Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
Tuco's Lounge
Wide load
Bad Day Records/
Banana Party
Cd - 2007
 Tuco's Lounge: Christoffer "Don Pedro" Pedersen, gitar - Ketil Andre Tofte, tangenter - Bjørn Sturle Hillestad, vokal - "Jumbo" Johnny Gulbrandsen, trommer - Kjetil "2000" Skare, bass
Genre: Norsk Ørkenrock - Indierock
 Låter: Razzmatazz - Crazy love in Bridge Town - For the young and distracted - Honda - Slender fingers - Charger - The Taxidermist - Siberian fatigue - Sober second thoughts - Love me
I Rockeweb: 2007
Webreferanse: Tuco's Lounge
Bergensbandet Tuco's Lounge har siden 2004 hatt tilhold i sofakroken i godt selskap blant mine norske favorittband, etter 2 horribelt fete utgivelser det året, henholdsvis en ep og en singel, og ikke minst et debutalbum i 2005 som virkelig river i skrotten, og som er like velkommen i spilleren fremdeles. Det var ikke overhengende sannsynlig at et band fra det regnfulle vestlandet skulle bli kjent som skaperne av ørkentørre klassikere som "Mexican standoff", "Sheriff", "Bounty", "Occupational hazard", "Loaded" og "There ain't no god in Tuco's Lounge", men slik har det blitt, og spesielt tyskere har vist seg å være mottagelige for muskedunderrocken fra Tucos rebeller, etter hektisk turnevirksomhet nedover autobahn.

"Wide load" fra 2005 er suveren, så bandet burde vel strengt tatt vært en hit i fjellandet Norge også. På den skiva inkluderte bandet de beste låtene fra sine første herligheter og komponerte nok nye til at plata ble en solid helhet. Skiva er fylt til randen av raspende god, dampende kaktusinfisert seksløperrock, som ikke bare vekket til live gode gamle minner om Link Wray fra 50-tallet, The Doors fra 60-tallet, Creedence Clearwater Revival fra 70-tallet, Wall Of Voodoo fra 80-tallet, 16 Horsepower fra 90-tallet; men som også har mye til felles med 00-tallets norske band som Madrugada, Emmerhoff & The Melancholy Babies, Helldorado og Cinnamoon, bare det at musikken i mye større grad enn for de nevnte er nedsylta i inspirasjon fra ørkenområdene i Texas og Mexico.

Albumet "Crazy love" er oppfølgeren til "Wide load" og består kun av nye låter. Det er jo gjerne sånn at låtene som slippes på et debutalbum gjerne er de beste låtene fra tidligere indieutgivelser, låter som bandet har ruget på lenge, utgitt på ep-er, singler, demoer og lignende, og bandet har hatt muligheten til en selektiv utvelgelse av det beste stoffet, men som for de fleste vanlige lyttere er helt nytt stoff når det først kommer på debutalbumet. Derfor blir oppfølgeren en stor utfordring for de fleste artister, også for Tuco's Lounge, selv om det er snart 2 år siden "Wide load" ble utgitt.

Derfor er det deilig å nikke anerkjennende til første låta på "Crazy love", "Razzmatazz", som er en låt i god gammal Tuco's Lounge-tradisjon. Essensen i god gitarrock er en rå, raspende, grovkorna vokal, en hissig elektrisk gitar som spruter ut vulkanske riff over en lav sko og et fjellstøtt organisk dunkende komp. Ikke en kropp klarer å stå stille når helvetes fortropp drar i gang dette infernoet live!

Så tar gutta på seg findressen for å dra på fin mexicansk restaurant, for å gjøre "Crazy love in Bridge Town". Også en veldig typisk Tucos-melodi, men utypisk spilt, der de leker med helt andre rytmer enn de pleier, noe som er veldig fint, for låta svinger skikkelig. Dessverre har de dratt inn strykere som ikke er helt min greie.

"For the young and distracted" er downbeat og baktung, en Tuco's lounge-ballade slik vi har hørt den før, med en laidback rytmeseksjon som strever med å ikke sovne, bak gitarist Don Pedro som ser sitt snitt til å skyte inn noen berusende gitarstunts i lav høyde, bak en fokusert og engasjert Hillestad. Dette er hans låt. Du kan bare legge deg bakover i sofaen og coole ned og lytte til en vokalist som har skjønt hvordan en ballade skal synges for at du skal ha det bra. En pen sak.

