Stereolab
Sound-dust
Elektra Records
Cd
-
2001
Rock Engh Roll 22 mars 2008 |
Anmeldelse:
Gjennom mesteparten av 90-tallet var Stereolaboratoriet fra London et av
rockens mest innflytelsesrike. Bandets varemerke var eksperimentell pop
basert på en helt egenartet resept bestående av 60-talls pop, gjerne i
forskjellige takter, som bossa nova og lounge; kunstrock, krautrock og
gitardroner, med fransk- og engelsksyngende Laetitia Sadier's særpregede
vokal som naturlig trekkhest i lydbildet.
"Emperor tomato ketchup" fra 1996 var det sterkeste albumet blant flere
ess, men så avsluttet de tiåret med den vanskelig tilgjengelige "Cobra and
phases group play voltage in the milky night", fra 1999, som ofte lå
nærmere fri jazz enn rock, og svært sjelden klarte å skape den søte
elektriske stemningen forgjengerne klarte. Tittelen på plata er forøvrig
like vanskelig å huske som musikken. Bandets fans entret det nye tusenåret
med flere spørsmål enn svar om hva som kom til å skje, var Stereolab as we
knew it historie?
Neida. "Sound-dust" is a return to form. Igjen fikk vi servert søt
60-talls pop blandet med relativt kompliserte lydstrukturer med basis i
progressiv rock og tysk kraut, dog, litt mindre outrert og dronete enn
90-tallets utbrudd. Den beste låta på denne plata har de spart helt til
slutt: Over seks minutter lange "Les bons bons raison" - jada hun synger
fremdeles på fransk - er en typisk Stereolab-låt. Vi hører en fløtesøt
melodi, avbrutt av et og annet vanskelig tilgjengelig mellomspill med
pussige synther eller blåsere, med suverent mye god vokal, både i front og
i bakgrunnen.
Ofte bygger de opp låtene mot et klimaks som aldri kommer, sikkert fordi
de ønsker at du som lytter skal sette på platene enda flere ganger for å
sjekke om det er noe du har gått glipp av, og oftest så har du det. Det
kan være en liten koring som traller en liten trall langt der bak i
lydbildet, hentet fra en fransk komedie du så for veldig lenge siden.
Alt dette og mer til får du høre i låta "Space moth", en ny klassisk
Stereolab-låt som viser at denne gjengen definitivt ikke er klar for
gamlehjemmet enda, inkludert litt snasen riffing av bandets grunnlegger og
gitarvirtuos Tim Gane. Bandet viser også til fulle at de ikke har glemt
gamle drømmepopkunster, høre bare på den særs tiltalende "Baby Lulu".
Stereolab, fremdeles en godt bevart hemmelighet, eller? |
