Denne begynner å bli gammel allerede. En norsk godbit som fortjente en ny runde i spilleren fant jeg ut, en plass i solen så og si, sammen med meg i en snau time, omtrent like lenge som sola skinte denne dagen. I gledesrusen over den gode musikken la jeg nesten ikke merke til at sola ble borte heller, helt til plata var over, da frøs jeg plutselig. Var det plata eller sola som varmet?

Sister Sonny ble dannet i 1995, av chilensk-norske Pedro Carmono-Alvarez og noen andre fra Bergensområdet. Første ep-slapp de i 1996, under navnet "Holy Golightly". Så slapp de to album på 90-tallet før "While other dance, Sister Sonny" beseglet bandets skjebne som et av de virkelig store Bergensband i sin æra. Plateselskapet Rec 90 var aktive og promoterte bandet flittig i USA, noe som førte til at de ble en favoritt i studentmiljøet. Hjemme ble de nominert til en Spellemann og vant Alarmpris for albumet. Bandet fortsatte utover i det nye tusenåret, med diverse prosjekter og eksperimenter. Men tilbake igjen til "While others dance"...

Man kan ikke plassere bandet i en spesiell bås, annet enn i det litt slitte indierock-segmentet. Bandet står aldri stille, de flyter elegant og ledig fra det laidbacke, nesten stillestående, ofte fargelagt av mørkeblå melankoli og kreativ musisering, via små utflukter til trip-hopens hjemland, små rocka doser bare for å markere at de faktisk er et rockeband bak alt sammen, til nysgjerrige angrep på avant-gardens utposter. Albumet trenger mange runder i spilleren for å komme til sin rett.

Første låta er en seig country-inspirert affære, med en herlig skranglete slidegitar, andre låta er en nydelig ballade med et ultravakkert pianospill, låt nr. 6 er et møte mellom trip-hop og P.J. Harvey, og låt nr. 12 er en nåtidsutgave av King Crimson. Slik fortsetter det gjennom 13 bånn solide komposisjoner som alle har et friskt, spennende, følsomt og en antydning til dissonant arrangement manifestert i seg. Som alle gode rockeplater vokser den seg stor og fet og tramper hissig på lystnervene som styrer åssen plate som skal rundes nok en gang.

Denne gjengen har hørt mye god rock opp gjennom åra, det er sikkert, og de er nok like glad i Velvet Underground og tidlig Pink Floyd som de er i Tricky, Portishead, Lambchop, Bob Hund og Tortoise skulle jeg tro. Mona Mørk er med og synger på to av låtene, noe som gir plata et enda større register å spille på, i tillegg har de lagt en vegg av skurr bak noen låtene, og en annen bemerkelsesverdig ting med denne plata er at den har blitt spilt inn usedvanlig høyt, for høyttalerne i bilen min rister selv på ganske lavt volum.

Selv om man kan finne andre artister som ligner på dette hvis man plukker plata fra hverandre og sammenligner låtene enkeltvis, så er helheten her så særpreget at jeg regner med at denne platen vil bli stående som noe av det mest epokegjørende som er skapt innen norsk rock ever. Tror ikke du?

Rock Engh Roll 24 juni 2008