Songs: Ohia
The Magnolia
electric co.
Secretly Canadian
Cd
-
2003
Geir Bø 20 mars 2003 |
Anmeldelse:
Endelig
slår Jason Molina og hans Songs: Ohia ut i full blomst. Joda, han har
gitt ut flere bra album før, men jeg har alltid følt at et eller annet
har mangla, enten har låtmateriale vært for ujevnt eller så har
dosene med melankoli og innadvendthet vært litt vel drøye. Dessuten så
har du jo Will Oldham-komplekset: Jason Molina har alltid rota rundt i
samme musikalske landskap/stemningsleie, men har liksom aldri nådd opp
til Will Oldham nivå, og er sikkert rimelig lei av å bli kalt en
annenrangs Oldham.
MEN med denne utgivelsen kan sammenlikningen kastes på havet og brennes
på bålet, for mens Mr. Oldham tidligere i år ga ut et helakustisk,
nakent visealbum, går Molina motsatt vei. Han forlater den
klaustrofobiske tristessen, og drar til med et skikkelig rockealbum,
plata sparker, river og skrangler i vei, og likner faktisk mer på
Lynyrd Skynyrd enn nevnte Will Oldham.
Ballet åpnes med ”farewell transmission,” sangen gynger og groover
langt inn i ryggmargen, og når den tikker ut etter 7 minutt sitter du
med følelsen at den gjerne kunne ha vart langt ut i uendeligheten og
enda litt lenger.
Plata fortsetter i samme stilen med flotte låter og rå/organisk
produksjon, ”live i studio” med Steve Albini bak spakene. Tenk Neil
Young backet av et opplagt Crazy Horse ca. 1974-75 og du er i nærheten.
Som
sagt så er ”forandring” stikkordet her, og det gjenspeiles også i
tekstene og tekstlinjer som ”While you've been busy crying/ About my past mistakes/ I've
been busy tryin'/ To make a change/ And now I've made a change," forteller
sitt, Molina mener alvor, tidene forandrer seg og det er på tide å
komme seg videre.
Forandringstematikken preger også bandkonstellasjonen Molina for
anledningen har samla sammen. Foruten Molina
stiller nemlig Songs: Ohia med flere gjestevokalister, og på 2 av
sangene lar han Lawrence Peters og Miss Scout Niblett slippe til alene
foran mikrofonen. Peters synger i klassisk country-crooner stil på
”the old black hen,” mens Molinas kvinnelige motstykke, Miss
Niblett synger nydelig og hjerteskjærende på albumets mest lavmælte
kutt ”peoria lunch box blues.” Begge fungerer bra og ødelegger ikke
helheten, men gir heller albumet den lille uforutsigbarheten som så
mange album mangler.
Har
du ikke hørt om Songs: Ohia, er tida altså inne. Kjøp og løp!. Du
kommer ikke til å bli skuffet.
|
