|
Anmeldelse:
Takk. Takk skarru ha. Nok en norskspråklig rockemoralist som forteller oss at det er viktig å
leve og sette pris på de små ting. Jeg blir så lei, så inderlig lei av
alle som har svaret på livets gåter og må fortelle alle andre hva som er
riktig!
Derfor filtrerer jeg bort de patetiske unnskyldningene av noen
v.e.l.d.i.g tydelige østnorske tekster, og hører kun på musikken. Det er
ikke noe å hoppe i taket for det heller - kvasi-rock med littegrann
dansebandtakter og litt tam blues som 'alibi'.
Einar Teigen fra Bamble har laget 10 låter med standard 3-4-greps
nybegynnerrockelåter, et par-tre stykker av dem med lengre riffdrevne
passasjer som er overraskende kule i forhold til den flate, forsiktige
vokalen og materialet ellers. Det høres ut som om de gode riffene er
separate ideer som er hekta på hvilken som helst låt for å få den lang
nok.
Prydelighet med entusiasmeavstøtende filter er dette for meg, og jeg har
lyst til å hive innpå en angrepille mot det. Det er sjelden jeg angrer
på å ha hørt på ei plate, men dette her får meg til å lure på om jeg
burde spilt yatzee med familien i stedenfor.
Som sagt, de få sterke riffene legger man merke til. Vilje og
instrumentell styrke trekker opp. Men akk. Hverdagsprosa med komp holder
ikke, og når låtene er på over 4 minutter blir det bare en gedigen
overdose kjedsommelighet.
Vel. I følge presseskrivet vil Einar teigen komme seg ut og spille på
småsteder. Helt grei brun-pubmusikk, der man ikke stiller så høye krav,
men skal det bli noe mer ut av dette prosjektet må det skjerpes *mye*.
Teigen KAN dra mer på med vokalen hvis han tør, det hører jeg, men han
gjør det så altfor lite. Kom igjen, Einar! Neste gang vil jeg høre at
sjela di revner!
|
