Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
Solstafir
Masterpiece of bitterness
Spikefarm Records
Cd - 2005



Rock Engh Roll 18 januar 2006

 Solstafir: Islandsk band dannet ca 1994. Medlemmer: Adalbjörn Tryggvason, gitar, vokal - Gudmundur Oli Palmason, trommer - Sæthor M. Sæthorsson, gitar - Svavar Austman, bass
 Genre: Islandsk Alternativ Metal - Emometal
I Rockeweb: 2005
Webreferanser: Solstafir - Spikefarm - Tuba

Anmeldelse: Islandske black metal-band vokser ikke på trær. Kanskje ikke så rart det, for det er veldig få trær som vokser på Island. Derimot er det nok av vulkaner, is, geysirer og særegne rockeband, innen de fleste genre virker det som. Solstafir er ikke et black metal-band lenger, men de var det i starten av sin karriere, midt på 90-tallet. Mye har skjedd siden den gang, ikke minst internt i bandet. Bandet har gitt ut album tidligere, så informasjonen på presseskrivet om at "Masterpiece of bitterness" er bandets debut er faktisk feil. Det korrekte er at albumet er bandets debut på Spikefarm Records, som holder til i Finland. Og for å komme informasjonen litt i møte så kan man jo si at albumet er bandets debut på en noe større og etablert label. Det de har gitt ut tidligere har vært distribuert via jungeltelegrafen eller på små selskap som har bukket under rett etter release av skiva.

I løpet av de drøye ti årene de har eksistert har de modifisert stilen sin ganske kraftig. Det eneste som henger igjen av black metal nå er skrikevokalen til Adalbjörn Tryggvason, som forøvrig også spiller gitar. Musikken forøvrig må sies å være en syntese av flere ting, først og fremst metal (som en kjappere utgave av My Dying Bride med hardcore scream-vokal), dog ikke svartmetall, emo (ala ...and you will know us by the trail of dead) og støyrock (ala Godspeed You Black Emperor), med elementer av islandsk folk og en dæsj progressiv psykedelia som pynt på toppen. Jeg vil påstå at Solstafir ikke ligner noe annet jeg har hørt. De er enestående, som Bjørk og Sigur Ros også var det. Kanskje det har mye med den islandske naturen og mentaliteten å gjøre. Sagaøya Island er en relativt stor øy med lite folk og særdeles frisk og voldsom natur. Jeg tror folk på Island ofte tar livet med ro, de har god tid, og de utnytter de ressursene de har på en optimal måte.

Overført til musikken kan man si at Solstafir også lager voldsom musikk, den er storslagen, mektig og hardfør. Solstafir har, slik jeg hører det, ikke så mange ideer, men de utnytter hver enkelt helt inn til beinet. Disse egenskapene til bandet har blitt lagt merke til, for eks. av metalmagasinet Metal Hammer, som åpnet dører for bandet etter en omtale av en låt bandet hadde på en samlesak, som altså igjen førte til signering hos Spikefarm Records i Finland, og distribusjonsavtale med norske Tuba Records. Total utnyttelse av enhver ide er også en gjenganger i forhold til dette albumet, som varer i over 70 minutter, og som inneholder kun 7 låter. Det sier seg selv at det tar tid å bli kjent med denne musikken, det hadde vært mye enklere å avfeie hele greia som et ambisiøst, overtydelig makkverk. Men jeg er ikke sånn skrudd sammen. Jeg har hørt på denne plata til jeg ble helt utmattet av den.

Det hele starter riktig så nydelig, med en kvinnevokal som høres ut som en pen utgave av Diamanda Galas. Stemmen tilhører gjestesangerinna Hlin Petursdottir. Hun er nok en stor sangerinne på Island, eller burde vært det. Så overtar vulkanutbruddet: "I myself the visionary head" er i gang så det merkes gjennom hele kroppen, det rister og dirrer, og lag på lag med instrumenter eltes sammen i en homogen masse som, bevare meg vel, varer i over 19 minutter før de slokker lyset. Vi hører den litt uvanlige syntesen mellom metal, rock, emo og noise, med svartmetall-vokal i front. Vokalisten holder ikke ut i 19 minutter, han er bare på besøk innimellom, som for å fortelle at han er med han også. Ganske virkningsfullt egentlig. Det er egentlig en vannvittig bra låt, men den er jo for lang da; det skjer egentlig noe bare de første minuttene, og de to siste, da tempoet skrues opp. Man kommer likevel i en spesiell stemning av dette lurvelevenet som aldri tar slutt.

Neste låt varer i 9 minutter, en ganske kort låt altså. Her er det først og fremst den horribelt tøffe tromminga til Gudmundur Oli Palmason jeg biter meg merke i. Den blir også sprita opp med en mengde rytmebrudd, overganger og rifforgier som helt klart er inspirert av sagaøyas fryktede, men høyt elskede natur. Så kommer platas nøkkelspor, "Bloodsoaked velvet", låta de "slo" gjennom med, som var med på samlern Metal Hammer kicka på. Høres vel egentlig ut som et Nirvana som spiller Mogwai med skrikevokal. En besluttsom låt, for å si det mildt!

Etter dette får vi et noe roligere intermesso, vi får slappe av litt. Tempoet er lavere, nesten stoner-seigt. Men Tryggvason skriker like forbanna. Det er et under at han ikke svimer av under påkjenningen. Vi får til og med et mellomspill med rare renne-lyder (vodka??) og en oppvisning i akustisk progmetal - før infernoet drar seg sakte i gang igjen, nå også med en super gitarsolo, sannsynligvis traktert av Sæthor Sæthorsson. Da er det vel bare bassist Svavar Austmann som ikke er nevnt. Ingen grunn til akkurat det, for sammen med trommisen skaper han stadige vulkanutbrudd som trimmer magemusklene dine, han er på rett plass til rett tid rett som det er.

Nest siste låt ut heter "Ritual of fire". Jeg tror den låta er dedikert til Sigur Ros. Det ligner nemlig utrolig på nevnte band - i den superlange introen. Solstafir kan altså lage vakker og hudløs musikk. Den 14 minutter lange låta eskalerer i styrke som en geysir før en erupsjon, og med full gass på anlegget er du garantert et kvalitetskvarter. Litt ut i låta forandrer alt seg til en sugende masse som tømmer deg for energi. Plutselig er Solstafir et groove-lokomotiv. Det er i grunn litt deilig at slutten av plata ikke tar helt knekken på deg, de tar det litt ned. Kanskje de er slitne de og. Som avslutning har de valgt å vise deg at de er kapable til å skrive musikk som er både melodisk og vakker. "Nattfari" er halvakustisk, og en aldeles nydelig avslutning på en plate som bekrefter nok en gang at Island er verdens flinkeste folk i forhold til folketallet, ikke bare innen sport, men også innen musikk. Neste gang du besøker Island kan du jo sveive innom lokasjoner som Dimmuborgir, Stokkseyri, Gaulverjabæjarhreppur eller Lambholl, alle steder som er relevante i forbindelse med innspillinga av denne plata, som forøvrig er mastret i Finland, nærmere bestemt i lokalene til Finvox i Helsinki, så vet du det og. Snipp snapp snute, så var en ny saga fra sagaøya ute.