|
Teeny Grownups har gitt ut
debutplata si. Den heter "We are the Teeny Grownups". Jeg har fått et
eksemplar i postkassa, og tenkte jeg skulle skrive noen velvalgte ord om
den.
Før jeg begynner å skrive om selve plata vil jeg fortelle en historie om
meg selv fra den tida jeg var en teeny grownup. Jeg var 18 og et halvt
år da jeg gjorde noe som var temmelig teit. Jeg hadde akkurat fått meg
en blå Ford Taunus, 1976 modell. Bilen var fin den, med tomme ølflasker i
baksetet, kassettspiller og hele greia, standardutgave. Men det var en
rar lyd under bilen som jeg personlig gjenkjente som en rar lyd under
bilen. Jeg har aldri vært spesielt flink med biler, men skjønte såpass
at det var lurt å plassere bilen på en sånn greie med to smale spor du
kunne kjøre inn på og hvor jeg kunne gå ned under bilen og sjekke ting
liksom. Dessverre maktet jeg å få ene hjulet utenfor det ene sporet og
der sto jeg. Panikken banket på døra, for jeg skulle egentlig vært på
skolen da, allmenn studieretning, språklinje, men jeg så likevel ikke annen utveg enn å løpe
de ca. 500 meterne ned til
skolen, til løvens hule, for å få med en kompis og bilen hans til en
aldri så liten drahjelp. Vel
nede ved skolen lukket jeg opp døra til klasserommet og viste på min
egen klønete måte at jeg var nødt til å snakke med Dag. Svetten silte av meg da
Dag kom ut i gangen. Jeg fortalte hva som hadde skjedd. Han prøvde å
ikke le mens vi kjørte i hans bil mot min, i øyeblikket, faste
installasjon. Vel fremme tok han et tau og festet det fast i mitt
tilhengerfeste. Han hadde ikke noe tilhengefeste så han festet tauet i
støtfangeren sin. Han startet bilen og dro og dro. Paralysert så jeg at
bilen min sto bom stille mens støtfangeren hans løsnet på ene sida og
ble sittende kilt fast mellom skjerm og hjul på andre sida. Nå kunne
heller ikke han kjøre videre med bilen sin. Vi sjekka hvor mye penger vi hadde.
Vi hadde ikke penger, men vi måtte jo bare få ringt Falken eller Viking bilredning...husker ikke helt hvem som kom. Når
de kom med kranbilen og vinkelsliper tok det litt tid før de begynte. De
måtte le ferdig først. Vi følte oss jo litt dumme, men vi var jo bare
teeny grownups.
Voksne ungdommer, eller ungdommelige voksne, finnes overalt, også i
Stavanger. En spesiell gruppe Teeny Grownups kommer fra
Stavangerensemblets hjemby. De startet opp et rockeband i 2001. Før mor og far
skjønte bæret hadde de teipa noen låter på en 4-spors nede i kjelleren.
Utrolig nok ble dette snappet opp av den California-baserte
undergrunnslabelen Quesadilla Records, som ga ut bandets "Songs for
John's confirmation"-ep. Etter det har de vært support for The Chairs og
Essex Green, og deltatt på Musikkfest i Oslo og Hoggstockfestivalen på
Bryne.
Vi nærmer oss nåtid. 2005 ble brukt til jobbing på debutalbumet "We are
the Teeny Grownups". Det vil si platen du nå leser omtale av. De som
jobbet med albumet fortjener å få sine navn for evig hugget inn i
Rockewebs totempæl. Fremst er det Per Ebbe (ikke Ebbe-lille).
Hans fulle navn er Per Ebbe Helberg. Han skriver tekster, lager låter,
spiller gitar og synger. Hvis jeg skulle tippet på hvilke 5 artister Per
Ebbe er mest inspirert av ville jeg sagt grytidlig Pavement, egentlig
før de hadde kommet seg ut av øvingsrommet for første gang; The Beach
Boys før Brian Wilson hadde hørt altfor mye på "Revolver" med The
Beatles, altså i sine glade surfdager; et fyllesjukt og pissetrengt Teenage Fanclub;
et Belle & Sebastian mens de holdt på med sin første plate, "Tigermilk"; og
en Jonathan Richman post The Modern Lovers, ja, spesielt tekstene har
mye Richman i seg syntes jeg. De andre i bandet
heter forøvrig Tord Figenschou, som spiller gitar og korer; Øystein Aspøy, som slår på trommer og korer; Leif Tore Lindø, som spiller gitar,
tangenter og korer; og til slutt, men ikke bakerst, Gunnar Hauge, på bass og i
koret.