Så en aldri så liten overraskelse: "Honda" er navnet. Jeg visste ikke at Thea Hjelmeland skulle synge hovedvokal på denne før jeg hørte plata, og ble tatt litt på senga, i positiv forstand. Sammen med Hillestad skapes det friksjon og rockeglede, og varmen og lykkefølelsen følger deg ut hele låta. En kjempefin komposisjon som du skal være rimelig surmaga for å ikke like.

Bottleneckfantomet Don Pedro er på vift igjen i "Slender fingers". Vi får bluesy munnspill. Hillestad snakkesynger litt smådesperat og bryter ut i skrik fra tid til annen. Et partyrefreng følger. Koring på høyt nivå. Mer tøft gitarspill. Platas morsomste låt dette. Herlig!

Så kommer en låt som starter akkurat som The Blasters gjorde det i sine bedre dager; et sumpriff innleder en låt som nok en gang viser Tucos Tacos på rockern. En litt anonym melodi trekker ned kanskje, men for helvete, dette rocker jo som ræva til ei kurtiseutflippa gås fra ytre Louisiana.

Så kom instrumentalen. "The Taxidermist" tar sin tid å spille gjennom. Det er her Don Pedro får vist hvilken eminent gitarplukker han er. Var det noen som sa Link Wray? Er det alt regnværet i Bergen som er skyld i slike ekstremt tørre eksponeringer som dette? Man tenker uvilkårlig på støvete sombreros og klapperslanger i bootsa når Don Pedro drar i gang sin til nå lengste solo på slutten av låta. Det hele utvikler seg nesten til en bluesjam og låta stopper ikke før en av gutta i bandet forlater sin post for å dunke Don Pedro i skolten med colten.

Jeg synes fremdeles dette er en god skive, ikke like bra som "Wide load" riktignok, men hva faen gjør vel det så lenge jeg koser meg og digger det jeg hører. Med 3 låter igjen på skiva, som trekker helhetsinntrykket litt ned,  men likevel et veldig positivt inntrykk bestemmer jeg meg for at denne skal få plass i hylla ved siden av "Wide load". Skoa er pussa, tøyet er stryki, senga er redd opp, pleddet er lagt over dyna i tilfelle det blir kaldt likevel og plassen står klar som et påskeegg.

På "Sober second thoughts" ligner de faktisk litt på et band jeg har digga litt i det siste, et garasjeband fra Oslo som heter The Goo Men, spesielt ooooooo oooooooo oooooooooooooooo-koringa er bløt som en spikermatte. Og akkurat den sammenligningen er mest ment som et hint til deg om at rock fremdeles er ment å være jævla moro, og at plater ikke skal analyseres i hjel, men digges! Jeg synes Tuco's Lounge har takla utfordringen med et oppfølgeralbum med helt nye låter på en fremragende måte og gleder meg til å følge dem videre bortover den støvete ørkenveien.

Rock Engh Roll 9 februar 2008
Tuco's Lounge
Wide load
Bad Day Records/
Banana Party
Cd - 2005
 Tuco's Lounge: Christoffer Pedersen, gitar, lapsteel - Ketil Andre Tofte, orgel, piano - Bjørn Sturle Hillestad, vokal - Johnny Gulbrandsen, trommer, perkusjon - Kjetil Skare, bass
Genre: Norsk Ørkenrock - Indierock
 Låter: Loaded - Mexican standoff - Continental - Dog gone - Over my dead body - Sheriff - There ain't no God in Tuco's Lounge - Occupational hazard - Bounty - Artichoke Ann - Attitude adjuster
 I Rockeweb: 2005 - Norsk
Etter to eksplosivt fenomenale miniutgivelser utgitt i februar og oktober 2004 har i alle fall mine forventninger til dette debutalbumet blitt ala typen emosjonell reaksjon endelig-får-jeg-en-kald-øl-etter-10-år-med-akuttallergi-mot-alkohol typen. Jeg vet gutta i Tuco's Lounge putter utgivelsene i bilstereoen for å sjekke at de har fått det riktige lydbildet hver gang de har spilt inn noe nytt, og jeg vil ikke være noe dårligere enn dem. Derfor var det på med cowboyutstyret jeg brukte som guttunge, inkludert seksløper, cowboyhatt med kulehull og skummelt blikk mens jeg kledde meg ut som Clay Allison, Morgan Kane's sexfikserte lillebror, og hastet mot bilen med en cd i min hånd.

