Seven
The Fifth
MTG Music
Cd
-
2009 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 20 nov. 2009 |
Anmeldelse: Soundet
er viktig i rockens verden. Jeg kan for eksempel sette på en plate i 5
sekunder og umiddelbart høre om jeg liker eller misliker den. Åssen lyden
er skrudd sammen er helt avgjørende for om jeg gidder å høre på en plate.
Er soundet stilt inn på en frekvens jeg kan motta med yr glede er det
nesten ikke grenser for hva som kan passere gjennom kvalitetsfilteret
mitt. Et rockesound skal ikke gå på stiletthæler, være smurt inn med
balsam, lukte parfyme eller være glatt som et marmorklosett. Jeg vil
kjenne bassen dirre i magen, jeg vil kjenne skarptromma svi i øra, jeg vil
kjenne gitarene frese og sprake, hvis vi i tillegg får vokal ala Solveig
Kringlebotn, Maria Mena eller Janis Joplin, flerstemt koring og et orgel
som forteller sin livshistorie med andakt og følelse, dessuten låter som
har lengre holdbarhetsdato enn helmelk, ja da er jeg kjempefornøyd. Mer
skal ikke til, jeg er ikke vanskelig.
Nå skal ikke jeg påta meg rollen som objektiv historieforteller for Sevens
drøye 10-årige bandkarriere, men jeg drister meg til følgende personlige
uttalelse: Noter at Seven ble startet opp i 1998 og at det er hjernebarnet
til vokalist Annette Gil og multiinstrumentalist Ole Tom Torjussen.
Debutalbumet "At the sixes and sevens" ble utgitt på Tuba Records i 2001,
og det var en skive som strutta av gode refreng og frisk spelling i et
heftig powerpopmiljø. Dessverre var nok lyden litt for indierebelsk til at
de slo gjennom på bred front. Det er jo ikke noe gøy. Så de tok på seg
findressen. Da mista de kjernen i fanklubben de hadde bygd opp fra første
plata og de mista også sitt særpreg. Dessverre fikk de ikke så mange nye
fans med sitt relativt synthpregede Briskeby sound.
I selvransakelsens time, etter 3 Seven light album, har de funnet ut at de
føler seg mer hjemme i et noe røffere sound, som på debutplata, og nå er
de her med sitt 5. album, som kort og godt er kalt "The Fifth". Plutselig
sitter låter også. Det er lettere å løpe uten en sekk med hensyn på
ryggen, nå har de løsna på snippen og leverer et ganske så helstøpt album
bygd på en påle med catchy og dynamiske poplåter i et rocka sound. Tenk
deg en delikat miks mellom Blondie, Siouxsie & The Banshees, Briskeby,
Yeah Yeah Yeahs, X-Ray Spex, PJ Harvey og
Garbage.
Her er det flust med låter som setter seg fast i hjernebarken, som
åpningslåta "Sad ones", Dance dance dance", og ikke minst hyllestlåta til
den britiske fotballklubben Blackburn Rovers. Når "Peace and lovin" har
sveiva i gang må man bare klype seg i øretrompeten for å sjekke at det er
Seven man hører på. Dette er nemlig kanonbra pop på et høyt nivå! Det er
så utrolig morsomt at et bra band har finni seg sjøl. Vi skåler for Seven,
og bandets helsebringende miks av influenser! |
Seven
We are only stars
MTG Music
Cd
-
2006
 |
Seven: Norsk popband stiftet av låtskriverne Annette Gil og Ole Tom
Torjussen høsten 1998.
Besetning: Annette Gil, vokal, synth
-
Ole Tom Torjussen, trommer, gitar, synth, vokal
-
Joachim Arnesen, gitarer
-
Nils Olav Bang, bass, cello-arrangement
Genre: Norsk Pop
-
Powerpop
Låter:
City is burning
-
Solitary soul
-
She's a tiger
-
Sometimes you don't stop
-
We are only stars
-
Not your fault
-
Here she comes
-
Friend of mine
-
Mind games
-
Kiss me deadly
-
Angel sing
-
Thrills and spills
Webreferanse:
Seven
|
I sitt fjerde forsøk fant
Seven den perfekte melodien - mener bandets plateselskap, MTG Music. De
mener også at "We are only stars" er bandets beste plate så langt. Hm, la
oss finne ut av om jeg har samme smak som bandets plateselskap.
