Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
The Smell Of Mutiny
 What it means/
Le Mediocre
Roadkill Records
7" vinylsingel - 2008

Rock Engh Roll 27 juni 2008		 The Smell Of Mutiny: Jon Funderud, bass, orgel - Lars Petter Revheim, gitar, kor - Kristian Heier, trommer - Fredrik Eckhoff, vokal, gitar - Tore Sandbakk, tamburin, orgel - Tonje Eirin Tafjord, fløyte
Genre: Norsk Garasjerock- Psykedelisk Rock - Splattersurf
I Rockeweb: Ep-lista 2008
Webreferanse: The Smell Of Mutiny

Anmeldelse: Fullfrekvent stereofonisk utflipping! Lukta av mytteri henger over rommet når den nye 7-tommern til The Smell Of Mutiny fyller det auditive tomrommet med meningsfylt crap.

Det er vel et drøyt år siden bandets debut-ep slapp ut, den selvtitulerte "The Smell Of Mutiny", som var en riktig pen sak, om jeg må si det sjøl. Spiller den akkurat nå faktisk. Pleier alltid å spille forrige sak før jeg hører på den nye. Gjør seff ikke det med Bob Dylan, Neil Young osv, men det er ikke så ofte platene deres ramler ned i postkassa for omtale. Blir jo noen timer å spille før jeg får hørt den nye da, ikke sant.

Nye plata til de mytteriluktende er en 7-tommers vinylsingel med 2 låter. En låt på side 1 og en låt på side 2. En på hver side. En singel. En god gammaldags singel. I 2008. Er verden på retur liksom, vinylsingel nå liksom??? Vel, A-sida heter "What it means", og de synger på engelsk; B-sida heter Le Mediocre", der synger de på fransk.

De er fremdeles 6 personer i bandet, selv om et foto som fulgte singelen viser kun 4, iført dress, uten Tonje, fløytisten, og de ser temmelig fjerne ut selv med dress. Fjerne er i denne sammenheng et positivt ladet ord.

Så hva skal jeg skrive om musikken? Tja, "What it means" er en heftig organisk og sexy garasjelåt med søplete lyd, inkludert et sinnsykt fett orgelriff, hylende og ballete vokal og en skingrende gitarsolo som bare overgås av mellomspillets småsyke trudeluttisme. Det var A-sida dere.

B-sida: Well, for the record, nå har jeg snudd singelen 17 ganger. Litt fransk pianorenessanse med dilldall-lyd fra det forrige århundre møter fransk lyrikk sunget på fransk i en norskfabrikert autubuschicken de la pip. Melodien er helstøpt. Litt Stereolab her faktisk, men mest mytterilukt. Veldig artig sak som setter seg i knollen og blir der.

Nå har de gitt ut en smakfull ep og en fenomenal singel, da kommer det snart en longplayer på vinyl. Det er lov å håpe.
The Smell Of Mutiny
 The Smell Of Mutiny
 Roadkill Records
Ep - 2007

Rock Engh Roll 28 desember 2007		 The Smell Of Mutiny: Jon Funderud, bass, orgel - Lars Petter Revheim, gitar, harmonica, kor - Kristian Heier, trommer, kor - Fredrik Eckhoff, vokal, gitar
Genre: Norsk Garasjerock- Psykedelisk Rock - Splattersurf
 Låter: Pipe dream - Butter baby - The Asylum - Intermission - Sound of falling - Lovebirds - Last thursday
I Rockeweb: Ep-lista 2007