Med volumknappen skrudd ut av fatning hørte jeg det jeg ville høre: Et forrykende partybefengt dirty Bergensband som har forandret regnværsbyen Bergen til en arena som passer for innspilling av neste Tarantino-film ala "From dusk till' dawn". Kjære gnuer og svinepelser, får du ikke rockefoten i gang etter å spilt denne skiva er du ansatt i en nærradiostasjon som har blitt avkrevd av skattefuten å kun spille dansbandschlägere fra Ytre Valebø  for å dra inn kroner.

Tuco's Lounge ligner ofte veldig på de vinylplatene jeg spilte høl i på 80-tallet, og som jeg solgte fordi jeg alltid var blakk og måtte ha mat til ungene. Feil prioritering selvsagt, men gjort er gjort. Det er nok lett for mange musikkskribenter å trekke frem Madrugada (sjekk stemmelikhet Høyem mot Hillestad), Emmerhoff, Cinnamoon, Helldorado og guruen Nick Cave som referanser når man skal finne noe som ligner på Tuco's Lounge, men i min verden er vi tilbake på 80-tallet og ørkenrockband som Wall Of Voodoo, alternative countryrockband som Rank & File, psychobilly som Cramps, i tillegg til klare referanser til eldre herrer som Link Wray, og Screamin' Jay Hawkins, men det finnes også likheter med Tom Waits og Creedence Clearwater Revival og ikke minst 16 Horsepower.

Uansett glemmer man fort hva det ligner på etter et par gjennomhøringer for da har plata satt seg i systemet og høres bare ut som det hardbarka gunslingerorkesteret det er, og Smith & Wesson-utstyret er aldri langt unna når disse karene entrer saloonen. Den som skyter først uten å spørre er kanskje dum, men også den som lever lenge nok til å ri ut i solnedgangen som en mett desperado. Slik var det i gamle ville vesten. Slik er det kanskje ikke i Bergen lenger, selv om svartedauen kom dit først. Først kom også Tuco's Lounge, og de er fremdeles alene om å låte akkurat sånn de gjør, i tillegg har de klart å fylle opp kulemagasinet sitt med like fargerike kuler som på miniutgivelesene i 2004, akkurat det var jeg litt redd for at de ikke skulle klare.

Men de kjører safe i starten; først kommer live-favoritten "Loaded", som vi har hørt før, og den blir ikke dårligere med åra. Så kommer signaturlåta til bandet, "Mexican standoff", en revolverlåt laget av klapperslangehud. Så "Continental", en ny låt, og la meg si det slik: overgangen er smertefri!

På spor 4 får vi en ganske Madrugada-aktig sak, en rolig gåsehudballade med litt oppjazza gitarspill og fantastisk vokal av Hillestad. Jeg har vel nevnt det før også, men stemmen hans kan innimellom minne om David Johansen i gode gamle New York Dolls, sjekk ut soloplata hans "In style" fra 1979.

I starten av "Over my dead body" får vi høre et av bandets store fortrinn, gitarspillet til Christoffer Pedersen. Hadde jeg beskrevet noe som hadde med sport å gjøre så kunne jeg skrevet ting som at han er i en egen divisjon eller at han driver med sin egen form for idrett.

Som du forstår er det ikke mye å utsette på albumet foreløpig. "Sheriff" har også noe av det heftige gitarspillet, og lydbildet er kraftig som maten fra Texas. Dernest kommer over 7 minutter lange "There ain't no God in Tuco's Lounge", en sakte låt som har lagt på seg kraftig i det siste, men som fremdeles er noe av det råeste som er laget her hjemme siden Røldalstunnelen.

