Hovedside

Apache Records er en ny indielabel med tilhold i Namsos og Trondheim som drives av ingen ringere enn musiker og plateartist Askil Holm og hans medsammensvorne Ronny Stenberg. Utgivelsene til Apache Records blir distribuert av Sonet/Universal. Når dette er skrevet så kommer det nok ikke som noe sjokk på leseren at Oslobandet Spön har fått fotfeste hos Apache Records. Som et kompliserende element labelmessig kommer det at plata faktisk er utgitt på Cheyenne Records, som er en menighet under Apache Records. Jeg skal imidlertid ikke bry leseren med bandets relasjoner verken til indianere eller kirkesamfunn, men konsentrere meg om denne fine ep-en som bandet just har gitt ut.

Det har seg sånn at Spön har opparbeidet seg et fint kontaktnett, det er nemlig en viss Martin Hagfors, kjent fra Home Groan, Groan Alone og HGH, som har produsert og mikset plata, forøvrig innspilt i Spydeberg Solstudio, av alle steder. Profesjonelle mennesker har sørget for at Spön serveres rockeglade med et saftig, eggende, elektrisk og passelig lealøst lydbilde som sitter som støpt for bandet. Jeg har alltid ment at soundet er ekstremt viktig i rock og Spön har med god hjelp fått sydd sammen en lydrakt som passer dem utmerket. Det har skjedd mye siden jeg fikk en demo av dem i fjor.

De som er gamle nok til å huske Kjøtt anno 1979, The Aller Værste! anno 1980 (låta Petroleum), og Lumbago (Berit har barbert sine legger) og Raga Rockers fra 80-tallet vil med en gang smile fra øre til øre når de hører Spön. Oslogjengen har tatt opp arven fra legendariske norske rockehelter og montert sammen et nytt og spennende brygg med sine egne løsninger og kombinasjoner. Sanger Alexander Fjelldal både synger som, og skriver tekster som Michael Krohn. De norske tekstene er forøvrig co-skrevet med bassist Husby, for det meste, og dreier seg for eksempel om ting som gjøk og sisik, trost og stær, som i "Tiden er ute":

/vi lar hverandre komme/vi lar hverandre gå/vi har et mord å tilstå/vi har slått den i hjel/tiden er ute/på en dag som denne/vi kan ikke tenke på/hva vi skulle ha vært/hva vi skulle sett/jeg vil ikke ned på mine knær/hun er piloten uten klær/varsel om tungt salær/gjøk og sisik, trost og stær/ osv. osv.

Sånne tekster er det.

Stemmen til Fjelldal er et pre her, helt klart, men uten det gufne steinalderorgelet til Knut Olav Iden hadde kanskje ikke alt vært like frastøtende deilig. Han bruker også synth på en guffen og herlig måte som mange andre burde gjort, som et tilskudd til et allerede interessant lydbilde, med kreative innspill som egger opp låtene ytterligere. I bånn av lydbildet ligger en pottetett rytmeseksjon som smører inn et allerede velsmurt maskineri med motorfett slik at rockefoten aldri får en sjanse til å rehabiliteres. På toppen av lydbildet, i tillegg til nevnte orgel og synth, får du sologitaren til Fjelldal. Når han ikke er opptatt med å synge pøser han på med fete riff og innovative gitarstunts.

Som du forstår så liker jeg denne plata, men jeg har min smak, du har din, og jeg har aldri fått noe skriftlig beskjed om at jeg er riktig navla, så jeg kan bare anbefale og veilede. Men tro meg, jeg spilt denne plata sammenhengende en hel arbeidsdag og jeg er i ferd med å bli avhengig. Er ikke det et godt tegn da?

Favorittlåter? Tja, den første og siste kanskje, men glemmes må ikke gyseren "Vet du ikke hvem jeg tror jeg er?"; den eneste låta som Iden har vært med på å skrive teksten til:

/vet du ikke hvem jeg tror jeg er/på høyde med det beste fra utlandet/

En tekst plassert i en låt som også inneholder temmelig outrert synthmanøvrering, hvis det da ikke er en elektrisk gitar vi hører. I alle fall; Spön er ikke redd for å kreere musikk som sender dine sanser på elleville turer i ukjent musikalsk landskap. Hør bare på den fete, funky "Once in a lifetime"-bassen i "Petroleum". Lytter man bare litt til Spön hører man 80-talls rip-off. Hører man litt til hører man et svært spesielt og talentfullt band som man vet vil glede oss rockeglade i mange år fremover. Jeg blir så glad når jeg hører på dette, jeg får litt Neperud-stemning i kroppen.

Rock Engh Roll 10 juni 2004