|
Mange
ser på 80-tallet som et dødt tiår musikalsk sett, noe det var hvis man
kun ser på overflaten. Wham, Frankie Goes To Hollywood, Bonnie Tyler og
Phil Collins er noen eksempler på artister som har gitt 80-tallet dette
frynsete ryktet. Jeg derimot ser på 80-tallet som et av de definitivt
beste tiårene, du må bare grave litt under overflaten, da dukker det opp
undergrunns legender som The Gun Club, Violent Femmes, The Replacements,
Hüsker Dü og Sonic Youth, for å nevne noen få. Nå skal jeg anmelde et
hjørnesteins album fra denne perioden: støyrock legendene Sonic Youths
mesterverk fra 1987: Sister.
Sonic
Youth skremte livskjiten ut av meg da jeg kjøpte Goo for ca. 4 år siden,
lite visste jeg da om hvor satt ut jeg kom til å bli når jeg begynte å
kjøpe platene de ga ut på 80tallet. Da jeg snurret i gang Sister for
første gang ble jeg helt satt ut. Denne platen gjorde meg blodfan, den
var helt forskjellig fra Sonic Youth skivene jeg hadde fra før
(utgivelser fra 90tallet), så aggressive, råe og støyende hadde jeg ikke
hørt dem før. Kort sagt: mitt favoritt album av Sonic Youth.
Det
er lett å høre at bandet har entret et mer låtstrukturert og rocka
lydbilde på denne platen, men de har beholdt desperasjonen og angsten
fra de tidligere platene. Kronologisk sett ligger utgivelsen mellom EVOL
og Daydream Nation, og der ligger den også musikalsk sett. Den beholder
avant garde kvalitetene fra EVOL, samtidig som den beveger seg inn i
Daydream Nations post-punk land.
Her
er det høydepunkter som perler på ei snor. Første låta Schizophrenia er
en perfekt åpningslåt som drar deg inn i albumets stemning: brutalt og
svevende, med mye rart som lurer under overflaten. Stereo Sancity: en
rockende gromlåt som piskes framover av Steve Shelleys glimrende
trommespill. ”Two speakers dream the same and skies turn red”, synger
gitarist og vokalist Thurston Moore, og jeg skjønner ikke akkurat hva
han mener, men han får det til å høres så ufattelig stilig ut.
Neste
låt ser jeg på som gitarist og vokalist Lee Ranaldos aller største
bidrag til Sonic Youth katalogen. Pipeline/Kill Time er skummel og
jævlig, men jeg fylles av vellyst hver gang jeg hører låta. ”I think you
know the place we should meet, dont worry if it’s dark and I’m late”,
snerrer Ranaldo, og nakkehårene mine reiser seg. Låta er mørk og
stemmingsfull, og har et briljant støyparti. Et klart bevis på at
Thurston Moore og Lee Ranaldo er et av de beste gitarparene i
musikkhistorien. De er så samspilte at man skulle tror de drev med
tankeoverføring.
Bassist og vokalist Kim Gordons beste innslag på plata er Pacific Coast
Highway. Låta er nesten som en liten kortfilm som omhandler emnet ”kjærlighet-fra-helvete”.
Låta er søskenbarnet til Shadow Of A Doubt fra EVOL.
Albumet inneholder også godbiter som White Cross, coverlåta Hotwire My
Heart og en bonustrack som finnes på Geffens re-utgivelser av plata;
Master Dik. En morsom låt som inneholder blant annet rapping, Moore som
synger sammen med en sample av en Rolling Stones låt, og tekstlinjer som
”I’m am the one on the christmas tree”. Den minner litt om låtene fra
deres ”White(y) Album” (gitt ut under alter-egoet Ciccone Youth).
Alt i
alt er denne plata fylt med glimrende gitarrock, som høres ut som bare
Sonic Youth kan få det til og høres ut. Plata har eldes med stil, og er
like brutal som i 1987. Et sterkt bevis på at Sonic Youth raver som
giganter innenfor alternativ-rock sjangeren.
Simon Vardehaug
Nordås 16 februar 2006 |
