Tiger City Jukes
Dressed to kill
Bluestown
Records
Cd
-
2002 -
På Facebook
Rock Engh Roll 2 november 2008 |
Anmeldelse:
Fikk så innmari lyst til å høre på noe skikkelig blues, og dro frem denne,
og fikk inspirasjon som skutt ut av en kanon til å skrive noen gule ord om
blå musikk.
Tiger City Jukes
er norske bluesveteraner og denne liveplata viser at bandet har
energi som et utemmet fossefall. Bedre liveplater enn denne er vel
knapt nok laget på denne siden av Atlanterhavet. Så har da også
besetningen vært headliner på to av de største europeiske
bluesfestivalene; "Blues & Jazz Rally" i Luxembourg og
"Peer" i Belgia, i tillegg har de turnert heftig i USA i
samarbeid med nå avdøde Rock Bottom og
selvsagt i Skandinavia.
Tiger City Jukes startet opp i 1995 og har før denne liveplata gitt
ut "White line fever" i 1997, "Ride in style" i 1999
og "Sex, money and violence" i 2001. Etter "Dressed to kill" har de
ikke spilt inn flere album, ja for alt jeg veit har de kanskje satt
punktum, men for et ruvende punktum det i så fall ble.
Bandets mange fans syntes det var på tide med et livealbum for å kapre
den dampende stemningen som er på konsertene og bandet var umiddelbart
positivt innstilt til fansens veldreide plan.
Bandet gikk til verket
med sedvanlig intensitet og plata ble spilt inn på tre
forskjellige klubber i romjula 2001: Tranby Blues Klubb, Nedre Glomma
Jazzklubb og Vestby Blues Club. Bandet fikk bevare meg vel også bistand av en levende legende,
norskamerikaneren Martin Hagfors i Home
Groan, til produksjon av plata. Produksjonen er forøvrig strøken,
munnspillet skurrer iltert i øret og vi hører fulle kvinnfolk i
bakgrunnen, ja det er miksa slik at jeg føler jeg er i samme lokalet som
bandet sjøl, og blir smårusa bare av den fabelaktig gode atmosfæren.
Det som gjør Tiger City Jukes til et helt spesielt "red hot" bluesband i europeisk
sammenheng er at de
har låtskrivere som bidrar med stoff som er fullt på høyde med det de
store gutta "over there" bidrar med. Bandet gjør nemlig
hoderystende gode versjoner ført i pennen av såvel Otis Rush, Muddy
Waters som B.B. King.
Knut Eide og Harald Stokke har skrevet en håndfull av godsakene her,
hvor spesielt åpningsslåta "Chills" er særdeles utsøkt.
Den starter med noe som minner om et slitent kirkeorgel, og vi fryses
fast i en sakral stemning, før vi tines av en Stevie
Ray Vaughan-solo som freser vakkert og majestetisk i mange
minutter mens kompet ruller velvillig i bakrunnen.
Mens atmosfæren i lokalet nærmer seg kokepunktet avleverer tigerguttene
et sett bestående av gamle helters klassikere og bandets egne
snadderlåter.
Liker du Texas-rock/blues ala The Fabulous Thunderbirds, Omar & The
Howlers eller Anson Funderburgh & The Rockets,
britisk pub-blues ala Peter Green's Fleetwood Mac og Nine Below Zero, god gammal negerblues
som John Lee Hooker, Albert Collins, Hound Dog Taylor, Howlin' Wolf og
låtskriverne nevnt tidligere i omtalen eller rett og
slett blues? Vel, la
Tiger City Jukes loppe deg for noen usle småkroner, for denne
bluesflammen må du
ha - "Let the good times roll"! |