Jeg tror ikke Teeny Grownups vil at folk skal ta dette like alvorlig som
for eksempel "Måneskinnsonaten" med Beethoven. Jeg tror de vil at folk
skal kose seg med denne plata. Jeg tror de vil at folk skal høre på
tekstene, føle seg hjemme i dem, og være lattermilde. Per Ebbe synger
sine tekster med den stemmen han har. Uansett om han synger om hva han
skal ha til middag i dag eller om sin personlige datamaskin som
havarerer, så er det like sjarmerende, naivt og ekte, ja man blir rett
og slett i godt humør av dette.
Etter et par gjennomhøringer høres dette ut som en gjeng med skrullinger
som aldri skulle ha forlatt øvingslokalet. Men du verden som låtene
setter seg bare man blir kjent med de. Det er selvsagt også viktig at
man kan omstille seg til den samme mentale frekvensen som Teeny Grownups
er i. Jeg har stått foran høyttalerne og hørt på småsur skranglete rock
såpass ofte at jeg finner frekvensen ganske fort, men gjør man ikke det
kan det kanskje hende at en og annen musikkjournalist blir forbanna og
vil føle seg misbrukt fordi vedkommende må omtale denne plata. Men sånne
er det synd på, for de går glipp av mye god musikk. Både Teeny Grownups
og jeg er nok like glade selv om noen påstår at "We are the Teeny
Grownups" stort sett består av nonsens.
Men uansett hva andre måtte mene, jeg også må innrømme at det finnes "Nonsense"
på plata. Ja, den første låta på plata er bare "Nonsense" faktisk. Og
også ganske representativ for hele plata. "Nonsense" dras i gang
med surfinspirert indiepopgitar, sånn du blir glad i med en gang, og
låta fortsetter i samme leiet. Det er optimistisk, enkelt, nært, og
man tenker umiddelbart på The Beach Boys, Pavement og Belle & Sebastian.
Det er også en av gitaristene som spiller på samme hakkete måte som Lou
Reed, men jeg vet ikke hvem av dem, det er jo tre personer som speller
gitar her, men ikke samtidig hører jeg. Akkurat den hakkete effekten
høres bedre på andre låter, men jeg syntes det var litt viktig å få
skrevet det ned før jeg glemte det.
Neste låt heter "Belle & Sebastian". Du kan være Belle, og jeg kan være
Sebastian, synger de, på en utrolig sjarmerende måte. Det er en ganske
rocka låt, men man skjønner likevel hvorfor den har fått navnet "Belle &
Sebastian. Et morsomt innslag på neste låt, "Younger", bortsett fra den støyete gitarsoloen, som tangerer
bråket på en eller annen Velvet-låt fra 1967, er den aldeles
surrealistisk fjerne vokalen. Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg
veddet på at Per Ebbe var drita full da han sang den inn. Disse gutta er
"rock 'n' roll fans!". Derom hersker ingen tvil, noe de også synger på
låta.
På "Bandspotter" har de kommet opp med en riktig så fin melodi også.
Fremdeles henger det en deilig eim av optimisme og positive vibrasjoner
over rocken, selv om låtene er hinsides rare noen ganger. En ny
referanse dukker opp i skallen min: Guided By Voices. Så kommer en av
favorittene på skiva, "Dinner today", som handler nettopp om hva de skal
ha til middag i dag - bacon eller biff eller tomater igjen -,
synger de så snålt og hjemmekoselig som det er mulig.
Jeg har glemt å skrive opp et par viktige ting før jeg fortsetter,
nemlig at plata er gitt ut på bandets egen label, Kari Recordings. Når
det gjelder selve innspillingsprosessen regner jeg med at det er Per
Ebbe som har stått for det selv med sin "recorder". Plata er forøvrig
sponset med en del kroner av Stavanger kommune. Flere andre har vært med
på miksing ser jeg, men la oss fortsette med låtene. Låt 6 er den eneste
de ikke har laget selv. Det er en pen akustisk versjon av en smygende
folkesak som heter "Til Paris", som har den eneste norske
teksten her faktisk. Bedårende!
Jeg kunne jo egentlig fortsatt å skrive litt om hver låt, men jeg regner
med at du har tatt poenget nå. De tre siste låtene, av totalt 15, er
bonusspor. En av platas beste låter er jo selvsagt et bonusspor. Det
gjelder "Pick up the phone". Låta har herlig skrudd koring, som går
igjen på hele plata, nydelig gitarspill med enkelte tøffe riff, et
refreng som bandet bør ta patent på, og låta har en rytme som groover
skikkelig. Delikat sak! På det andre av tre bonusspor, i låta "Turn off
the computer", korer de refrenget på Stones-låta "Satisfaction".
Genialt!
På tide å avslutte nå. Godnattdama på NRK har begynt å gjespe ser jeg.
Jeg kommer til å spille denne skiva ofte, den får meg garantert i godt
humør hver gang.
Rock Engh Roll 27 august
2006
|
