Soniq Circus
Reflections in
the hourglass
Progress Records
Cd
-
2011
Rock Engh Roll 28 oktober 2011 |
Anmeldelse: 4 år i vår tidsregning har
passert siden forrige gang svenske Soniq Circus ga ut sitt debutalbum
"Soniq Circus". Et ikke så veldig bra album må jeg få lov til å si hvis
jeg skal være ærlig. Men det er lenge siden nå. Så lenge siden at jeg ikke
husker åssen de hørtes ut da. Så jeg tar i mot nye Soniq Circus med åpent
sinn og en positiv innstilling.
Soniq Circus gir ut sine plater på
det som er, Nordens kanskje eneste rendyrkede progrocklabel, Progress
Records, i Sverige. Informer meg gjerne hvis det finnes flere plateselskap
som Progress Records. Jeg elsker nemlig progrock! Favorittband som Pink
Floyd, King Crimson, Genesis, Yes, Caravan og Emerson, Lake & Palmer har
sørget for det. Jeg liker også mye av det proggenerasjonen etter gjorde,
band som Saga, Rush, Barclay James Harvest og progmetalbandet Dream
Theater.
Når man hører Soniq Circus får man assosiasjoner til
disse artistene fra tid til annen, og de legger heller ikke skjul på at de
påvirket av flere av dem. Men Soniq Circus klarer ikke å skape noe eget
utrykk, noe som tilhører bare dem. De faller ned i sekken vi kaller
flinkisprog, for selv om de er særdeles flinke til å spille, detaljene
mange og utsøkte, så er lydbildet så sterilt og låtene såpass
forglemmelige at jeg ikke klarer å få noen gode vibrasjoner inni meg selv
etter 4 runder i min gamle Pioneer cd-spiller.
Bandets primus
motor, gitarist og låtskriver Marcus Enochsson, har nå tatt over vokalen
etter at Calle Lennartsson har sluttet, de har forøvrig også byttet ut
keyboardisten sin. Gitarspillet til Marcus skiller seg ut som det mest
positive i soundet til
Soniq Circus, men som vokalist styrker han ikke bandet, slik jeg hører det.
Han burde konsentrere seg om å lage bedre låter, ala kanonlåta "Formula",
som varer i gode 9 minutter, og skape flere vidunderlige gitarmomenter,
som vi hører på flere av låtene på denne skiva.
Men først og fremst
må de skape en egen signatur, et sound med nerve og sjel, som de kan ta
patent på, som er Soniq Circus sitt eget sound, og så bør de lytte til
gamle progklassikere, på hvordan de har skapt sitt udødelige sound som
sitter i marg og bein for all evighet. |
Soniq Circus
Soniq Circus
Progress Records
Cd
-
2007 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 8 september 2008 |
Anmeldelse:
Soniq Circus - som ikke må forveksles med det amerikanske rockeshowet
Sonic Circus - kommer fra søta bror, nærmere bestemt Malmö og Lund.
Bandets selvtitulerte debutalbum ble utgitt høsten 2007 på Progress
Records. De spiller progrock, progpop, symforock og progmetal litt om
hverandre, og er etter sigende inspirert av gamle dinosaurer i gamet, som
Yes, Genesis, King Crimson, Saga og Dream Theater. Sjøl vil jeg si at de
ligner litt på Rush på enkelte partier.
"Soniq Circus" er bandets debutalbum under navnet Soniq Circus, men
bandets opprinnelse strekker seg tilbake til 1999, da bandets eneste
nåværende medlem, sanger og gitarist Marcus Enochsson, startet opp en trio
og begynte å tolke proglåtene til nevnte dinosaurer. Det virker ikke som
han hadde noe navn på bandet de første åra, men i 2006 kalte han en
besetning med flere medlemmer TP3. De ga ut en fullengdedemo som skaffet
dem platekontrakt hos Progress.
Kontrakten har foreløpig resultert i albumet "Soniq Circus. Jeg aner ikke
hvordan plata har blitt mottatt andre steder, men i mine ører så har den
mange store svakheter: først og fremst er lydbildet uhyre livløst og
klinisk, noe som fjerner gleden over de få tilløpene til trøkk og potent
solospill vi hører, spesielt fra primus motor sjøl, Marcus Enochsson;
dernest får vi en drøss tannløse riff som er vanna ut med erkekjedelige
partier med usammenhengende musisering, og i front en vokalist som sliter
med det meste, og som dermed gjør lytteren sliten også; noe som til hans
trøst tildels skyldes elendig låtmateriale, men det er kanskje en mager
trøst.
Muligens skiller progrocken de gode fra de dårlige på en nådeløs måte,
muligens er jeg ikke fan nok av prog generelt, og kanskje hører jeg
egentlig mesterne Emerson, Lake & Palmer i alt jeg hører av prog og
sammenligner alt med dem, noe som selvsagt er dårlig gjort ovenfor de
fleste av dagens band - eller kanskje er det slik at "Soniq Circus" er så
dårlig som jeg beskriver? I så fall kan det bare gå bedre fra nå av. |
|