Seven har et sound som burde være spiselig for veldig mange, for de
beveger seg sjelden utenfor rammene av mainstream pop. Men jeg personlig
synes de velger altfor enkle løsninger. Det er svært sjelden de utfordrer
lytteren. Bak Annette Gil's fine stemme blir det for mye enkel riffing og
komping, og synthen er så 80-tall på sitt verste at den irriterer mer enn
den gleder. Til å være et band som har holdt på såpass lenge er det fint
lite kreativ spilling å spore bak stemmeprakten til Gil.
Det jeg opplever som lytter er at jeg blir fort glad i noen av de låtene
som har fine optimistiske refrenger, men jeg blir så utrolig fort lei av å
høre på det for det skjer minimalt bak stemmen til Gil. Typisk nok er det
derfor enkelte låter som kjører forbi de andre uten problemer, nemlig de
låtene hvor de har putta på flere detaljer og finni på spennende ting, som
for eks. den flotte "Sometimes you don't stop", hvor Michael Krohn korer
og spiller Raga-synth.
Men det er da flere fine låter her, som åpningslåta "City is burning". Det
høres ut som discoutgaven av Blondie, men det er uansett en megafengende
sak. Jeg liker gitarlyden der også, ligner litt på det de gjorde på sin
første plate, som jeg fremdeles mener er den beste de har gitt ut. Men
utover i låta drukner gitaren i synther.
En annen fin låt jeg vil nevne er tittelkuttet. Det er en ballade og en
type låt de bør gjøre oftere. Annette Gil får brukt stemmen sin på en helt
annen måte og sannelig dukker det opp en lekker gitarsolo inni der også.
Er det bandets nye gitarist Joachim Arnesen som tar av litt? Gjør det
oftere!
Alle låtene på plata er skrevet av Annette Gil og/eller bandmedlem og
produsent Ole Tom Torjussen, unntatt "Kiss me deadly", som er en Lita
Ford-cover. Det er jo en grei låt men jeg synes Seven gjør en helt ufarlig
og tam versjon av den, og de starter låta med et forferdelig synthriff.
Jeg skulle ønske de kunne kutta ut den horrible synthen, med to gitarer i
teamet kunne soundet blitt mye røffere og tålt tidas tann mye bedre.
Hvis jeg drar med "She's a tiger" og "Mind games", så kommer jeg til at de
denne gang har laget en håndfull fine refrenger til sine 12 nye låter, men
med "Sometimes you don't stop" som den eneste låta med kraft og dybde nok
til å bli en radioschläger.
Rock Engh Roll 7 april
2007 |
Seven
At the sixes
and sevens
Tuba
Records
Cd
-
2001
 |
Seven: Annette Gil, vokal, keyboards
-
Ole Tom Torjussen, trommer, gitar, keyboards, kor
-
Espen Blystad, keyboards, akustisk gitar
-
Lars Bendixby, gitarer
-
Alexander Engebretsen, bass, akustisk gitar
Genre: Norsk Pop
-
Powerpop -
Indiepop
Låter:
Super
-
Strange
-
Fool for a while
-
The train
-
Hush
-
Fire extinguisher
-
Spin
-
City boy
-
Bite
-
Honey
-
Recognition
-
At the sixes and sevens
I Rockeweb:
2001
 |
Pop som ikke går ut på dato etter
noen uker er noe av det vanskeligste man kan lage.
The Beatles er et av et fåtall popband i historien som har klart å skape
musikk som holder seg like bra i dag som da den ble gitt ut, for 40 år siden. Seven
kan kanskje bli et band
som plukkes frem om nye 40 år. Deres lydbilde er litt rufsete og er kjemisk
fri for overfladisk, teknologisk, tidsriktig lyd. "At the sixes and
sevens"
har surra rundt i
spilleren min i en lang periode, jeg har lagt den fra meg, og tatt den
frem igjen nå i forbindelse med en ny utgivelse fra bandet, deres tredje. Melodiene
er fulle av snertne små hooks, gromme stemninger og slitesterke riff.
Vokalist Annette Gil
er fremragende og låtmateriale er jevnt og godt gjennom hele skiva.
Som referanser er det lett å nevne band som Blondie, Garbage, Throwing Muses
og Dubstar hvis man skal sammenligne med noe. Ja, når de gasser på litt
så minner de meg også om en viss PJ Harvey, som i refrenget på "The
train".
