|
Få er de artistene og bandene som kommer gjennom karrieren uten å ha lagt et nevneverdig dårlig album. De tilhører sjeldenhetene, og disse kreativkollektivene er oftest fenomener som er beskyttet mot enhver form for kritikk.
En av disse gruppene er Steely Dan, og er etter undertegnedes mening et av tidenes mest konsistente rock-orkestre, for ikke å snakke om muligens rockens aller cooleste band. Hjernene bak bandet er pianisten/keyboardisten Donald Fagen samt kompanjongen, gitaristen Walter Becker, og i studioet
fungerer de praktisk talt som en person; to sammensveiste individ som sammen utøver realisert musikk. Og en fellesnevner for Steely Dan har oftest vært en kryptisk, nærmest arrogant, og sylskarp intern humor og ironi. Mye av dette gjør at tekstene, og for den del musikken, er en sann opplevelse å fordøye. Få grupper har utøvd en så til de grader uhørt overlegenhet, noe som man skulle tro var negativt; men tvert i mot; overlegenheten kler dem, og for den del, musikken. At de også tilhører rockens største perfeksjonister, kunne ha resultert i et glatt pretensiøst kollektiv med tullinger. Men ikke Steely
Dan, nei, perfeksjonismen kler dem den også, kanskje nettopp fordi
musikken er fremført med en kledelig ironisk distanse og humor.
Ingredienser som er mangelvare i litt for mange band.
Samtidig har Walter/Becker også alltid hatt et kjært forhold til harmonier, og liker bedre at sangen består av 30 grep i forhold til 3. Mottoet kan virke - hvorfor lage det enkelt hvis vi kan lage det komplisert, eller noe sånt. Nåvel. Aldri så komplisert. Det viktigste er ikke dette, men at musikken til duoen fremstår som noe av det mest fornøyelige i rockens historie.
Det hele som startet på begynnelsen av syttitallet, hvor Steely Dan etablerte seg som et popband med sterke innslag av R&B, men fremfor alt, jazz. Deres første plater fremstår fremfor alt i popens tegn. En retning som for hver plate beveget seg mer og mer mot jazz og R&B. Men bare for å ha det sagt; tross de meget sterke jazzsporene i Steely Dan; få grupper befinner seg på samme tid lengre fra jazz enn Steely Dan. Jazzens bærebjelke er improvisasjon, og få grupper improviserer nemlig mindre enn Steely Dan. Når historien om Steely Dan kommer til den omtalte platen, Katy Lied, var ikke lenger Steely Dan et ordinært band.
Walter / Becker hadde sett seg lei på musikere som ikke greide å innfri de høye musikalske forventningene deres, og i fra
74 hadde Steely Dan mutert til duoen Walter/Becker med studiomusikere! Og sjelden har studiomusikere hatt et så godt råvaremateriale å jobbe med. Hele Katy Lied er utvilsomt en perle av en plate, med en usannsynlig potent blanding av pop,
jazz og r&b. Platen er så fengende at en i etterkant nærmest mister pusten av velvære over denne regelrett herlige musikken. Sjelden har så godt materie blitt så godt stelt med! Om platen er Steely Dans beste er i denne sammenheng uinteressant, Katy Lied er platen som presenterte Fagen/Becker i sine mest magiske øyeblikk, og resultatet; et knippe av Steely Dans aller mest uimotståelige låter.
Thorbjørn Westergaard
Stornes |
