Snootles
Rock scissors paper
Bizarro
records
Cd
-
2005
Rock Engh Roll 6 mai 2005 |
Snootles:
Første band ute på den nyetablerte labelen Bizarro Records. Medlemmer:
Karl Erik Bernt, gitar, kor
-
Thomas Poul R. Hals, trommer, perkusjon, kor
-
Helge Haugland, bass, kor, gitar, keyboards
-
E. van Veen, vokal, gitar. Kontakr
Genre:
Norsk Lo-Fi
-
Pop
I Rockeweb:
2005
Webreferanse:
Bizarro Records
Anmeldelse:
Selv om disse kommer fra Bergen er det ikke mulig å høre at de er norske -
eller fra Bergen om du vil. Skulle jeg tippet ville jeg tro de var
hobbyprosjektet til lydmannen i Pavement omtrent på samme tid som de ga ut
"Crooked rain crooked rain", altså et lo-fi poporientert skrangleprosjekt
som han og noen kompiser drev på med i en hytte uti skauen mens de bøtta
innpå svart te og hadde det generelt prima mens konene
spilte bridge i koma etter litt for mye heit portvin fra Portugal.
Lydmessig er dette helt etter min smak. Innspillingen er gjort i en hytte
på skikkelig analogt utstyr nord for Bergen et sted, eller nærmere bestemt
på en hytte i Meland kommune. Bandmedlemmene bodde på hytta i to uker og
innspillingen ble kun avbrutt av lek med ball.
Pavement er nevnt som soleklar referanse, men Snootles er et bløtere band
enn Pavement, de strekker seg mot The Beatles' poplåter og Beach Boys'
harmonier, uten å ligne noen av dem, egentlig. Nei, kanskje referansen de
nevner selv, Beck, er mer nærliggende. Joda, jeg hører også et
eller annet fra 70-tallet her, spesielt i låta "Desert storms", men jeg
kommer ikke på hva det er så jeg dropper å skrive om det i denne omgang.
Og i "Holland Park Avenue" høres de ut som Home Groan, Tüssler, Blister,
eller noe i den duren, men det er unntaka.
Så hvorfor i skal du bruke surt oppsparte gryn på denne
skiva? Det er vel det som blir spørsmålet til slutt, for de fleste av oss
har bare råd til et par skiver i måneden, eller noe, ikke sant? Vel, du
har dette med Pavement da, legg til Modest Mouse også for sikkerhets
skyld. Jo, jeg tror jeg kunne kvitta meg med en drøy hundrings og en halv
til for å få denne skiva i hylla. For det har seg sånn at...
Alle låtene på denne skiva er ikke fenomenale, men noen er det, og de er
jaggu så bra at det ryker av dem. Som siste låt ut, "Mission against
capitalism (Doesn't rhyme)". Hurramegrundt for en låt! Den låta er alene
verdt en femtilapp. Vi tilbys snakke-lo-fi i beste Pavement-stil, med
vindskjeve gitarer, sur koring og best av alt refrenget... dadadadadadadad
dadaaaaddaaaddada!
Men det er mer, ikke nok kanskje, til at det kan bli en kultklassiker, men
mer enn den ene. Så hvorfor ikke fortsette baklengs, "The song nobody
wanted to sing" er en nyyyydelig poplåt. Den vil vare evig, så koselig at
peisen tar fyr av seg selv. Det er faktum flere av disse hyggelige
peiskoslåtene her, men de store kolossene er vridde, rocka og hissige, som
"Motrin".
Skal jeg trekke frem nok en låt må det bli "Artists at play". E. van Veen
halvsnakker seg gjennom en øm, tander, jazzy og munter sak som
minnesentralen min nekter å glemme. Men, det dummeste jeg kunne gjøre var
å begynne å ramse opp gode låter på skiva. Nå er jeg dømt til å fortsette,
med "A house ain't a home", "Dry white: A symphony in D - minor or major?"
o.s.v.
Føler at denne plata kan vokse enda litt med tida, men jeg vil gi den tida
før jeg slenger på nok en gitar. Er du glad i lo-fi, Pavement og slike
ting bør du hamstre Snootles. |
