|
I kjølvannet av Best of. Plata
"Rotten Apples" og bandets nylige brudd
kommer her en anmeldelse av et lite mesterverk og en klassiker av rang
gitt
ut av et 90-tallets viktigste rockeband, nemlig The Smashing Pumpkins.
Albumet deres "mellon collie and the infinite sadness" er et av
90- åras
virkelige højdare. Det er bare "siamese dreams" som kan måle
seg med den i
Pumpkins diskografi. Sjefs-gneldrebikkje og gitarmaestro Billy Corgan var,
som alle vet, bandets hovedhjerne og kunstneriske midtpunkt både
musikalsk
og tekstmessig. Det er den snauklipte Corgan som står bak de fleste av
låtene og arrangementene på plata, han er også med og produserer plata.
Med
andre ord kan man si at Corgan hadde en finger med i spillet i alt som
skjedde med og rundt Smashing Pumpkins, noe som nok bare var positivt når
vi
ser på de feiende flotte låtene mannen laget. Musikkhistorisk står nok
Pumpkins igjen som et av de virkelige vellykkede banda på 90-tallet.
Banda
har også høstet ros for måten de takler det å spille foran et stort
publikum
på f. Eks. en fotballstadion. Mange mener de er at av få orkester som
virkelig fikser det å stå foran 40 000 mennesker like godt som et lite
og
trangt studio.
Som sagt er bandet i dag oppløst og medlemmene har gått hver til sitt.
Det
skal bli interessant å se hvordan soloprosjektene kommer til å gå og se
om
det fremdeles er Pumpkins musikken som henger igjen, eller om de vil
forandre retning og finne på noe annet. Pumpkins har flere kjennetegn på
musikken deres, men det viktigste og det som er lettest å kjenne igjen er
nok den fabelaktige stemmen til Billy Corgan. Stemmen er snerrende, hås
og
vakker på en gang. Corgan fikser så vel ballader som rocka tempo låter.
Pumpkins sine ballader er også fabelaktige musikalske opplevelser.
Velregisserte balladeperler som har det lille ekstra som er med på å løfte
bandet til uante høyder, i stedet for å ende opp som nok et rockeband
som
kun klarer å lage knallhard gitarrock uten følelse.
På "mellon
collie." vil
du finne variasjon og musikalsk kløkt i en salig blanding. Dette er en
dobbel CD bestående av "dawn till dusk" og "twilight to
starlight" som de
har valgt å kalle dem. CD1 er nok den, som ved første gjennomlytting er
røffest og temposterk. Her kommer Corgans flotte stemme 100% frem på
sitt
beste og du vil bli servert aggresjon av rang på et brett av herlige
musikalske komposisjoner. CD2 er litt roligere og bandet har rydda plass
til
litt flere av de balladene vi fikk en liten smakebit av på eneren. Et par
rolige viser blir det også plass til, som f. Eks. "Lily (my one and
only).
Alt i alt er "mellon collie." et musikalsk mesterverk og
genistrek som det
ikke tar lang tid å forelske seg i. Dette er moderne rock som passer for
alle med sans for gode tekster og godt låtmateriale. Arrangementene, særlig
på de flotte balladene, er så vakre at de nok kan lokke frem våte øyer
selv
hos den mest hardbarka machomann. Strykere, sår vokal og tekster om savn
og
kjærlighet blandes med aggresjon, snerrende vokal, tempo og gnistrende
gitarspill og VIPS så har du et av de fineste albumene noensinne og en
delikatesse som kan nytes av alle til en hver tid. Denne plata er
viktigere
enn melk, brød og øl og kan anbefales til absolutt alle.
Låter av
apokalyptisk og intergalaktisk hitpotensiale: tonight tonight, zero,
bullet
with butterfly wings, love, muzzle, where boys fear to tread, thirty three,
1979, thru the eyes of ruby, x.y.u, beautiful og starlight
Rune Riff 17 desember 2001 |
