Sloggy
Jalopy music
Dull City Records/
Hell On Wheels Recordings
Vinyl 7"ep
-
2002
Rock Engh Roll 4 mars 2005 |
Sloggy:
Er søskenparet Vivian og Carlo Dries fra Esch i Luxembourg. Vivian synger,
Carlo synger også, og gjør alt det andre du hører i lydbildet.
Genre:
Luxembourgs Garasjerock
-
Trashrock
-
Garasjepunk
-
Lo-fi Punkrock
Låter:
Picnic in space
-
Squeeze me
-
Swampbuggy
-
Voodoo queen
I Rockeweb:
Ep-lista 2002
Webreferanser:
Sloggy
-
Dull City Records
-
Hell On Wheels Recordings
-
Grunnen Rocks
Anmeldelse:
Mr. Dull City Records himself, Geir Tore Johnsen i Vadsø, bør snart få en
større pris for å ha samlet sammen så utrolig mange phete garasjeband på
sin lille uavhengige label langt der oppe i nord, og det dreier seg om
vinylutgivelser, masse 7-tommere. Vi befinner oss midt i blant noe av det
smaleste og beste som gis ut av rockemusikk her til lands, og det jeg har
hørt fra Dull City sparker lufta ut av det meste som spys ut av
veletablerte band og som spilles til øret blir rødt og hovent på landets
største radiostasjoner.
Vivian og Carlo har spilt inne denne 7"ern i stua si på deres eget Hell On
Wheels Recordings og blir altså distribuert her til lands av Dull City
Records. Duoen har gitt ut flere 7"ere, de er med på 7-tommern "Not psycho
enough!? vol. 1", som er en tributeplate til det australske
80-talls-bandet Cosmic Psychos - forøvrig utgivelse nr. 10 i løpet av 10
år på Dull City Records. Noe av denne moroa er tilgjengelig på Dull City
Records og resten kan du sikkert få tak i ved å henvende deg til Mr. Dull
himself i Vadsø på
gt-john@online.no.
Jeg er ikke i øyeblikk i tvil om at du liker denne musikken hvis du har
lest såpass langt ned i anmeldelsen. Sloggy spiller altså garasjerock som
er ganske punkete og lo-fi, med forbilledlige skrudde innfall på lur i
bakrommet i lydbildet. Vivian synger på fransk, ikke på alle låtene, men
spesielt på "Voodoo queen", hvor hun høres ut som en kvinnelig utgave av
Serge Gainsburg med hue full av syre og etter å ha vært sperret inne med
The Pixies i øret i en mørk kald kjeller i to uker nonstop.
Det er masse seige punkeriff her, og det blir helt hinsides morsomt når
Carlo bruker en ufattelig lo-fi trommemaskin som akkompagnement.
Instrumentalen "Swampbuggy" gjør deg lykkelig helt inn til beinet, gå ikke
glipp av den våttsåevver. Og dette var egentlig flipside på ep-en.
På første sida får du mer typiske Sloggy-låter antagelig. Innimellom får
vi høre noen saftige gitarer sprake iltert, det viser seg at herrene Sim
og Renato gjesteopptrer med trashy gitarspilling.
Dull City Records har vært 10 år med moro (og pengetap), la oss håpe folk
skjønner at dette er musikk man ikke kan få nok av og bidrar til at Mr.
Dull kan holde på i minst 10 år til. |
