Hovedside

Silence The Foe vant Zoom-finalen i 2003, og er i mars 2004 på Zoom-turne med bandene The Beautiful People og Mayflies. Turneen er over 27 mars og to dager etter slippes "Sweet sweet suicide" ut til folket. Ep-en følger opp 7-tommeren "Melancholy street" som kom ut i fjor høst.
Bandet har på tross av sin korte levetid fått rykte på seg for å være et knakende godt og oppfinnsomt liveband, og i disse dager er de nok spente på om "Sweet sweet suicide" gir dem et nytt løft på platefronten.

Og det får de nok, for det som skraller ut av høyttalerne er kompakt støy i sin reneste form, som man hjelpeløst merker at man har en stigende trang til å pine seg selv med. Ja, hjelpe meg, Silence The Foe har et energilager på lur som sannelig ikke er dagligdags. De spiller en form for emocore ikke helt ulikt det ...And you will know us by the trail of dead presenterte på klassikeren "Madonna" fra 1999. Det kan kanskje ligne litt på At The Drive-In også, eller norske Jr. Ewing og deres klassiker fra 2003, "Ride paranoia", men mest av alt ligner de på seg selv, og de sørger med sin innlevelse og med sitt energiforbruk for at svært få kan følge dem i umiddelbar fremtid.

For det skal de ha, Silence The Foe, denne nye ep-en deres er, om ikke akkurat banebrytende innen norsk rockhistorie, så i alle fall noe av råeste og mest aggressive som noen gang er presentert på en norsk skive. Vokalist Voldrønning må selvsagt fremheves i denne sammenheng. Det hender han bedriver normal sangkunst, men mest skriker han så jævlig at det er nærmest et mirakel at stemmen holder gjennom en hel konsert. Bak Voldrønning skyver et 5-manns stort lag på med alt de har, og det blir tjukk lyd med tre fuzza gitarer, feit bass og drønnende trommer - samt en synth ved passende anledning. Bør vel også nevne at Shelby Cinca - tidligere med i Frodus, nå med i Decahedron - er med som gjest på vokal og gitar.

Det eneste som kunne ødelagt dette nå vil jo være at låtene de har lagd ikke holder mål, men akkurat det behøver du ikke å bekymre deg for, de er nemlig helt på høyde - alle sammen.
Tekstene har også en mening, og jeg siterer herved bandet på hva de dreier seg om: "Sweet sweet suicide" tar for seg en poetisk form for selvmord. Det handler om å dø fra sin egen selvopptatthet og egoisme, for så å rette fokus mot sentrale livsverdier. Et oppegående musikkmiljø må stå sammen for å kunne eksistere i lengden. Det vil derfor være av stor relevans å legge bransjejaget til sides og i stedet gå mer inn for å støtte hverandre fram mot et felles mål. Det handler om å ha det gøy. Relasjoner er viktigere enn platesalg og hype.

Med disse tekstene som et fundament, 6 engasjerte rockere på veg oppover, og solide låter i bagasjen, flatbanker bandet deg allerede på første låta, "Chaotic mind". Det tar litt tid før lokomotivet er ordentlig i gang, men når Voldrønnings stemme skriker i så har du valget mellom å flykte eller skru opp volumet - hvis du gjør det første så ber jeg deg om å gi bort denne skiva til nærmeste kjente rocker i byen. Min personlige favoritt på plata må sitte å vente på at de to første skal bli ferdige, noe som tar 5 minutter og 43 sekunder.
Låt 3, "As the holy spirit carries me like angels", har et skyv og en nerve som kan ta pusten fra en blå ballong. Alle kroppsdelene mine "banger" til alle kanter. Mine damer og herrer: Silence The Foe!

Rock Engh Roll 20 mars 2004