Det som jeg kicker på i eninga med denne skiva er det dirty, levende, røffe og friske
lydbildet, som jeg forstår
at bandets frontmann Ole Tom Torjussen skal ha mye av ansvaret for, men det
er også flere låter her som står frem som meget sterke: "Hush", "Super",
The Train", "Spin", "Fool for a while", "Bite" og "Strange". Det er
detaljer i noen av låtene som ligger helt på grensa til å vippe feil
veg, som det utrolig umoderne 70-talls synthriffet som innleder "Hush",
men det er likevel noe veldig sjarmerende over det, og sannelig om ikke
den låta ligner litt på "Rock me", den gamle Abba-sviska. Husker jeg
hadde dilla på den i min ungdom. Tekstene er først og fremst morsomme
små historier og betraktninger om ganske uskyldige ting, som i "Bite"
hvor Annette forteller oss at hun har lyst til å bite litt på honningen
sin, he he.
Seven har gitt ut en veldig bra popplate, men lydbildet er nok litt for
ekkelt for de som liker klissete disco og dvask tyggegummipop til at
altfor mange kommer til å kjøpe plata, men man kan vel ikke få i pose og
sekk, eller kan Seven det? Jeg håper det.
Rock Engh Roll 1 februar
2005 |
Seven
Don't change lover in
the middle of the night
Plateselskapet MTG
Cd
-
2005
 |
Seven: Annette Gil, vokal, keyboards
-
Ole Tom Torjussen, trommer, gitar, keyboards
-
Joachim Arnesen, gitar
-
Nils Olav Bang, bass
Genre: Norsk Pop
Låter:
Is this
-
Conquer my world
-
I wanna steal your heart
-
Blue sky
-
Hiding
-
Please tease
-
Babylon
-
Disco heart
-
Coca Cola land
-
Take it all
-
Kiss her if you can
-
Shot through my mind
|
Seven er ute med sin tredje
skive, som de har funnet en artig tittel til. Av en eller annen grunn har
jeg ikke fått med meg bandets andre album, så da får jeg sammenligne litt
med det første, som jeg likte veldig godt. Seven er ikke på indielabelen
Tuba Records lenger, men det er kanskje ikke hele årsaken til at bandet
har blitt et fryktelig anonymt og glatt popband, med dvaske synther,
gitarer uten futt og et fargeløst lydbilde, totaltilpasset masserotasjon i
MTV, nye P3, P4 og Kanal 24 (tror den heter det).
Veldig synd det, for det finnes bra melodier her, som "Please tease", en
låt som faktisk klarer å få meg til å gynge og bli engasjert i det jeg
hører. Teksten holder jo ikke mål i barnehagen engang, men det gjør ikke
noe for her har Annette Gil noe å jobbe med, og da løsner en stiv bjørn
etter en vinter i hi. Det er til og med en gitar som skraper litt i den
sangen. Men når låta blir avløst av den teite trommemaskina på "Babylon",
en av de verste låtene jeg har hørt gjennom tidene, så hopper jeg av i
svingen, uansett hvor jeg lander. At det går an, fra å levere den flotte
og friske debutplata til å selge seg sjøl slik dette bandet gjør nå, og
samtidig får terningkast 5 i Dagbladet. Bevares. En annen søt melodi er "Coca
Cola land", eller den har i alle fall detaljer som gjør den interessant
etter tredje lytting. Jeg vil ta med låta "Take it all" også, fordi den
har et veldig fint refreng.
Ellers er det syltynt for en som liker rock og gitarbasert pop, og det er
vel det som er problemet mitt her, nemlig at den eller de som skrudd lyd
for bandet har ødelagt et av landets deiligste popband med utrolig tafatt
lyd. Annette Gil og Ole Tom Torjussen har skrevet det meste her, og det er
mange tilløp til gode låter, men alt blir ødelagt av den teite lyden, hør
bare på "Disco heart", en melodi som kunne vært hentet fra et
Blondie-album, og som sikkert hadde vært helt ok, hadde det ikke vært for
et robot-aktig, iskaldt og stasjonært lydbilde.
Plata anbefales til de som er mye innom kanalene jeg nevnte tidligere, de
har nok mye å hente her. Spis ett av dropsa på denne plata og kos deg,
spis alle 12 og du må pumpes. Jeg gir dem tre gitarer uten strenger, den
ene er dessuten meget slitt, nesten ubrukelig. Hvor har det blitt av Seven?
Rock Engh Roll 2
februar 2005 |
|
