Slaraffenland
Private cinema
Hometapes/Rumraket
Cd
-
2007
Rock Engh Roll 13 mars 2008 |
Anmeldelse:
Eksperimentell dansk rock, med Christian Taagehøy, Mike Taagehøj, Bjørn
Heebøll, Niklas Antonson og Jeppe Skjold. "Private cinema" er bandets 2.
album, og gis ut i Amerika og Europa takket være et samarbeid mellom
amerikanske Hometapes og danske Rumraket.
Bandets første album ble gitt ut på bandets egen label, Honningmand
Records, og var en opplevelse for få men dedikerte tilhengere. Bandets
norske pressemann, Arnbjørn Joar Styrkor Marklund, er nok ikke alene om å
tro at dette bandet bør ha et stort nedslagsfelt i Amerika og Europa.
Man skulle kanskje tro at band som Slaraffenland, som spiller rock basert
på sin helt egne resept, inneholdende avantgarde, støy, melodi,
postrocking og en solid dose melankoli ikke kunne bli særlig populært. Det
har artister som islandske Sigur Ros motbevist, og Mercury Rev, og Brian
Eno (music for airports), og Sonic Youth, og Tortoise, og Lambchop -
blåserne, og The Residents, og Arne Nordheim! Alle disse artistene har
laget sin helt egne og enestående musikalske resept, og man hører litt av
disse artistene i musikken til denne København-kvintetten.
Nettopp referansene er det første man nikker gjenkjennende til, og
selvsagt at dette ikke er musikk det er lett å like hvis man har dårlig
med tid og en deadline å forholde seg til, eller musikk man hører i beste
radiotid i allmennkringkastingen. Her må det lyttes! Etter flere
spillinger begynner ting å sette seg. Bandet bruker perkusjonsinstrumenter
veldig kraftfullt (hør på fenomenale "Ghosts"), nesten som norske Ralph
Myers, de produserer en vegg av messing- og treblåsere, og det kores like
trist og intenst vakkert som på en Sigur Ros-skive ("How far would you go"),
i dette tilfelle et mannskor.
Fra å være en plate som jeg ikke visste hvordan jeg skulle slakte på en
hyggelig måte, har det blitt en plate jeg har lyst til å spille gjentatte
ganger. Den har et indre følelsesliv som et menneske, med sine styrker og
svakheter, men det er alltid en gnist tilstede, et eller annet som er
interessant å lytte på, uansett om de tar deg med helt ut til universets
tomrom i form av eksperimentelle atmosfæriske lydcollager eller befinner
seg i et postrock-landskap i sporene etter fantastiske Tortoise, fletter
inn noen nydelige melodistubber eller rocker deg våken igjen, som i "This
one will kill us".
Men, denne vil definitivt ikke drepe deg, men derimot gi deg en herlig
musikkopplevelse - variert, spennende og originalt som det er. |
