|
Sjangerblanding kan være en særdeles vanskelig affære. Men enkelte
fikser det så overbevisende at man lett kan lene seg bakover og bare
nyte en fusjon, som på papiret, kanskje virker som en uoppnåelig våt
drøm for musikkgeeks og artister med for stort ambisjonsnivå og litt for
stor selvtilfredshet. Men, som sagt, noen ganger funker det. Og noen
ganger blir man blåst over ende av pur råskap, spilleglede og
oppfinnsomhet. Two Bands and a Legend er et eksempel til etterfølgelse.
Two
Bands and a Legend består av det hardtslående garasjerockbandet Cato
Salsa Experience og jazz-freakout comboen The Thing. Sammen har de fått
med seg jazzlegenden Joe McPhee og laget et heseblesende (på en god
måte) album som tar for seg gamle garasjerockklassikere, uforglemmelige
jazznummer og egenkomponerte jazzrockhybrider i et sinnsykt eksplosivt
og oppfinnsomt musikalsk stykke arbeid de har valgt å kalle Two Bands
and a Legend. Tittelen speiler selvsagt tilbake på de involverte parter.
Dette
er ikke første gangen disse mildt sagt begavete artistene kommer sammen
for å lage musikk. Under Kongsberg Jazzfestival for noen år siden
opptrådte dem for publikum, og heldigvis for oss som ikke var tilstede
ble herligheten foreviget på tape i form av Sound Like A Sandwich hvor
de tok for seg låter av kontemporære garasjerockere som Yeah Yeah Yeahs
og en låt av gode gamle Led Zeppelin, et band Cato Salsa Experience har
for vane å covre på sine show.
Det
blir også litt urettferdig å ”avskrive” The Thing som et jazzband, da
disse gutta må sies å ha vel så god forståelse for rocken som for
jazzen. De gav i 2004 ut albumet Garage til strålende kritikker. Her
vises noe av det vannvittige drivet, råskapen og spillegleden som senere
også skulle åpenbare seg til fulle i samarbeidet med Cato Salsa og hans
våpendragere.
Denne
gangen har gjengen valgt å ta for seg velkjente garasjerocklåter som The
Sonics’ The Witch og Kingsmen låta Louie Louie, en låt som forøvrig har
blitt covret av det som kan krype og gå av artister og band. F.eks.
gjorde Iggy Pop og hans comeback aktuelle band The Stooges, en
forrykende versjon av låta på sin liveplate Metallic K.O. i sin tid.
Videre tar Two Bands and a Legend for seg låter av Pj Harvey og
frijazzlegenden James Blood Ulmer, samt noe egenkomponert materiale.
Det
som gjør dette samarbeidet så fruktbart og herlig å lytte til, er
selvsagt takket være gjenkjennelsesfaktoren på låtene, men det faktum at
Two Bands gjør dem så totalt på sin måte og med så lite ”respekt” for
opphavet, gjør at dette aldri blir kjedelig, men fremstår som
tidsriktig, utforskende og vellykket. De tre faktorene er det ikke
veldig mange andre i band i den store båsen ”norsk rock” som kan smykke
seg med. Unntak finnes selvsagt, som f.eks. i tilfellet Shining og deres
mindblowing solide Grindstone album som ble sluppet tidligere i år.
Shining driver forsåvidt med mye av det samme som denne gjengen gjør,
men de har valgt en litt mørkere approach i soundet sitt der de
konsentrerer seg mer om sammenhengen mellom frijazz, progrock og heavy
metal.
Two
Bands and a Legend er fort et album som kan bli stående igjen som et av
plateåret 2007s absolutte høydepunkt. Den formelig oser og syder av
støy, rockale utblåsinger og spilleglede. Blåseinstrumenter som hviner,
gitarlyder så tunge som Godzilla i full galopp og fuzzpedaler kjørt
gjennom gulvplankene. Det er generelt sett en råskap så genuin og deilig
her at det skal godt gjøres å finne andre plateartister som kan prestere
noenlunde det samme.
Det
er bare å avslutte det hele med Sonic Youth og støyrocklegenden Thurston
Moores ord i coveret: Is this superjazz? Yyyyeeesss!!!
I shit you not!!!!
God
fornøyelse!
Rune Riff 16 februar 2007 |
