Teeny Grownups har gitt ut debutplata si. Den heter "We are the Teeny Grownups". Jeg har fått et eksemplar i postkassa, og tenkte jeg skulle skrive noen velvalgte ord om den.

Før jeg begynner å skrive om selve plata vil jeg fortelle en historie om meg selv fra den tida jeg var en teeny grownup. Jeg var 18 og et halvt år da jeg gjorde noe som var temmelig teit. Jeg hadde akkurat fått meg en blå Ford Taunus, 1976 modell. Bilen var fin den, med tomme ølflasker i baksetet, kassettspiller og hele greia, standardutgave. Men det var en rar lyd under bilen som jeg personlig gjenkjente som en rar lyd under bilen. Jeg har aldri vært spesielt flink med biler, men skjønte såpass at det var lurt å plassere bilen på en sånn greie med to smale spor du kunne kjøre inn på og hvor jeg kunne gå ned under bilen og sjekke ting liksom. Dessverre maktet jeg å få ene hjulet utenfor det ene sporet og der sto jeg. Panikken banket på døra, for jeg skulle egentlig vært på skolen da, allmenn studieretning, språklinje, men jeg så likevel ikke annen utveg enn å løpe de ca. 500 meterne ned til skolen, til løvens hule, for å få med en kompis og bilen hans til en aldri så liten drahjelp. Vel nede ved skolen lukket jeg opp døra til klasserommet og viste på min egen klønete måte at jeg var nødt til å snakke med Dag. Svetten silte av meg da Dag kom ut i gangen. Jeg fortalte hva som hadde skjedd. Han prøvde å ikke le mens vi kjørte i hans bil mot min, i øyeblikket, faste installasjon. Vel fremme tok han et tau og festet det fast i mitt tilhengerfeste. Han hadde ikke noe tilhengefeste så han festet tauet i støtfangeren sin. Han startet bilen og dro og dro. Paralysert så jeg at bilen min sto bom stille mens støtfangeren hans løsnet på ene sida og ble sittende kilt fast mellom skjerm og hjul på andre sida. Nå kunne heller ikke han kjøre videre med bilen sin. Vi sjekka hvor mye penger vi hadde. Vi hadde ikke penger, men vi måtte jo bare få ringt Falken eller Viking bilredning... husker ikke helt hvem som kom. Når de kom med kranbilen og vinkelsliper tok det litt tid før de begynte. De måtte le ferdig først. Vi følte oss jo litt dumme, men vi var jo bare teeny grownups.

Voksne ungdommer, eller ungdommelige voksne, finnes overalt, også i Stavanger. En spesiell gruppe Teeny Grownups kommer fra Stavangerensemblets hjemby. De startet opp et rockeband i 2001. Før mor og far skjønte bæret hadde de teipa noen låter på en 4-spors nede i kjelleren. Utrolig nok ble dette snappet opp av den California-baserte undergrunnslabelen Quesadilla Records, som ga ut bandets "Songs for John's confirmation"-ep. Etter det har de vært support for The Chairs og Essex Green, og deltatt på Musikkfest i Oslo og Hoggstockfestivalen på Bryne.

Vi nærmer oss nåtid. 2005 ble brukt til jobbing på debutalbumet "We are the Teeny Grownups". Det vil si platen du nå leser omtale av. De som jobbet med albumet fortjener å få sine navn for evig hugget inn i Rockewebs totempæl. Fremst er det Per Ebbe (ikke Ebbe-lille). Hans fulle navn er Per Ebbe Helberg. Han skriver tekster, lager låter, spiller gitar og synger. Hvis jeg skulle tippet på hvilke 5 artister Per Ebbe er mest inspirert av ville jeg sagt grytidlig Pavement, egentlig før de hadde kommet seg ut av øvingsrommet for første gang; The Beach Boys før Brian Wilson hadde hørt altfor mye på "Revolver" med The Beatles, altså i sine glade surfdager; et fyllesjukt og pissetrengt Teenage Fanclub; et Belle & Sebastian mens de holdt på med sin første plate, "Tigermilk"; og en Jonathan Richman post The Modern Lovers, ja, spesielt tekstene har mye Richman i seg syntes jeg. De andre i bandet heter forøvrig Tord Figenschou, som spiller gitar og korer; Øystein Aspøy, som slår på trommer og korer; Leif Tore Lindø, som spiller gitar, tangenter og korer; og til slutt, men ikke bakerst, Gunnar Hauge, på bass og i koret.

