|
Denne
begynner å bli gammel allerede. En norsk godbit som fortjente en ny
runde i spilleren fant jeg ut, en plass i solen så og si, sammen med meg
i en snau time, omtrent like lenge som sola skinte denne dagen. I
gledesrusen over den gode musikken la jeg nesten ikke merke til at sola
ble borte heller, helt til plata var over, da frøs jeg plutselig. Var
det plata eller sola som varmet?
Sister Sonny ble dannet i 1995, av chilensk-norske Pedro Carmono-Alvarez
og noen andre fra Bergensområdet. Første ep-slapp de i 1996, under
navnet "Holy Golightly". Så slapp de to album på 90-tallet før "While
other dance, Sister Sonny" beseglet bandets skjebne som et av de
virkelig store Bergensband i sin æra. Plateselskapet Rec 90 var aktive
og promoterte bandet flittig i USA, noe som førte til at de ble en
favoritt i studentmiljøet. Hjemme ble de nominert til en Spellemann og
vant Alarmpris for albumet. Bandet fortsatte utover i det nye tusenåret,
med diverse prosjekter og eksperimenter. Men tilbake igjen til "While
others dance"...
Man kan ikke plassere
bandet i en spesiell bås, annet enn i det litt slitte
indierock-segmentet. Bandet står aldri stille, de flyter elegant og
ledig fra det laidbacke, nesten stillestående, ofte fargelagt av
mørkeblå melankoli og kreativ musisering, via små utflukter til
trip-hopens hjemland, små rocka doser bare for å markere at de faktisk
er et rockeband bak alt sammen, til nysgjerrige angrep på avant-gardens
utposter. Albumet trenger mange runder i spilleren for å komme til sin
rett.
Første låta er en seig country-inspirert
affære, med en herlig skranglete slidegitar, andre låta er en nydelig ballade med et ultravakkert pianospill,
låt nr. 6 er et møte mellom trip-hop og P.J. Harvey, og låt nr. 12 er en
nåtidsutgave av King Crimson. Slik fortsetter det gjennom 13 bånn solide
komposisjoner som alle har et friskt, spennende, følsomt og en antydning
til dissonant
arrangement manifestert i seg. Som alle gode rockeplater vokser den seg
stor og fet og tramper hissig på lystnervene som styrer åssen plate som
skal rundes nok en gang.
Denne
gjengen har hørt mye god rock opp gjennom åra, det er
sikkert, og de er nok like glad i Velvet Underground og tidlig Pink Floyd som de er i
Tricky, Portishead, Lambchop, Bob Hund og Tortoise skulle jeg tro. Mona Mørk er
med og synger på to av låtene, noe som gir plata et
enda større register å spille på, i tillegg har de lagt en vegg av
skurr bak noen låtene, og en annen bemerkelsesverdig ting med denne
plata er at den har blitt spilt inn usedvanlig høyt, for høyttalerne i
bilen min rister selv på ganske lavt volum. Selv om man kan
finne andre artister som ligner på dette hvis man plukker plata fra
hverandre og sammenligner låtene enkeltvis, så er helheten her så
særpreget at jeg regner med at denne platen vil bli stående som noe av
det mest epokegjørende som er skapt innen norsk rock ever. Tror ikke du?
Rock Engh Roll 24 juni 2008 |
