uttrykk basert på enkle repeterende riff, gradvis oppbygging og grandiose klimaks, er grunnstammen i The Seven Mile Journeys sound. Det hele høres ut som et jordras som gradvis eskalerer nedover fjellsiden for så å treffe bunnen av dalen med et brak, hvorpå alt blir helt stille, før det hele repeteres en gang til med absolutt selvfølgelighet. Det er en streng struktur over alt bandet foretar seg og den skjematiske stillhet-støy-stillhet oppskriften er hele tiden tilstede.

Slike utgivelser, som til de grader holder seg innenfor et bestemt mønster, har både mulighet til å irritere, som å glede. Heldigvis gleder The Journey Studies mer enn den irriterer, men det er ingen tvil om at denne typen formel-uttrykk som bandet legger seg opp til har et stort irritasjonspotensiale ved seg. Uten et allright sound, en sikker produksjon, og variasjon i gitarlydene, trommeintensiteten, osv, er det lett å oppnå stagnasjon fremfor musikalsk blomstring. Men alt i alt synes jeg denne danske kvartetten klarer å gjennomføre med æren i behold.

Det er kanskje fremfor alt pga den gode produksjonen, og den tynne og spinkle, nærmest nervøse, gitarlyden. Den til tider militaristiske tromminga, og den dystre stemninga bandet har en tilsynelatende trang til å lage. Det er med på å lede tankene hen til 80-tallets postpunk med spesielt Joy Division som referansepunkt, snarere enn inn på 90-tallets instrumentalister, noe som i og for seg bidrar til variasjon og spenning på en utgivelse som lett kunne falt gjennom i mengden av halvgode band som har hevet seg på instrumentalbølgen.