Third Avenue
The Grand turn
CCAP
Cd
-
2008 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 22 april 2009 |
Anmeldelse:
Artistfabrikken CCAP i Stavanger kan nå presentere et popband som har
kvaliteter nok i seg til å ta steget opp i popens eliteserie i nær
fremtid. Third Avenue er klare til å fylle verden med sin melankolske og
søkende varietépop, skrives det i pressemeldinga signert Tom Brekke, og
det tror jeg på etter å ha hørt gjennom ultrakoselige "The Grand turn".
Third Avenue er en slags lokal supergruppe bestående av musikere med lang
fartstid innen et vidt spekter av genre og band: Øystein Grønnevik på
vokal og gitar har bakgrunn i karaokeshowet Idol, Svein Kersbergen på
piano, rhodes, keyboards og bass kommer fra undergrunnen og
eksperimentelle Sleepyard; mens Rolf Thore Eilertsen på bass og gitar, og
Bernt Yngve Kvam på trommer har bakgrunn i en rekke Stavangerband.
"The Grand turn" er ingen umiddelbar plate som sitter momentant etter
første gjennomspilling. Før melodiene støpes fast i hjernen får man god
tid på de første rundene i spilleren til å tenke på hvilke artister som
kan tenkes å ha influert Third Avenue. Jeg kommer ikke utenom Beck, John
Lennon, The Beatles, Burt Bacharach, The Beach Boys, Gilbert O Sullivan,
The Zombies og tidlig Tom Waits. Ellers må jeg si at stemmen til Øystein
Grønnevik er ganske lik stemmen til Ivar Eidem i det norske popesset
Matchstick Sun på noen låter, spesielt på avslutningslåta som kun består
av piano, vokal og kor.
Låtene på plata varierer fra behagelige, melankolske, pianobaserte
poplåter, til noe mer dvelende psykedelisk pop, og altså varietépop, hvor
de også har dratt inn gjestemusikere på tuba og trompet. Låtene har sjel
og nerve, jeg synes også det er ganske sjarmerende at det synges litt surt
noen ganger. Det går fint å spille plata fra "Sometime in may" til "Nobody
likes this song but me" uten å kjede seg ett sekund. Det er en fin og
riktig så trivelig plate og ha som venn gjennom gode og dårlige tider, den
er aldri sur og bjeffer ikke, så har du ikke en hund kan Third Avenue være
et alternativ.
Favorittlåter? Vel, jeg sitter og skriver om plata mens jeg hører på den
og den låta jeg hører på i øyeblikket er favorittlåta, slik føles det
gjennom de fleste av de 10 låtene på plata. Akkurat nå er det "Beauty are
you", som er en virkelig flott komposisjon. Ellers er det ikke så ofte
gitarene får ytre seg her, slik de gjør i "Hello intuition". Det er
kanskje et lite savn på noen av låtene, men samtidig gir det plata flere
andre strenger å spille på, flere detaljer, større variasjon. Jeg lurer på
hvordan denne plata ville blitt mottatt hvis den hadde blitt gitt ut i
1969? Vurdert som klassiker i dag? Dette falt i smak hos meg! |
