Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
Patti Smith
Horses
Arista Records
Lp - 1975 - På MySpace
Patti Smiths attityde på denne plata er blant punkens største inspirasjonskilder. Dama åpner med følgende verbale kraftsalve: "Jesus died for somebody's sins but not mine", hentet fra låta "Gloria". I en tid da rocken ble dominert av dinosaurer som fylte de største fotball-stadionene for deretter å gi ut rubbel og bit av opptaket på doble eller triple livealbum, og rocken sårt trengte nye tanker og ideer, dukket ei lita poetisk dame opp som hadde mye på hjertet. Ei dame som seinere har fått tilnavnet "The Godmother of punk".

"Horses" er blant de mest suverene debutalbum som er utgitt, og den ble utgitt på et tidspunkt da rocken var i ferd med å stivne som kunstform og disco og glattpolert pop festa grepet som favorittmusikk hos mange unge, ikke minst takket være filmer som "Saturday night fever". "Horses" var alt annet enn glattpolert og mye av storheten med plata ligger ikke minst i Patti Smith sin totale emosjonelle oppofrelse i hvert ord hun hveser og messer ut i hver bidige sang på plata, ja hun formelig tygger i stykker hvert eneste ord.

Låtene er gjennomgående sterke på hele plata, men Pattis engasjement løfter de derfra og opp til et nivå få artister har klart å følge henne. Hun hadde også med seg et ubegripelig bra band, hvor spesielt gitararrangementene og spillinga til Lenny kaye står frem som noe av det ypperste innen rocken. Bandet forøvrig besto av pianist Richard Sohl, gitarist og bassist Ivan Kral og trommis Jay Dee Daugherty.

Pianist Sohl krydrer ofte låtene med vakre toner, noe som skaper en eiendommelig effekt sammen med det forøvrig intense og raspende soundet. Det er heller ikke bare co-låtskriver Kaye som glimter til med briljant gitarspill her. Hør godt etter på fenomenale "Break it up", der hører du nemlig selveste Tom Verlaine, fra New York-bandet Television, duellere med virtuost gitarspill mot Smiths vokal. Blue Öyster Cult's gitarist Allen Lanier er gjest på avslutningslåta "Elegie".

John Cale heter produsenten på plata og han var nøkkelmedlem i et av tidenes beste band, og skulle det vise seg etter at åra gikk, en av de største inspirasjonskildene til all alternativ rock i sin alminnelighet og all dronerock og støyrock i sin særdeleshet, nemlig The Velvet Underground. Med sin produsentrolle på "Horses" er han også en viktig bidragsyter for punken, og musikken på den blir gjerne kalt protopunk. Cale lar Smith og bandet more seg med litt gitarfeedback, men det blir aldri så bråkete at støyen tar overhånd, den tilfører litt infernalsk raseri i passe utmålte doser for å gi Smiths upolerte og hissige vokal en ekstra dimensjon.

"Horses" høres likevel ikke ut som punken som skulle komme et drøyt år etter denne utgivelsen, den var nemlig rask, energisk og ofte enkelt oppbygd musikalsk, men det var hennes primitive, visjonære og poetiske verbale utblåsninger, sammen med et skurrende garasjesound som var sydd rundt stemmen hennes. Låtene varierte i form, fra det langsomt, intense og messende, til et skarpt og iltert hardrocksound, litt pop som i "Kimberly", og til og med reggaetakter får vi høre i flotte "Redondo Beach"; en låt som etterfølges av mektige "Birdland", som drar seg langsomt, poetisk, hudløst og episk utover 9 minutter, kanskje platas beste låt, som er inspirert av Peter Reich og Huey Smith.

Lyden på "Horses" er ofte som et speilbilde av lyden på et av Velvets kolossale album, takket være John Cale, men likevel så legger Patti Smith så mye egenart i plata at det aldri blir snakk om særlig melodisk likhet, Patti hadde en for sterk personlighet til å la seg dirigere slik at det ikke ble hennes verk, faktisk så er "Horses" noe av det mest særpregede, intense, og ærlige som ble gitt ut på hele 70-tallet, og et soleklart mesterverk som skinner like sterkt i dag som for over 30 år siden. "Horses" er et kraftverk som aldri går tom for energi.
Av Rock Engh Roll 5 juli 2008
Patti Smith
 Gung ho
Arista Records
Cd - 2000
Da Patti Smith gav ut sitt første album, Horses, i 1975 med den berømte ankomsten nedfelt i tekstlinjen "Jesus died for somebodys sins, but not mine", var det første gang en kvinne slapp et album med rockmusikk som var minst like god som guttas. Hun viste at du ikke trenger hår på brøstet for å vite hva rocknroll er. Hun ble kalt proto-punker, men hun var noe langt større en det; om Horses rent tekstmessig hadde mange likheter med sjangeren, så var musikken noe langt mer ambisiøst enn togreps punklåter. Hvilke punk-plater har sanger oppimot 10 minutter? Nei, Patti, var og er en person som med sin aggresjon og vrede har det som skal til for å skape ekte musikk med nødvendige skarpe kanter, samtidig som hun er sårbar og personlig. En seriøs kvinnelig rockartist, noe som det dessverre ikke finnes for mange av.

Etter å ha gitt ut 4 album prioriterte hun familien, ga kun ut et album på 80-tallet, før hun kom knallsterkt tilbake med albumet Gone Again i 1995. I 2000 kom "Gung Ho" ut, og er blitt neglisjert og satt i skyggen av et dusin langt mer uviktige plater. Lengter du etter et moderne, larmende, mangefasettert, ektefølt rockalbum med kun gode sanger, så er Gung Ho ditt pliktkjøp. Sjelden har jeg opplevd bedre rockmusikk som dette, som gjør at du for troen på at det er mulig å lage relevant rockmusikk for det nye årtusenet. På Gung Ho virker det som Patti Smith har funnet sitt uttrykk igjen, samtidig som hun har fornyet seg og er aktuell. De utrolig dyktige musikerne med Lenny Kaye på gitar i spissen, har bare blitt bedre og bedre med årene, og lydbildet er regelrett bergtaende. Patti synger som en kvinnelig rockgud, og jeg blir regelrett fascinert av denne fantastiske kvinnen. Mer en dette kan man ærlig talt ikke forvente av et album. Et mesterverk.
Av Thorbjørn Westergaard Stornes