Sunn O))) består i all hovedsak av de to multiinstrumentalistene, låtskriverne og Gudsbegavete musikkgeniene Stephen O’Malley og Greg Anderson. Bandet har sitt utspring som et slags Earth/Dylan Carlson hommage prosjekt som viderefører Carlsons seige og dronete rock i Earth over i noe enda dypere, mørkere og slemmere. Black One er langt fra bandets første utgivelse, men den fremstår som et av Sunn O)))s desidert beste album i en bunnsolid diskografi.

Black One er spilt inn sammen med et koppel musikere fra metallens undergrunn. Musikere som sammen med O’Malley/Anderson har laget et beksvart album som er seigt, dronete og ekstremt tungt, men også variert og utrolig spennende å lytte til.

Fra første stund trekkes du ned i et mørke du ikke ante fantes, med førstespor ut; Sin Nanna. Er dette ditt første møte med bandet eller ditt første møte med sjangeren doom metal, vil de første minuttene av denne skiva virke uendelig intetsigende, lange og kanskje lit kjedelige. Slik det fremstod for meg første gang. Det er først når ørene dine har vent seg til det seige tempo, forløsingen som aldri kommer og de laaange seige låtene, og de blytunge gitarene, at du for alvor kan begynne å nyte denne skiva. For det hele er en nytelse. Fra start til slutt.

Metal skal være slemt. Så også med Sunn O))), som er kjent for å traktere det meste som er å oppdrive av remedier i en søken etter de perfekte og riktig så gyselige lydene og stemningene de er på jakt etter. Trykkluftsborr for eksempel! Kjempefint på plate! På Black Ones siste spor har faktisk gjestevokalist Malefic fra undergrunnsmetalbandet Xasthur, latt seg låse inn i en likkiste, fullt mikka opp, hvor han så blir liggende og skrike, gurgle og hoste frem de mest hårreisende mørke stemingene noensinne lagt på tape.

For å få til det ekstreme i sitt sound må man ofte ty til ekstreme midler. Sunn O))) er et slikt band som ikke lar seg sette i bås av rigide og stupide blackmetal regler, men som er ute etter å ekspandere og eksperimentere innenfor sjangre som tilsynelatende ikke har så mye til felles, men som med hjelp av Anderson/O’Malleys musikertalent danner helt selvfølgelige musikalske konstellasjoner og overskrider sjanger, tid og sted. Mørkt. Tidløst.

Du bør definitivt befinne deg i rette psykiske ”state of mind” når du setter på et album som Black One. Dette er ikke akkurat partymusikk og neppe noe for letskremte naboer. Jeg har faktisk blitt spurt ”hva faen jeg driver med” når jeg har blitt overrumplet horisontalt liggende i sofaen med Sunn O))) på stereo’n. Musikk som dette kan for enkelte fremstå som uangripelig og støyete, men som for de fleste, etter å ha fått pusha litt på de musikalske fordommene sine, faktisk fremstår som ren kunst. Lydkunst av den bekmørke sorten.

Lyden av the Black One er lyden av å vandre barføtt i en mørk, klam og truende skog helt alene på nattestid med stor frykt i hjerte, men med eventyr i blodet. Dette er en fantastisk skive og en soleklar anbefaling til deg som ikke lar deg begrense av fordummende sjangerbegrep og musikalske fordommer.

..Og husk: maksimalt volum gir best utbytte!

Rune Riff 2 september 2007