Hovedside

Jeg har aldri vært i Oppdal, men etter et dypdykk i hjemmesida til TeXum må jeg innrømme at lysta til å ta seg en tur oppover presser seg på innvendig, selv om det er langt til Telemark, der jeg bor. Oppdal, slik slalåmbygda markedsføres gjennom TeXums øyne, må da være et perfekt varig tilholdssted. Vel, om jeg ikke kommer til å flytte dit, så vil jeg i alle fall få med meg Fjellrockfestivalen, en lang kveld på utestedet Nord og Ne, eller Jægern Pub, hvor TeXum hadde sin livedebut som oppvarmere for Bönkers påsken 2000. Mange strenger er bytta siden den svette, lovende konserten de holdt da.

Fire haner og ei høne med ivrige medhjelpere har etter mange svette konserter fått draget på publikum i hjemtraktene. Nå skal de erobre resten av landet, og våpenet er deres første plateinnspilling, som er innspilt og produsert i bandets øvingslokale i Oppdal. Miksinga av ep-en er gjort i Brygga Studio av selveste Lars Lien, som vi kjenner fra tidenes beste norske rockeband, Motorpsycho, og bandets countryrock-prosjekt Tussler, samt nettopp flotte Bönkers, forøvrig sambygdinger med TeXum, som slapp en skive i 1999 ved navn "Opp".

Linken til Bönkers og Tussler er ikke tilfeldig, for TeXums musikk er også solid forankra i amerikansk musikktradisjon. Vi hører et band som kan sin musikkhistorie, og som er tydelig inspirert av klassisk folkrock som The Band, Flying Burrito Brothers, Bob Dylan (tenker særlig på The Basement tapes, Nashville skyline) og Buffalo Springfield, tøffe 80-talls-rockere som Georgia Satellites, Beat Farmers, Blasters og Jason & The Scorchers, pluss nyere alternative countryrockartister som Jayhawks, Wilco, Son Volt, Blue Rodeo eller Steve Earle. De har nok også hørt mye på sine kollegaer fra Ål i Hallingdal, det glimrende livebandet Hellbillies. Ja, kanskje blir de like populære også, selv om de synger på engelsk, og har et ganske markant mer rufsete sound.

Det skal i alle fall ikke stå på låtene, som er egenkomponerte, og helt på høyde med det beste fra sine inspirasjonskilder. Ep-formatet trer igjen frem som et glimrende medium, for 5 låter og ca. 20 minutters spilletid er perfekt for artister som har lyst komme godt i gang med sin karriere. Det er mye vanskeligere å fylle opp et helt album på 45 minutter. Vi får se hvordan TeXum løser det, men i denne omgang har de levert en ep med 5 fantastiske låter.

Det starter med en Sande-rocker, den Steve Earle-aktige (hør "Copperhead Road") "Looking for". Det er spontant, ærlig, rocka, tøft og personlig, og lydbildet er akkurat så særegent som en innspilling i eget øvingslokale kan bli. Lista er lagt høyt før neste låt, "Nowhere land", skrevet av gitarist Håvimb, drar seg i gang. Flere gode låtskrivere i et band er sjelden kost, men de bandene som har det styrkes kraftig fordi variasjonen blir større, så også med TeXum. "Nowhere land" er en mer typisk 90-talls låt som kunne passet inn på en Jayhawks- eller Wilco-plate. Låta har et flott refreng som viser nok en styrke hos bandet, for alle er med i koret bak Sande, og det skapes mange flotte harmonier.

Men det er først på låt 3 man virkelig forstår hva som bor i dette bandet; "In my town" er en låt skrevet av trommis Einar Lian, og er en sensasjonelt vakker ballade. Låta minner om The Band og deres rolige låter, som for eks. "It makes no difference" eller "Whispering pines". Jepp, han tenkte nok på Levon Helm når han skrev den. Den såre, skjøre, vakre stemmen til Sande drar låta opp til de store høyder, og de har lagd en slik låt alle DJ'er kan spille før folk går hjem. En ordentlig klinelåt er det, i positiv forstand.

Overgangen til rebelske og grovbygde "No jukebox" er ganske stor. Denne gangen har tospannet Sande/Håvimb skrevet låta, som er et fyrverkeri av en rocker. Refrenget sitter som en full tissepotte i sikringsskapet, og med denne låta med seg på veien er de i alle fall garantert full fest på lokalet i drøye 4 minutter.

Avslutningen er kolossalt imponerende, igjen er det en Sande/Håvimb-låt, og tankene svirrer bakover i tid til Dylans store stunder, som "Lay lady lay", "Knocking on heavens door" og "You ain't going nowhere". Låta er stolt, sterk og mektig som Geronimo, men følsom og sentimental som en nybakt far. Den bygger seg opp mot et aldeles vidunderlig refreng hvor hele bandet stemmer i og hvor Sande ligger på toppen av lydbildet med sin lyse, sprekkeferdige stemme og synger igjen og igjen "Flame inside", som er navnet på låta. Det handler om de helt store følelsene som kan oppstå mellom høner og haner.

"First shot EP" bør være en døråpner inn til alle viktige deler av norsk musikkliv. Det du nå har lest er mitt forsøk på å få det til. Oppdal har all grunn til å være stolt av sitt TeXum, som for alt jeg vet er oppkalt etter anticowboyhelten TeX Miller.

Rock Engh Roll 2 juli 2004