Sheep
Loud secret
Banana
Party
Ep
-
2004
Rock Engh Roll 5 mars 2005 |
Anmeldelse:
Sheep er et nytt norsk punkete undergrunnsband som på tross av sin korte
levetid på et år allerede har markert seg. De har blant annet vunnet et
par demokonkurranser, spilt live på Øya, Musikkfest Oslo og deltatt i
Zoom, men den foreløpig største fjæra i hatten har de fått etter en
toukers turne i Storbritannia, der flere undergrunnslabeler snuste på de.
"Loud secret" er spilt inn live i Don Dons (We) Hangaroundsound Studios og
består av 4 tilsynelatende infernalske punkelåter som avgjort trenger litt bearbeidelse i
toppetasjen. Bandet er da også massivt influert av amerikansk 80-talls
punk og hardcore med band som Fugazi, At The Drive-In, Jesus Lizard,
Minutemen, Black Flag og Hüsker Du i spissen. Jeg synes også de har mange
likheter med det britiske new wave-bandet Wire, og vokalist Magne Mostue
har noe av den samme hysteriske virketrangen i seg som Kurt Kobain i
Nirvana hadde på sine jævligste dager, noe som i rocksammenheng er
uhyggelig positivt. Jeg klarer heller ikke å la vær å tenke på Sheep som
en ultrarask og krigersk utgave av Captain Beefheart.
Dette er tungfordøyelig musikk å høre på en tidlig søndagsmorgen hvis du
har fyllenerver, men etter å ha hørt plata noen ganger melder det seg på
noen detaljer som får frem gåsehudkriblinga på ryggen; bandets besetning
med to gitarer, vokal, bass og trommer gir rom for mange overraskelser i
lydbildet hvis du tar deg tid til å lytte godt etter. Hvis det er noe som
heter opphakket punk så er muligens det en god beskrivelse av musikken til
Sheep.
Låtene har det herlige skyvet, bruddene, overgangene, skrikerefrengene,
gitarøset og brutaliteten god punk og hardcore skal ha. Disse unge guttene
har bare holdt på i et drøyt år, men har laget en ep som gløder fra start
til mål. Favorittlåtene mine her er tittellåta og spesielt "Rude boy", som
har et ufattelig herlig sug og som bygger seg opp sånn at du må skru
volumet høyere og høyere. Måten de spiller på minner meg masse om Jesus
Lizard må jeg si, spesielt den låta. På sistelåta, "23 going on 65" -
forøvrig en artig parallell til tittelen på en låt av Dead Moon - tar de
den helt ut og gir oss støyrock som varer og varer. Har du ikke fått nok
da er det bare å starte på nytt.
En vanvittig bra ep! |
