|
“I wanna be forgotten, and I don`t wanna be
reminded.” Slik åpner The Strokes sin andre plate. Hvis Julian
Casablanca (og resten av bandet) virkelig vil bli glemt bør de absolutt
finne på noe annet enn dette. Room On Fire er nemlig utrolig bra, og en
sterk oppfølger til kritiker favoritten Is This It fra 2001
Hvordan i all verden skulle The Strokes klare å følge opp den herlige Is
This It? Slik jeg ser det hadde de to muligheter: De
kunne leie inn en superprodusent som, ja, hvorfor ikke Nigel Godrich (Radiohead),
og lage en plate som skulle videreutvikle bandet, og ikke minst
soundet deres. Dette kunne gjort sitt til at gutta kanskje hadde blitt
litt mer enn et typisk New York garasje-rockband, og gjort dem mer
”interessante” for kresne kritikere; de
kunne velge å gi faen i forventninger, og lage en ren ”Is This It 2”
Etter
først å ha forsøkt alternativ 1 slo heldigvis Strokes fra seg den ideen,
og henta inn ”gamle-produsenten” Gordon Raphael som hjalp bandet å få i
stand debutplata. Sammen med Raphael laget de Room On Fire på bandets
egne premisser, og slik de ville ha den.
Det
er slett ingen utvikling å spore på Room On Fire sammenliknet med Is
This It, men det gjør absolutt ingenting. Etter debutplata ble folk
sultne på mer rulle-bass, enkle gitarriff, skranglete Casablancas vokal,
og en herlig dose New York Cool. Bandet gir fansen akkurat det de vil
ha, nemlig mer av den gode gamle desperasjons-rocken som gjorde dem
store way back i 2001. Jeg er ikke i tvil om at før eller siden blir
dette konseptet oppbrukt, og bandet må forsøke noe nytt, men i skrivende
stund føles Room On Fire helt perfekt.
Tempoet er dratt ned en smule, de store hitlåtene (som Last Nite og New
York City Cops) er borte, men ellers er alt som før. Singelen 12:51 er
en allright representant for albumet, men på ingen måte noen låt med
stort hit-potensiale. Snarere er 12:51 (og alle de andre låtene på
skiva) en del av en større helhet som funker godt sammen, men som ikke
må brytes opp i forsøk på hit-singler og herredømme på VG Lista. På den
måten er Room On Fire i større grad en konseptplate enn hva forgjengeren
var, uten å være en konseptplate i det hele tatt, men bare en jævla god
rock n`roll skive!
The
Strokes, ledet an av vokalist Casablancas, er så kule at det grenser opp
mot det usunne. De er blitt kalt trendsettere og moteløver, men la ikke
kvinnfolk-balder som Vogue og Det Nye lure deg. Det The Strokes egentlig
er, er et utrolig bra rockeband. Spør du meg er denne plata obligatorisk
lørdagsgodt for alle rockeelskere slik Is This It er det.
Det
eneste som er i nærheten av å irritere meg på denne skiva er følelsen av
å ha en ”dott i øra” på spor nummer 4 You Talk Way Too Much. I løpet av
de første gjennomspillingene gapte jeg for harde livet i forsøk på å
”utlikne trykket” i ørene uten hell, inntil jeg fant ut at lyden faktisk
skulle være slik.
Jeg kan godt innrømme at jeg har stor
sans for The Strokes og musikken deres, men skal jeg kvitte meg med alt
som heter fordommer og lojalitetsfølelse sitter jeg fortsatt igjen med
et sabla godt rockealbum. Room On Fire anbefales!
Rune Riff desember
2003
|
