Silhouette
Moods
Progress Records
Cd
-
2009 -
På MySpace
Rock Engh Roll 20 september
2009 |
Anmeldelse:
Silhouette er et melodisk progband fra Utrecht i Nederland som i disse
dager er ute med sin andre fullengder, oppfølgeren til bandets selvutgitte
debut, "A maze", fra 2007. Plata er gitt ut på svenske Progress Records,
og er et 78 minutters langt konseptalbum basert på en autobiografi av
bandets gitarist Brian de Graeve.
Silhouette har hatt samme besetning siden de startet opp i 2005, og
foruten Brian de Graeve spiller Gerrit Jan Bloemink bass, Erik Laan
håndterer tangenter og Jos Uffing svinger stikkene. Vokalen deles mellom 3
av de 4, bassist Bloemink er den eneste som ikke synger.
Det er Knight Area's Gerben Klazinga som har produsert og miksa
Silhouettes' nye skive. Hvis poenget var å skape et glattpolert lydbilde
kjemisk fri for skarpe kanter så har han lykkes godt. Soundet til
Silhouette er bygd på en kombinasjon mellom klassisk 70-talls prog spilt
på vintage instrumenter og 80-tallets neo-prog, noe bandets
inspirasjonskilder også indikerer, for de er influert av Marillion, Fish,
Genesis, Spock's Beard og Pink Floyd.
Det pene soundet står dårlig til 70-talls prog, men hovedvekten av
musikken på plata ligner mer på kontemporære progband, som det finnes
mange av på Progress Records om dagen. Dessverre evner ikke Silhouette å
måle seg med to av de bedre hingstene i stallen, svenske Brighteye Brison,
og norske Magic Pie.
Silhouette kaller seg selv et melodisk progband, men de er verken særlig
melodiske eller progressive, og i tillegg slukker miksinga eventuelle
gnister som kunne utviklet seg til branntilløp i hørekanalene. Det hender
de har noe på gang i solopartiene, som i tittelkuttet der et fint
synthparti åpenbarer seg, men det kommer også an på åssen type synthlyd de
bruker, for ofte brukes det synthlyder som virker helt utdatert, og veldig
typisk det vi ikke likte på 80-tallet.
Likevel er ikke dette noen kalkun i progsammenheng, for de spiller bra,
stuntet med 3 vokalister er spennende, og tekstene holder mål, men 78
minutter med anonym progonani kan bli i meste laget, særlig fordi en
sitter med følelsen av at temaet en akkurat hørte fortsetter i neste låt.
Dette er mest for de som synes neo-prog er stort, vi andre tar nok heller
frem igjen de slitte skivene utgitt av kildene en gang til hvis lysta til
å høre god prog presser seg frem. |
