Svölk
Svölk
Ohbeley/Tuba
Records
Cd
-
2009 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 4 september
2009 |
Anmeldelse:
Svölk er grunnleggere av norsk bjønnemetal, også kalt slagbjørnmetal, på
engelsk "The Founding fathers of
true Norwegian bear metal". I forbindelse med at bandet spilte på Rjukan i
romjula 2008 kalte jeg dem "verdens beste norske band som fremdeles ikke
har gitt ut en plate". Bandet består av Knut Erik Solhaug, vokal; Martin
Østerhaug, gitar; Jengt Castral, gitar; Thomas Østerhaug, bass; Jørgen
Seger Haave, trommer.
Årets "Svölk" er faktisk Trysil-kvintettens debutalbum, noe som er ganske
utrolig for de har vært en del av hardrockmiljøet i Norge i snart 10 år.
Svölk er et spesielt band av flere årsaker; bandnavnet er tøft som py og
betyr "juling" på Trysil-dialekt, de er ganske alene om å spille
slagbjørnmetal her på berget, de har brukt snart 10 år på å gi ut sitt
debutalbum, og det er de samme 5 gutta som er medlem nå som det var da de
spilte inn sin klassikerbefengte og blytøffe ep "Beast unleashed" i
november 2001. Den ep-en inneholdt låta "Warm within" som vel må sies å ha
vært selve signaturlåta frem til ganske nylig, da singelen "Anchor", som
er med på denne plata, sammen med andre nye låter sakte men sikkert feier
gammal moro bakover i favorittsettlista.
Svölk kan altså ikke beskyldes for å gå for fort frem. Hver gang de gir ut
noe eller opplever fremgang som band skal de konsolidere stillingen,
lenge. Så de har klart det mesterstykke å være et attraktivt liveband som
nyter den største respekt uten å ha solide plateutgivelser i ryggen,
inntil nå. Årets utgivelse er et resultat av et langt høyere
aktivitetsnivå den siste tiden enn det som har vært vanlig fra den kanten.
Denne debutplata har nok vært planlagt lenge og de har jobba med den i
kulissene, men de opplevde en opptur i 2008 som sikkert fremskynda
prosessen. Dette er bare høyttenking fra min side altså, kan hende er
historien bak plata helt motsatt skrudd sammen, men faktum er at bandet
ble plukka ut av brukerne på MySpace som Norges eneste representant blant
2500 andre til å spille under Sweden Rockfestival. Dette er et
kvalitetsstempel! De andre bandene var Sister Sin fra Sverige, Boil fra
Danmark og 45 Degree Woman fra Finland. Bandet opplevde også at låta "Anchor"
ble en radiofarsott i Uk og de ble huka inn til by:Larm i Oslo i februar
2009 i konkurranse med over 1200 band.
Debutalbumet ble lovet ferdig før vi skulle ha Romjulsrocken vår på
Rjukan, og så skulle den helt sikker være ferdig før by:Larm, men
slippdato ble altså siste dagen i august. Men hvem har sagt at det haster,
for nå er plata her, og den er god. På 60-tallet kunne et band være
innovativt bare de var såpass edru eller stoffri at de klarte å plugge inn
gitaren i rett støpsel. Alt var nytt, hver gang det dukka opp en ny
teknisk duppedings som lagde litt disen lyd var det revolusjonerende
saker. I dag er det nærmest umulig å sjokkere med et nytt sound, men det
er faktisk de bandene som kommer opp med originale ting i dag også, og jeg
velger å putte Svölk i den skuffen. Soundet til Svölk er et resultat av
nærmere 10 år med øvinger og samspill mellom 5 kompiser. Dette er ikke en
omtale hvor referansene står i kø for å bli droppa, Svölk ligner bare på
seg sjøl, men skal jeg driste meg til å droppe ett navn må det bli et
norsk et, nemlig Tömmermenn. Det er vel det eneste bandet jeg kommer på i
farta som tangerer den tidvis seige tungmetallen til Svölk, foruten Danzig
da, og faktisk litt We.
Svölk har hatt et beist inni seg som brøler etter å slippe løs. Bandet
høres ikke ut som et "brøl!", men et "brøøøøøøøøøl!". Dette beistet har
hatt så mye innestengt aggresjon i seg at når de har opptrådt live har de
gjerne spilt låtene for fort, slik at trøkket har blitt litt borte, det
skjedde her i dalen, men på "Svölk" er de i rett tempomodus. For å gå litt
tilbake til 60-tallet så måtte de på den tida sette melodien i sentrum,
mens i våre dager er det ofte teknisk briljans, trøkk og riktig sound som
styrer, derfor gis det ut en uhorvelig mengde med metalskiver som er bra
spilt, men fattig på gode melodier. Sånn sett synes jeg Svölk har finni en
fin balanse mellom trøkk, tøffe riff og bra melodier. Gitarspillet er jo
helt vilt bra, og vokalist Solhaug er som vokalisten i We litt atypisk i
forhold til genren og skaper en vanvittig deilig dynamikk med sin hylende
lyse metalbrøling.
Åpningslåta er jo en innertier, grunnriffet på "52" er klassisk hardrock,
og resten av låta flyter elegant på den samme bølgen. Jeg så et
Lydverket-program for en tid tilbake hvor det ble sagt at det ikke ble
lagd gode riff lenger. På tide de gutta i studio begynner å høre på andre
band enn sine egne. "52" er nevnt, "Anchor" er nevnt, og en annen
kruttønne av en låt er "Sweet agony". Det er flere her, og flere kunne
vært nevnt, men skiva er jevnt over bra og du må ha denne plata. Disse
gutta kom seint, men godt, og akkurat det er jo anbefalt både i rock og
sex. |
