Some More
Than Others
Love during wartime
Cd
-
2008 - Ingen
webside
Rock Engh Roll 19 oktober 2008 |
Anmeldelse:
Some More Than Others ledes av Keith Koons, og han og resten av bandet
kommer fra naturvakre Wellsboro, Pennsylvania i USA. Det er ikke mye jeg
veit om dette bandet, det eneste som fulgte med plata var et håndskrevet
ark der Koons takker for min interesse, uten at jeg er kar om å huske hvor
den interessen ble unnfanget, og en adresse, som altså leder meg til
østkysten av USA.
Jeg har funnet Wellsboro, som etter bildene å dømme på nettet må være et
aldeles nydelig sted å bo. Lenger sør i staten finner man storbyen
Philadelphia, og grunnen til at jeg nevner akkurat det er at rocken til
Some More Than Others har en viss likhet med bandet Bardo Pond, og en
rockebevegelse kalt "Psychedelphia spacerock movement", som foruten Bardo
Pond besto av flere relativt ukjente band, i alle fall her i landet.
Det er heller ikke mye info å finne om bandet på nettet, det virker ikke
som de har noen webside for eks., platecoveret måtte jeg skanne selv, og det er minimalt med info som følger
skiva, annet enn tittelen på skiva, "Love during wartime", som sikkert er
en omskriving av Talking Heads låttittelen "Life during wartime"
fra 1979, og krigen det tenkes på er nok den fremdeles pågående
Irak-krigen, for en av låtene heter nemlig "Back from Iraq"; i tillegg til navnet på bandets medlemmer: Nicole Aufiero, Billy
Bohart, Doug Candelario, Issac Candelario, Terry Davis, Chad Wright og
altså Keith Koons. Videre er oppgitt titlene på 12 låter som er skrevet og
produsert av Some More Than Others - That's all folks!
Til forskjell fra Bardo Pond, som kunne dra til med lange fuzza
dronepartier, så befinner Some More Than Others seg i et ganske sløvt
og mer dempet landskap gjennom det meste av skiva. Kun unntaksvis trykker man foten ned på fuzzpedalen, og når de gjør det så er det mer for å kose med den enn for å
lage bråk. Det er nok generelt litt for lite på denne skiva som trigger
gjentatte lyttinger, men liker du amerikansk lo-fi som skrangler tidløst i
vei med små avstikkere innom psykedelia, dronerock, spacerock og laidback
støyrock som langsomt skurrer i bakgrunnen så vil du nok like dette. Det
blir aldri dårlig, ei heller kjedelig, men plata mangler låtene som
skiller seg litt ut liksom, bortsett fra "Voodoo", som du kan lese litt om
lenger ned.
Det som imidlertid er en sann fornøyelse å høre på er stemmen og vokalarbeide
til Nicole Aufiero. Nicole er tydelig inspirert av Bardo Ponds Isobel
Sollenberger, men på de litt for sjeldne iørefallende melodiene på plata
minner hun også om Kristin Hersh og Tanya Donelly, amerikanske alternative
rockechicks som sikkert har vært obligatorisk lytting for en ny generasjon
kvinnelige rockesangerinner over there. Etter en meget høyt mikset
bassintro er det vokalen til Nicole som løfter åpningsslåta "China" til
brukbare høyder, og det er på den låta og noen få til at arven fra nevnte
rockechicks er ført videre på en lett gjenkjennelig måte.
Ellers er de jo best når de gir seg sjøl et spark bak, skrur opp volumet
på ampen og rocker. Skulle ønske de gjorde det litt oftere, men på låter
som "Blood for oil" og "Dylan dazuba" får vi høre at de rister litt løs.
Så mitt ønske er vel at de rocker oftere, lar fuzzen bråke mer og setter
seg ned for å skrive flere ordentlige melodier. Likevel er det platas
annerledesspor, "Voodoo", jeg liker best. Jeg vet ikke om det er noe som
heter voodooblues, men det er nettopp det jeg synes det høres ut som.
Synginga, eller kanskje det rette ordet er hypnotiserende stønning, viser
Nicole Aufiero fra sin beste side. Dette er organisk musikk som pulserer
som et levende individ. Meget bra saker!
Hvis du klarer å oppdrive denne plata så bør du investere, om ikke annet
så fordi den er utrolig sjelden. |
