|
Fjortiser
med gitar må passes på, vannes, tørkes, fønes og det må innføres regler
i hver kommune om at fjortiser med gitar får en stor pott av
kulturmidlene årlig til instrumenter, backline, gjerne et PA-anlegg,
gratis øvingslokale og ikke minst at den lokale avisa på stedet er et
mikrofonstativ for alle meningsytringer eller markedsføringsbehov podene
har behov for.
Sånn sett kan man si at punkefjortisene Petter Baarli, Kjetil Andersen,
Johnny Halvorsen og Espen Dahle fra Norges største vegkryss, Jessheim,
ikke ble fair behandlet på hjemstedet da de dro i gang med sin opprørske
piggtrådmusikk rundt 1980. Eller, for å si det på en annen måte, det var nok
av ting som skjedde eller ikke skjedde på Jessheim til å lage rebelske
tekster om, som for eksempel slakteriet. Ja, "Slakteriet må ut av
Jessheim" er virkelig stor punk, fra fjortiser som mente hvert ord de
sa.
I tråd med tida, eller 2-3 år forsinka egentlig, gjorde punkerne på
Jessheim seg upopulære og ble hatet for sin musikk, sine meninger og sin generelle skepsis mot det etablerte og øvrigheta.
Punken hadde kommet til landsbygda! De kalte seg Slips! Fra nå av kunne
verken slakteri, militære, politikere eller gitarstrenger føle seg
trygge.
Slips gjorde sin første supportkonsert i Maurtua Fritidsklubb på Kløfta
i november 1979, da kun med Johnny og Espen på henholdsvis trommer og
gitar, sang; seinere får de med venn og bassfjortis Kjetil, som ikke vil
være med hvis ikke fetter Petter får bli med, og sånn blir det. Så
holder de på i 14 måneder, blant annet med en konsert såpass langt vekk
fra mor og far som Stavanger, før det ender opp 14 måneder seinere, i
mars 1981, uten noen utgivelse, men de har da fått festa til tape noen
øvinger og konserter.
Så dukker de opp igjen 27 år etter, med hele blodlinja intakt, på en
scene, med et helt arsenal av gamle piggtrådlåter i sekken, og ikke bare
det, men de er ute på Hit me! Records med et album også! Alle låtene er
skrevet i 1980 av bandet selv, minus coverlåta "All this and more" av
Dead Boys, og innspilt i 2007. Det er litt tilfeldig om jeg får cd eller
vinyl til omtale, denne gang var jeg heldig og fikk vinyl, en utrolig
fin og forseggjort sak som er pressa opp i 500 eksemplarer. Det er
ikke pressa opp så mange cd-er heller, 210 i tallet, og den blir fort utsolgt og får høy
affeksjonsverdi og samlerverdi så her er det først til slaktern!
Så lang og så god sa Ågot da hu blei forbigått av en hottentott, men
hva med musikken? Gutta var jo punkere i 1980, men allerede da hørte vi
boogiekjøret som Petter Baarli fortsatte med i Backstreet Girls, og
låtene på plata er en fin blanding mellom rein punk, punkrock og
boogiepunk. Punketekster på norsk var jo ikke noe nytt i 1980, det
holder å nevne Kjøtt, men tekstene til Slips var virkelig et angrep mot
borgerskapet og de som bestemte og føkka ting opp på Jessheim, så dette
er ikke liksompunk fra pene velstelte rikmannsgutter. Vel, om de er pene
eller ikke har kanskje ikke så mye med saken å gjøre, men du skjønner
hva jeg mener. Når det kommer til stykket så var vel ikke Slips det
verst kledde punkbandet heller, men musikken de lagde står i alle fall
som ei påle, og låtene har jo definitivt tålt tidas tann.
Låtene er jo stort sett førstesortering, selv om altså gutta
var 14 år da de skrev dem, og nå har de jo spilt i andre band, more or
less i 27 år, så det er klart at når de fremfører disse låtene nå så er
det bra saker og tøft å høre på. Det synes i alle fall jeg som har lyst
til å spille min 10-tommers Slips-vinyl i tide og utide. Moro!
Rock Engh Roll 28
januar 2008 |