4 låter igjen, blant dem singelen "Bounty", og en låt ved navn "Occupational hazard", som er sjokkbra. Bandet får det til å gynge sanseløst og låta er variert, har nydelige solopartier og er en av de nye låtene som virkelig tar av.

De fleste låtene er ganske like i formen, bortsett fra den siste, "Attitude adjuster", som skiller seg markant ut. Det er en usedvanlig langsom sak som høres ut som et Pink Floyd rundt 1975 hvis de hadde oppstått på en kirkegård for de som døde med skoene på i hjembyen til brødrene Dalton under innspillingen av Lucky Luke-hefte nr. 12.

En potensiell klassiker dette, og som avslutning kan nevnes at plata ikke bare fungerer i bilen, men også som sjekkepille. Stikk denne plata opp et visst sted så er du garantert å dra de lekreste damene på byen.

Rock Engh Roll 22 mars 2005
Tuco's Lounge
Bounty
Bad Day Records/
Banana Party
Singel - 2004
 		Tuco's Lounge: Christoffer Pedersen, gitar - Ketil Andre Tofte, orgel - Bjørn Sturle Hillestad, vokal - Johnny Gulbrandsen, trommer - Kjetil Skare, bass
Genre: Norsk Ørkenrock - Indierock
 Låter: Bounty - Santa Catalina rattlesnake - Loaded
 I Rockeweb: Ep-lista 2004
Tuco's Lounge skal etter planen slippe sitt debutalbum, "Wild load", i februar 2005. Denne 3-spors singelen er derfor bare en eksklusiv smakebit på hva vi har i vente på nyåret. Plata slippes omtrent samtidig som bandet spiller på Bylarm i Stavanger, og det vil ikke sjokkere meg om de som fremdeles ikke har oppdaget dette bandet da vil få seg et seksløpersmell inn bakveien og skrike Tuco's Lounge av full hals på veien hjem til mamma med bandets nye skive under armen.

Bandet har allerede gitt ut en ep i år, ganske tidlig på året i 2004, en ep de fikk terningkast 5 for både i VG og Dagbladet. "Bounty", som kom ut i oktober, er lagd for fansen og for å holde senga varm til madamen kommer hjem fra julebord med sine mannlige kollegaer, det vil si albumet i februar, og jeg må si de klarer den oppgaven uten å anstrenge seg nevneverdig, for "Bounty" er en ny partyrunde med kruttsterk svart ørkenrock.

Tittellåta er den type låt man ville hørt om man tilfeldig snublet whiskydrita inn på en saloon i gamle vesten - hvis rock hadde eksistert den gangen, mens kulene skjøt fart rundt borda og pianisten fikk skutt høl i ræva sto bandet fjellstøtt og sang og svingte øksene mens trommisen fyrte av noen raketter bakover fra underlivet mot veggen med en bisonskalle gapende ned mot han, sannsynligvis grunnet en ertesuppe som nok hadde godgjort seg for lenge i solsteika. Det er en sånn låt jeg setter på når jeg vil kose meg med god musikk en lørdags ettermiddag og pilsen hviler sløvt i høyrehånda og den slitne skjorta mi henger på utsida av buksa. Låta er en potensiell klassiker og live må den være for publikum som en saueflokk er for en ulv som for første gang kommer på innsida av gjerde.

Så roes tempoet kraftig ned i "Santa Catalina rattlesnake", jeg ser for meg en halvdrukken gjeng i saloonen, en sløv halvdrukken gjeng på scenen som spiller sistelåta på halv fart, og gleder seg over at de endelig har funnet det langsomme groovet de ikke fant i treningslokalet i hestestallen til sheriffen.

Tuco's Lounge's tredje ep avsluttes med en liveversjon av "Loaded", det låter som sandpapir som treffer en vinylplate, det er rått, ekte, jordnært, tøft og usedvanlig heftig - og det er perfekt partyrock!

Hva mer kan jeg si, jeg gleder meg til albumet og jeg vil gjerne se denne gjengen på en scene nær meg.

