|
Noe av det morsomste med Rockeweb er å skrive om nye
spennende norske rockeband. Av en eller annen grunn er det svært god
musikalsk kvalitet på nesten alle demoer, ep-er og singler som ramler ned i postkassa mi.
Kanskje tiltrekker Rockeweb seg bare de gode banda? Nei, det er vel ikke
sannsynlig. Kanskje jeg tar feil? Kan det være at det jeg skriver ikke
har rot i virkelighetens verden, at all musikken jeg jubler over
egentlig er noe herk? Eller kan det hende at norsk rock faktisk er
grensesprengende bra for tiden, slik jeg hevder nesten hver gang jeg
omtaler en ny demo fra et relativt ukjent band. Ja, jeg tror det er
slik, og det gjelder ikke bare en eller to av de mange sjangerne innen
rocken, neida, det gror godt i alle musikalske miljøer, fra Metal til
Elektronika.
Oslokvartetten Turncoat er likevel et av de mer spesielle banda jeg har
omtalt til nå. Bandet er knapt 3 år gammelt og de ruver allerede i
terrenget. Medlemmene i bandet har vært involvert i såpass forskjellige
ting som Goth Metal, Grunge, Jazz og Visesang. De er helt tydelig gode
instrumentalister, de virker samspilte allerede, og de har fått til et
sound som er deres eget. Musikken veksler fra det aggressive og
sørgmodige til det vakre og akustiske - et band som Seigmen er i ferd
med å etablere seg som et av tidenes mest innflytelsesrike norske band.
Man kommer ikke unna Seigmen som referansepunkt, men de har også mye
Alice In Chains og Muse i seg.
Turncoat har to hovedsangere, og allerede i åpningsslåta, "Pieces missing",
settes en standard for vokalarbeid som garantert vil gjøre bandet til
kritikerfavoritter - med tida. Koringa står til gull, og på samme måte
som med Muse hører man at Opera og Rock helt fint kan flettes i
hverandre med strålende resultat. Turncoat's vokal flyter over et tidvis
rått og aggressivt gitarspill, som i "Bring her down", som har noen riff
man ikke blir ferdig med før neste låt er godt i gang.
Låta er også den mest varierte på demoen, den veksler mellom å være en
tung, melodiøs grungeballade og en jazzinspirert ska-rock låt.
Min favoritt på denne promoen er "Shelter". Den starter rolig - minner meg
faktisk litt om "Stairway to heaven" med Led Zeppelin i starten - men
drar seg sakte tyngre og voldsommere, og blir til en vegg av gitarlyd
med ditto majestetisk vokalarbeid. Det er måten vokalistene synger på
som gjør dette så mektig, ikke nødvendigvis en lett tilgjengelig
melodilinje.
Lange episke "In mourning" starter akustisk og bygger seg opp med stor
autoritet og eleganse. Etter drøye 6 minutter bråstopper den og
avslutter en promo som må være noe av det ypperste som er servert av
norsk rock på demo i år. Det er bare ett minus, og det er det faktum at
dette er en demo, og den har derfor en lydkvalitet som ikke står i stil til
musikken i den. Jeg legger ikke vekt på det når jeg vurderer demoer,
eller promoer, for Turncoat får garantert platekontrakt snart, og da vil disse låtene nå ut
til folket i en helt annen lyddrakt.
Rock Engh Roll
desember 2003 |