Jeg tror ikke Teeny Grownups vil at folk skal ta dette like alvorlig som for eksempel "Måneskinnsonaten" med Beethoven. Jeg tror de vil at folk skal kose seg med denne plata. Jeg tror de vil at folk skal høre på tekstene, føle seg hjemme i dem, og være lattermilde. Per Ebbe synger sine tekster med den stemmen han har. Uansett om han synger om hva han skal ha til middag i dag eller om sin personlige datamaskin som havarerer, så er det like sjarmerende, naivt og ekte, ja man blir rett og slett i godt humør av dette.

Etter et par gjennomhøringer høres dette ut som en gjeng med skrullinger som aldri skulle ha forlatt øvingslokalet. Men du verden som låtene setter seg bare man blir kjent med de. Det er selvsagt også viktig at man kan omstille seg til den samme mentale frekvensen som Teeny Grownups er i. Jeg har stått foran høyttalerne og hørt på småsur skranglete rock såpass ofte at jeg finner frekvensen ganske fort, men gjør man ikke det kan det kanskje hende at en og annen musikkjournalist blir forbanna og vil føle seg misbrukt fordi vedkommende må omtale denne plata. Men sånne er det synd på, for de går glipp av mye god musikk. Både Teeny Grownups og jeg er nok like glade selv om noen påstår at "We are the Teeny Grownups" stort sett består av nonsens.

Men uansett hva andre måtte mene, jeg også må innrømme at det finnes "Nonsense" på plata. Ja, den første låta på plata er bare "Nonsense" faktisk. Og også ganske representativ for hele plata. "Nonsense" dras  i gang med surfinspirert indiepopgitar, sånn du blir glad i med en gang, og låta fortsetter i samme leiet. Det er optimistisk, enkelt, nært, og man tenker umiddelbart på The Beach Boys, Pavement og Belle & Sebastian. Det er også en av gitaristene som spiller på samme hakkete måte som Lou Reed, men jeg vet ikke hvem av dem, det er jo tre personer som speller gitar her, men ikke samtidig hører jeg. Akkurat den hakkete effekten høres bedre på andre låter, men jeg syntes det var litt viktig å få skrevet det ned før jeg glemte det.

Neste låt heter "Belle & Sebastian". Du kan være Belle, og jeg kan være Sebastian, synger de, på en utrolig sjarmerende måte. Det er en ganske rocka låt, men man skjønner likevel hvorfor den har fått navnet "Belle & Sebastian. Et morsomt innslag på neste låt, "Younger", bortsett fra den støyete gitarsoloen, som tangerer bråket på en eller annen Velvet-låt fra 1967, er den aldeles surrealistisk fjerne vokalen. Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg veddet på at Per Ebbe var drita full da han sang den inn. Disse gutta er "rock 'n' roll fans!". Derom hersker ingen tvil, noe de også synger på låta.

På "Bandspotter" har de kommet opp med en riktig så fin melodi også. Fremdeles henger det en deilig eim av optimisme og positive vibrasjoner over rocken, selv om låtene er hinsides rare noen ganger. En ny referanse dukker opp i skallen min: Guided By Voices. Så kommer en av favorittene på skiva, "Dinner today", som handler nettopp om hva de skal ha til middag i dag - bacon eller biff eller tomater igjen -, synger de så snålt og hjemmekoselig som det er mulig.

Jeg har glemt å skrive opp et par viktige ting før jeg fortsetter, nemlig at plata er gitt ut på bandets egen label, Kari Recordings. Når det gjelder selve innspillingsprosessen regner jeg med at det er Per Ebbe som har stått for det selv med sin "recorder". Plata er forøvrig sponset med en del kroner av Stavanger kommune. Flere andre har vært med på miksing ser jeg, men la oss fortsette med låtene. Låt 6 er den eneste de ikke har laget selv. Det er en pen akustisk versjon av en smygende folkesak som heter "Til Paris", som har den eneste norske teksten her faktisk. Bedårende!

Jeg kunne jo egentlig fortsatt å skrive litt om hver låt, men jeg regner med at du har tatt poenget nå. De tre siste låtene, av totalt 15, er bonusspor. En av platas beste låter er jo selvsagt et bonusspor. Det gjelder "Pick up the phone". Låta har herlig skrudd koring, som går igjen på hele plata, nydelig gitarspill med enkelte tøffe riff, et refreng som bandet bør ta patent på, og låta har en rytme som groover skikkelig. Delikat sak! På det andre av tre bonusspor, i låta "Turn off the computer", korer de refrenget på Stones-låta "Satisfaction". Genialt!

På tide å avslutte nå. Godnattdama på NRK har begynt å gjespe ser jeg. Jeg kommer til å spille denne skiva ofte, den får meg garantert i godt humør hver gang.

Rock Engh Roll 27 august 2006