The Smell Of Mutiny
The Smell Of Mutiny
Roadkill Records
Ep
-
2007
Rock Engh Roll 28
desember 2007 |
The Smell Of Mutiny:
Jon Funderud, bass, orgel
-
Lars Petter Revheim, gitar, harmonica, kor
- Kristian Heier, trommer,
kor -
Fredrik Eckhoff, vokal, gitar
Genre:
Norsk
Garasjerock-
Psykedelisk Rock -
Splattersurf
Låter: Pipe dream
-
Butter baby
-
The Asylum
-
Intermission
-
Sound of falling
-
Lovebirds
-
Last thursday
I Rockeweb:
Ep-lista 2007
Webreferanse:
The Smell Of Mutiny
Anmeldelse:
Det var i det øyeblikk denne
anmelderen dyttet plata inn i spilleren og trykket på start at hans armer
og bein fløy til alle kanter i hemningsløs glede over de auditive inntrykk
som hjernen kapra fra den brutte stillheten i rommet. Det som etter
platecoveret å dømme kunne være sonisk drapsmetall fra en planet vi aldri
må reise til viste seg å være norskbrygget psykedelisk garasjesurf fra
fire herrer som ser helt normale ut forholdene tatt i betraktning. Og mine
damer og herrer - de kommer ikke fra planeten med grufulle, vampyriske
seiglivede monstre, men fra Oslogryta. At de nå bor i Trondheim betyr bare
at de må reise langt for å få ordentlig julemat, den er det som kjent bare
mor som kan lage, og hun er i dette tilfellet ei psykedelisk mor som har
født alle fire i bandet etter å ha blitt kunstig befruktet med
sprudledråper fra en av kreaturverkene vi så i filmen "It came from outer
space". De har forøvrig samplet lyd fra Ed Wood's "Plan 9 from outer
space", så vi skjønner fort at gutta liker horror-splatter-science-fiction.
Bandet som av alle ting har valgt å kalle seg The Smell Of Mutiny er i
våre dager ute med sin herlige debut-ep, utgitt på heseblesende Roadkill
Records. Tro meg når jeg forfekter i fullt alvor at denne plata vil du
bare elske betingelsesløst. Du vil først kaste armer og bein veggimellom,
deretter vil du ta de på igjen, se på plateomslaget, le vilt og hysterisk,
og sette på plata nok en gang, for den slutter altfor fort. Det er en ep
med ikke altfor lang hoppetid, som Arne Scheie ville sagt det. I gleden
over at plata spilles og spilles glemmer jeg å skrive om den. Før jeg
skriver mer må jeg bare lese gjennom det jeg har skrevet for å se om det
står noe om plata der. Det gjør det faktisk. Og jeg fortsetter...
"The Smell Of Mutiny", som presenteres i "Full frequency stereophonic
sound", er en sprettball proppfull av gledesutbrudd, et sjarmtroll av
dimensjoner, en lykkepille og en moroklump. Vi hører en rockesmelte
bestående av ingredienser fra garasje, surf, psykedelia, rockabilly, soul,
blues og tidlig 60-talls beatmusikk. Kunne jo ha droppa noen referanser
her, men musikken står så godt på egne bein at jeg dropper det, he he. Vil
du vite hvem forbildene til bandet er så skli inn på bandets finfine
MySpace-hybel. Ok, så la meg få droppe The Blues Magoos, Trond Graff og Herman's Hermits
da. Men det er nok mer villedende enn veiledende å få deg til å tro at
kremkvartetten som har gitt ut sin horrorpsykedeliagarasjesurfpakke på
Halden-baserte Roadkill Records ligner spesielt på nevnte banditter. Ikke
det at de ikke ligner altså, men de står altså på egne bein. Forstå det
den som kan.
Når vi nå først har skrapa innom litt edruelig informasjon kan jeg jo ta
med i samme slengen at skiva er spilt inn på Skansen Lydstudio i Trondheim
med kyndig hjelp fra Stein Bratland og Petter Solberg. Sammen med
lukta av mytteri har de skrudd sammen en organisk og rå elte av
sjarmerende retrospektive lydbølger. Ep-en inneholder 7 forlengede
lydbølger og alle minus den
i midten, som er forkortet, er lett å danse til for fotrappe og rockeglade. En låt
derimot skiller seg helt ut, nemlig den i midten altså, "Intermission".
Det er vel egentlig pausemusikk det er snakk om, og ville passet inn i The
Residents rikholdige og snodige avant-garde katalog. Før du rekker å telle
til 42 sekunder, som er den tida låta varer, så er låta over.
En av låtene her er forresten med på en engelsk samlesak som heter "Soul
like fire", utgitt på Rowed Out Records. Det tyder på at dette bandet har
lyttere langt utover slekta. Og det skulle jaggu bare mangle også så gøy
som dette er. Tror ikke jeg har hatt det så moro siden jeg hørte Legendary
Stardust Cowboys for første gang. Nå er det på tide å avslutte denne
anmeldelsen, om ikke for noe annet så fordi avsnittene blir kortere og
kortere, men plata kommer til å vare lengre og lengre. The Mondo Mods
lenge leve må! |
