Startside

Greit nok. Iggy er ikke vokalmessig på topp. Tekstene er til dels patetiske. Låtene kunne vært bedre. Kun et fåtall vil finne tekster om pikken til Iggy særlig interessante, og så videre. Men faen da! The Stooges er tilbake!

Til nå har The Weirdness høstet særdeles surmagete omtaler. Det virker som om norske musikkritikere ventet seg en fullverdig oppfølger til Raw Power eller et Funhouse 2. Spør du meg blir Stooges straffet for å ha gitt ut fabelaktige skiver tidligere. Er det riktig å bedømme The Weirdness etter hva som har blitt gjort tidligere?

Noen vil kanskje gå så langt som å trekke frem dagTV-kongen Dr.Phils teori (vi som for tiden er hjemmeværende får med oss Dr. Phil og Oprah hver dag.. Slapp av! Jeg har satt Aetat på saken): ”den beste måten å forutsi fremtidig atferd på, er å kikke på tidligere atferd.”

I Stooges tilfelle skulle det bety noe sånt som at The Weirdness burde vært dette tiårets beste rockealbum. En skjellsettende klassiker på linje med Funhouse og Raw Power. Jeg skulle ønske at virkeligheten var slik. Men det er den bare ikke. Det norske kritikere glemmer er at det er hele 34 år siden bandet sist gav ut et studioalbum. 34 år! Det er en hel menneskealder for pokker! Hvordan i all verden skulle det være mulig å få til noe produktivt i det hele tatt etter så lang tid? The Stooges får det til. Til en viss grad.

Det har rent mye vann under broen siden sist. Brødrene Asheton har vært med i forskjellige bandkonstellasjoner, noen mer vellykket enn andre. Iggy Pop har drevet sin solokarriere frem med et utall utgivelser av varierende kvalitet. Først i 2004 bestemte bandet seg for å gå sammen og gjøre konserter sammen som the Stooges og spille låter fra deres to første album. Dette førte igjen til innspillingen av denne plata.

Med seg på laget har de saxofonisten Steve Mackay som har jobbet med bandet flere ganger tidligere. På bass har avdøde Dave ALexander blitt erstattet med tidligere Minutemen og fIREHOSE medlem, Mike Watt. I tillegg har de fått med seg Racounteurs’ Brendan Benson på ”harmony vocal” på låta Free and Easy. Hele greia er spilt inn, med stjerneprodusent og tidligere Big Black vokalist Steve Albini bak spakene, i Chicago.

Albini er i seg selv et tegn på kvalitet. Har noe denne mannen har vært med på, noengang vært dårlig? Sist gang jeg var i kontakt med ”en av hans utgivelser” var med den nye Magnolia Electric Co. skiva Fading Trails, hvor Albini står bak halvparten av låtene. Den beste halvdelen av plata.

Men, tilbake til the Stooges. Comebackalbumet deres består av 12 spor som alle er som snytt ut av nesa til Iggy. Det er en lett gjenkjennelig Iggy’ness over dem som helt naturlig føyer dem fint inn i mannens tidligere bedrifter. Soundet er henimot perfekt. Steve Albini har fått til det klassiske Stooges-soundet, men det er som sagt noe som halter litt. Iggy lyder til tider litt ”flat” og uinspirert ut. Noe av villskapen han er kjent for er borte. Det ”spruter” ikke lenger slik av vokalprestasjonene hans som det gjorde tidligere. Hvis du forsøker å skjalte ut bandet, og bare lytte til Iggy, høres det ut som dette kunne vært en av hans siste soloalbum. Litt platt og uinspirert. Det stikk motsatte av hvordan jeg ville karakterisert han i sine velmaktsdager med Stooges. Makan til cocky frontmann har verden aldri sett før. Kanskje er det tilværelsen som rockemillionær, eller alderen, som har gjort han litt sedat og tam? Han er definitivt ikke den ”noen og tjue år gamle villstyringen” lenger i hvert fall. Dette kommer klart frem på en låt som The End of Christianity. Men, igjen, det er vel en helt naturlig utvikling. Man kan ikke være 25, kåt og høy som et hus resten av livet uansett.

