- The call of the wild
is driving me crazy -
Jimi Tenor kommer sikkert fra en av de dypeste skogene i Finland, fra et
sted hvor ikke engang batteridrevet kjøleskap har blitt allemannseie og
det å ha strøm fortsatt er en drøm. Han har likevel, eller kanskje
nettopp derfor, i mange år vært blant de mest innovative og
uforutsigbare elektroniske artistene i
Skandinavia. Sammen med islandske Bjørk har han gjennom store deler av sin karriere ligget minst et
vepsehode foran de fleste andre artister som bruker elektronika som
fundament i sin musikk her hjemme i
Skandinavia. I alle fall hvis vi snakker om artister som ikke seiler med
kommersialismens kraftløse vinder.
Gjennombruddet hans kom i 1997 med elegante "Intervision". Det som skiller Tenor
fra den store hopen av elektroniske artister er hans lidenskap for cabaretmusikk,
easy- listening, taffeljazz, funk, soul, symfonisk musikk og hans
iboende galskap som skinner gjennom i hver tone.
Tenor er ikke den første mannen på denne
planeten som har laget slik rar musikk, men hvis man legger til at mannen synger
vekselvis som
Prince, og vekselvis som 70-talls sviska Barry White, så tynnes det i rekkene.
Hvis du
liker musikken denne finske skogeksentrikeren lager så må du som snarest stikke innom nærmeste
ordentlige platebutikk å kjøpe opp alt av Dimitri From Paris. Nok om han for
denne gang,
for den godeste Jimi Tenor er altså ute med nye saker.
Og la meg få si med en gang at hvis du ikke synes mannen har lagd spes plater før
denne så vil du garantert dåne på deg når du hører "Out of nowhere" -
for
denne gang har han
sannelig knytta til seg et helt symfoniorkester også!
Om han har henta de i
Polen
eller tatt de
med til Finland har jeg ikke den snareste peiling på, men orkesteret heter The
Orchestra Of The Great Theatre of Lodz, med Tadeusz Kozlowski som
dirigent. Tenor er selv
klassisk skolert og har selveste Jean Sibelius å leve opp til. Første låta er
således helt
symfonisk og helt klart platas mest utfordrende sak. Jean Sibelius møter Arne Nordheim møter
Frank Zappa etter en blås møter Jimi Tenor på en ås hvor en flokk kuer blir skremt opp av et monster som kommer flygende på et flygende teppe
fylt med drita fulle strykere og blåsere.
Hvis du henger med etter dette får du en leksjon i hvordan man på
perfekt vis kan blande sammen symfonisk musikk, fri jazz, jazzrock ala
Zappa 1972, glatt soul, house, ambient, trip-hop, etno, tabla og
rock. Av dagens artister er det vel kanskje bare nevnte Bjørk og kong Beck som blander så mye rart
sammen og samtidig klarer å stå med Telemarksnedslag. Det er i alle fall de jeg kommer på akkurat nå.
Denne plata er derfor
alt annet enn lett å like. Du må
kanskje belage deg på å bli litt skuffet første gang du hører på den, men vær tålmodig
så setter den seg sakte men sikkert fast i hypofysen din. Det finnes
faktisk gitarer her også. I låta "Backbone of night" drar han til
med et blytungt
riff som bidrar til at låta faktisk
svinger ganske heftig, ja det er i det hele tatt endel funky saker her som er skikkelig
gåsehudfremmende å høre på. Det er kun når han er på sitt mest jålete at
jeg faller litt ut.
Øde øy-låta er låt nr. 2 på plata. "Hypnotic drugstore" heter den og
like hypnotisk som låta er overgangen fra det symfoniske åpningsverket
til nevnte låt som bygger seg perfekt opp fra en tynn ambient-lignende
sak til en organisk suppe av heite rytmer, perfekt tilsatt etnisk sang.
Kompet durer avgårde som om det var leaset fra "Hot buttered soul" med
Isaac Hayes vil jeg ha deg til å tro.
Det skapes altså masse god musikk i Finland dere, til og med i de dype
finske skoger: Helt "Out of nowhere".
Rock Engh Roll 2 august 2006 |