Anmeldelse: Det var i det øyeblikk denne anmelderen dyttet plata inn i spilleren og trykket på start at hans armer og bein fløy til alle kanter i hemningsløs glede over de auditive inntrykk som hjernen kapra fra den brutte stillheten i rommet. Det som etter platecoveret å dømme kunne være sonisk drapsmetall fra en planet vi aldri må reise til viste seg å være norskbrygget psykedelisk garasjesurf fra fire herrer som ser helt normale ut forholdene tatt i betraktning. Og mine damer og herrer - de kommer ikke fra planeten med grufulle, vampyriske seiglivede monstre, men fra Oslogryta. At de nå bor i Trondheim betyr bare at de må reise langt for å få ordentlig julemat, den er det som kjent bare mor som kan lage, og hun er i dette tilfellet ei psykedelisk mor som har født alle fire i bandet etter å ha blitt kunstig befruktet med sprudledråper fra en av kreaturverkene vi så i filmen "It came from outer space". De har forøvrig samplet lyd fra Ed Wood's "Plan 9 from outer space", så vi skjønner fort at gutta liker horror-splatter-science-fiction.

Bandet som av alle ting har valgt å kalle seg The Smell Of Mutiny er i våre dager ute med sin herlige debut-ep, utgitt på heseblesende Roadkill Records. Tro meg når jeg forfekter i fullt alvor at denne plata vil du bare elske betingelsesløst. Du vil først kaste armer og bein veggimellom, deretter vil du ta de på igjen, se på plateomslaget, le vilt og hysterisk, og sette på plata nok en gang, for den slutter altfor fort. Det er en ep med ikke altfor lang hoppetid, som Arne Scheie ville sagt det. I gleden over at plata spilles og spilles glemmer jeg å skrive om den. Før jeg skriver mer må jeg bare lese gjennom det jeg har skrevet for å se om det står noe om plata der. Det gjør det faktisk. Og jeg fortsetter...

"The Smell Of Mutiny", som presenteres i "Full frequency stereophonic sound", er en sprettball proppfull av gledesutbrudd, et sjarmtroll av dimensjoner, en lykkepille og en moroklump. Vi hører en rockesmelte bestående av ingredienser fra garasje, surf, psykedelia, rockabilly, soul, blues og tidlig 60-talls beatmusikk. Kunne jo ha droppa noen referanser her, men musikken står så godt på egne bein at jeg dropper det, he he. Vil du vite hvem forbildene til bandet er så skli inn på bandets finfine MySpace-hybel. Ok, så la meg få droppe The Blues Magoos, Trond Graff og Herman's Hermits da. Men det er nok mer villedende enn veiledende å få deg til å tro at kremkvartetten som har gitt ut sin horrorpsykedeliagarasjesurfpakke på Halden-baserte Roadkill Records ligner spesielt på nevnte banditter. Ikke det at de ikke ligner altså, men de står altså på egne bein. Forstå det den som kan.

Når vi nå først har skrapa innom litt edruelig informasjon kan jeg jo ta med i samme slengen at skiva er spilt inn på Skansen Lydstudio i Trondheim med kyndig hjelp fra Stein Bratland og Petter Solberg. Sammen med lukta av mytteri har de skrudd sammen en organisk og rå elte av sjarmerende retrospektive lydbølger. Ep-en inneholder 7 forlengede lydbølger og alle minus den i midten, som er forkortet, er lett å danse til for fotrappe og rockeglade. En låt derimot skiller seg helt ut, nemlig den i midten altså, "Intermission". Det er vel egentlig pausemusikk det er snakk om, og ville passet inn i The Residents rikholdige og snodige avant-garde katalog. Før du rekker å telle til 42 sekunder, som er den tida låta varer, så er låta over.

En av låtene her er forresten med på en engelsk samlesak som heter "Soul like fire", utgitt på Rowed Out Records. Det tyder på at dette bandet har lyttere langt utover slekta. Og det skulle jaggu bare mangle også så gøy som dette er. Tror ikke jeg har hatt det så moro siden jeg hørte Legendary Stardust Cowboys for første gang. Nå er det på tide å avslutte denne anmeldelsen, om ikke for noe annet så fordi avsnittene blir kortere og kortere, men plata kommer til å vare lengre og lengre. The Mondo Mods lenge leve må!