Gledelig er det derfor å konstatere at bandet holder koken som F! Det er nesten litt spøtt å høre at en liten gjeng gråsprengte gamliser som dette kan spille fletta av det som kan krype og gå av rockeband i dag. Like tight som Iggys åletrange skinnbukser på sekstitallet.

New York Dolls slapp et verdig comebackalbum i fjor som høstet særdeles gode kritikker. Det har ikke Stooges fått for sin plate, men det er bare å ta av seg hatten for den innsatsen og den spillegleden brødrene Asheton viser her. Det er fristende å slenge ut uttrykk som ”de gamle er eldst” og ”rock er som fin vin, den blir bedre med åra”, etc.. I stedet velger jeg å avslutte med å konkludere med at Stooges definitivt holder koken og har gitt ut et veldig bra rockealbum. Men tatt i betraktning deres tidligere bedrifter er dette den klart svakeste skiva de har gitt ut.

Men den approachen gidder ikke jeg å ha til The Weirdness. I stedet er jeg glad for å kunne konstatere at tidenes kuleste rockeband er tilbake! Sånn. Nå kan du kjøpe en flybillett til Tromsø for meg.

Rune Grønåsen 10 mars 2007

James Osterberg, bedre kjent som Iggy Pop, var vitne til en The Doors konsert i Chicago i 1967. Takk Gud for det!

Vi kjenner vel alle til The Stooges. Bandet til den levende legenden Iggy Pop. Bandet gav bare ut tre offisielle skiver som The Stooges, men tatt i betraktning hvilke kvalitative utgivelser dette var, er det i dag lett å forstå hvorfor hundrevis av unge rockeband i fremhever nettopp The Stooges som deres primære inspirasjonskilde.

Det var altså i –67 det hele startet. Etter å ha overvært fantastiske The Doors og Jim Morrison i storslag i Chicago, og etter å ha vært inn og ut av utallige band i Ann Arbor – Michigan-området,  bestemte Iggy seg for å danne sitt eget band. 60-tallet, som på mange måter lå badet i tett hasjrøyk og en tjukk smog av psykedelia, fikk seg en real trøkk i trynet i møte med Iggy og hans fabelaktige the Stooges da de albumdebuterte med den selvtitulerte debutplata deres i 1969 på Elektra Records. En representant for Elektra reiste på MC5 gig for å sjekke ut dem, og endte enkelt og greit opp med å signere både dem og oppvarmingsbandet som selvsagt var The Stooges. Noe som i og for seg kanskje var en smule kontroversielt band å signere for et stort plateselskap på den tida, med tanke på Iggys mildt sagt utagerende sceneoppførsel hvor selvskading, innsmøring av diverse fludium, osv. var sentrale ingredienser.

Albumet ble produsert av John Cale og inneholdt klassiske låter som I Wanna Be Your Dog, 1969 og No Fun. Den aller første besetningen bestod av brødrene Asheton (Ron på gitar og Scott på trommer), og Iggy selv. Albumet solgte heller dårlig på tross av en del positiv omtale i diverse undergrunnsblekker. Greia med Stooges var kanskje ikke at de var så utrolig dyktige musikere, men det ble kompensert for i form av aggresivitet og ikke minst primalattityden til ”Mr. Stooge himself”, Iggy Pop. Enkle, men virkningsfulle riff var grunnformularen, men i rettferdighetens navn skal det sies at bandet også hadde killerlåter på repertoaret.

Neste utgivelse fra gjengen var Funhouse, som ble sluppet året etter, altså i 1970. Med seg på laget hadde dem også fått Dave Alexander som trakterer bassen med stor pondus. Funhouse står som en påle i amerikansk rocks historie og blir ofte sett på som kanskje bandets aller største bedrift. Låter som TV Eye, Loose, Down On The Street og 1970 er vel kjent for de fleste. Plata ble nylig gjenutgitt med linernotes av blant andre Jack White fra White Stripes, som holder Funhouse som en personlig favoritt, og som attpåtil går så langt som å kalle verket ”The definitive american rock album”. Store,men velplasserte,ord.