Rock Engh Roll desember 2004
Tuco's Lounge
Mexican standoff
Bad Day Records
Ep - 2004
 		Tuco's Lounge: Christoffer Pedersen, gitar - Ketil Andre Tofte, orgel - Bjørn Sturle Hillestad, vokal - Johnny Gulbrandsen, trommer - Kjetil Skare, bass
Genre: Norsk Ørkenrock - Indierock
 Låter: Mexican standoff - Solem shuffle - There ain't no God in Tuco's Lounge - Bad ass rock 'n' roll
 I Rockeweb: Ep-lista 2004

El Tuco er et hotell i byen Cusco, Peru. Det er sannsynlig at hotellet har en lounge, og veldig sannsynlig at den heter Tuco's lounge. Det er sikkert utallige steder i Mexico som heter Tuco også. Men hvor sannsynlig er det at et alternativt gitarrockband fra regnværsbyen Bergen kaller seg Tuco's Lounge? Vel, så har i alle fall skjedd, og musikken de spiller fremtvinger massivt med euforiske utbrudd hos denne anmelder. Allerede med sin andre ep snekrer Bergensgjengen sammen noe av det råeste og tøffeste jeg har hørt siden forrige gang jeg hørte noe som var like rått og tøft. La meg forklare:

Det har seg altså sånn at Tuco's Lounge ble kåret til "Høstens Bergensband 2002", og det etter at bandet hadde spilt sammen i kun to år. Ellers har de nylig gjort seg bemerket på Lost Weekend Festival, men utover det er de et relativt ukjent fenomen - før de altså gir ut ep-en "Mexican standoff". Plata består av fire låter og først ut er tittellåta. Den sparkes i gang av en sprakende surfgitar, deretter inntar en rullende bassgitar og tordentrommer arenaen, den tar seg videre ut på hovedveien mens de ørkenrøde villhingstene finner sin plass i rekka - til slutt bryter den syngende enhjørningen seg brutalt gjennom alle sperringer, og låta ruller gyngende videre båret frem av en stemme som til forveksling ligner på David Johansen.

Bandet lykkes med å få frem en dyster, tørr atmosfære i et rått rockelandskap, og tankene svirrer mot Tarantino og filmer som "From dusk 'till dawn" og "Pulp fiction", eller mot rockere som The Cramps, Link Wray, The Doors, Wall Of Voodoo og 16 Horsepower. Tar du vekk vokalen høres det ut som norske Los Plantronics. Det er så utrolig ekte og bra!
Tankene flyter fritt og før jeg vet ordet av det er en av de flotteste og tøffeste låtene jeg har hørt gjennom tidene i gang: "Solemn shuffle" er en låt all bør høre før eller seinere. Det er den ultimate rockelåt, med en helt sykelig tøff synging og et gitarspill som river i stykker alle forsøk på å skrive en følelseløs anmeldelse. Alle som digga alternativ gitarrock på 80-tallet er nødt til å skaffe seg dette. Gitarspillet som serveres mens refrenget pågår er virkelig noe av det råeste jeg har hørt. Man har en uhyggelig følelse av at man lusker rundt i halvmørke mellom kaktuser i en mexicansk ørken mens banditter, zombier og skorpioner slåss om å få spise deg. Stavangerbandet Helldorado fremtvinger noen av de samme musikalske vibbene som Tuco's Lounge forøvrig.

Så roer man det ned. Det er masse luft mellom instrumentene. Det kryper sakte avgårde på larveføtter, men trøkket er fremdeles på kokepunktet; det er "There ain't no God in Tuco's Lounge" som er i gang. Ååååå, hvor det bygger seg opp mot refrenget. Disse gutta har virkelig forstått hvor varmt vannet i vannsenga skal være. Dere må tro meg, dette er virkelig utrolig bra! Igjen må vokalen fremheves, den er nemlig hårreisende muskuløs. Kan minne litt om Kurt Wagner nå, men mest om David Johansen fra album som "In style" fra 1979.
Denne firespors ep-en avsluttes med ballesparkende rock 'n' roll, og "Bad ass rock 'n' roll" ødelegger ikke helhetsinntrykket en fotnote. De tangerer The Cramps på sitt beste både i tekst, melodi og energiutblåsing. De er også litt eksperimentelle av seg, for på tampen får vi høre litt oppjazza rock og et småsurt orgel. Tuco's Lounge har kommet for å bli, nå også i Bergen by.

Rock Engh Roll desember 2004