Funhouse solgte, på tross av å være et perverst bra album, og være utgitt på et forholodsvis stort plateselskap, rimelig lite. Og i samme periode bandet mer eller mindre i oppløsning av indre tumulter, mye forårsaket av Iggys tiltagende narkoproblemer. Både gitarist Ron Asheton og trommis Dave Alexander ble pushet ut over sidelinja, men Asheton kom tilbake tidsnok til å traktere bassen (ikke gitaren) på mesterlig vis i deres neste utgivelse, klassiske Raw Power fra 1973. En noe snurt Ron Asheton måtte bare tåle at James Williamson ble ny førstegitarist i forkant av denne skiva, som for øvrig er produsert av David Bowie.

Tittelen på albumet er jo veldig beskrivende for deres musikalske uttrykk. Det er rett og slett ”raw power” hele veien gjennom. Og det er kanskje dette som skiller denne utgivelsen mest fra de to foregående platene. Der debutskiva, og Funhouse var mer ”albumorienterte” og passet best som helhet, synes jeg Raw Power har flere enkeltspor som står like godt alene som i en albumsammenheng. Dessuten er hele produksjonen mer nedstrippa og ”tynn”, noe som gjør at bandet lyder ekstremt grisete og primalperverst der de øser ut den ene etter den andre protopunklåta. Stooges blir jo av mange betegnet som et foregangsband innenfor punksjangeren. Et band forut for sin tid som laget punk i sin pureste form fire år før punken virkelig slo ned som en bombe i Storbritannia og resten av verden.

Det er streit rock laget av average-Joe, usminka, ektefølt, og full av lidenskap, attityd og fuck-all holdninger. Det tekstmessige og det musikalske går hånd i hånd på denne skiva. Snerrete griserock og tøffe tekster danner grunnstammen i Raw Power.

Ta for eksempel for deg åpningslåta Search and Destroy: Et dødstøft repeterende riff, og Iggys snerrende vokal.. Blir det tøffere da?

I'm a street walking cheetah with a heart full of napalm
I'm a runaway son of the nuclear A-bomb
I am a world's forgotten boy
The one who searches and destroys
Honey gotta help me please
Somebody gotta save my soul
Baby detonate for me.

Look out honey, 'cause I'm using technology
Ain't got time to make no apology
Soul radiation in the dead of night
Love in the middle of a fire fight
Honey gotta strike me blind
Somebody gotta save my soul
Baby penerate my mind.

And I'm the world's forgotten boy
The one who's searchin', searchin' to destroy
And honey I'm the world's forgotten boyt
The one who's searchin', searchin' to destroy
Forgotten boy, forgotten boy
Forgotten boy said hey forgotten boy.

Jeg kunne I rettferdighetens navn like godt sitert samtlige tekster på hele albumet, men jeg lar det være. Hvis du mot formodning ikke skulel ha plata i samlinga, noe jeg seriøst betviler, vil jeg jo ikke ødelegge moroa for deg.

Plata inneholder bare 8 spor, men de 8 er så eksplosive at du sitter aldri igjen med en følelse av å ha blitt snytt for noe, eller at noe er utelatt. Du har fått akkurat det du vil ha, og mer til, og er det en følelse som sitter godt igjen i kroppen etter å ha dratt igjennom Raw Power, så er det lysten på mer! Dessuten innehar samtlige låter her et vannvittig hitpotensiale som bare understreker argumentet mitt om at disse låtene står like godt alene som i en helhet.

Herligheten avsluttes av den lange og heseblesende adrenalinbomba Death Trip. Mer sleskt, primalt, og rocka ble det ikke i 1973, og har vel knapt blitt det siden..

Stooges er faktisk, tro det eller ei, på gang igjen med nytt materiale og heavy turnering (gjester blant annet Bergen i nær fremtid), men jeg har vanskelig for å tro at den samme intensiteten og energien innehas med like stor autoritet og selvfølgelighet som den gjorde way back i –73 da Stooges slapp et av tidenes viktigste rockealbum.

Dette er en skive du burde gi til lillebroren din, eller legge sammen med alle tusenlappene til din sønn i hans konfirmasjonsgave. Jeg blir selv far i mai, og kommer ikke til å nøle et sekund med å fore pjokken med Stooges allerede før bleiestadiet er tilbakelagt. For pokker da! Det er jo en menneskerett å få rocke ut til musikk som dette!

Rune Grønåsen 7 april 2006