Uncle Deadly
Monkey do
Deadly Records/Sonet
Cd
-
2010 -
På
Myspace
 
Rock Engh Roll 1 august 2010 |
Anmeldelse: Jan
Ove Ottesen og Geir Zahl har i alle år vært skaperkreftene i fenomenale
Kaizers Orchestra. Ottesen har vært den mest aktive låtskriveren og
frontsanger, mens Zahl har bidratt med enkelte låter og imponert med sin
originale gitarpilling. Uncle Deadly er Geir Zahls lille flukt inn i en
helt annen musikalsk verden.
Zahl har skiftet navn til Uncle
Deadly, skrevet låter så blekket spruter med engelske tekster og har latt
oljefata få en dags pause til neste Kaizers-turne starter. Med seg har han
litt av et stjernelag, som Morten Abel, Thomas Dybdahl, Ottesen, Børge
Fjordheim fra Cloroform på trommer og Christer Knutsen fra blant andre
Tumbleweed på gitarer og tangenter; de to siste var hans tette team i
Abels Elektrolüd-studio under innspillingen.
Zahl prøver ikke å
revolusjonere rocken med "Monkey do". Plata er en hyggelig utflukt med
gode venner, med nistepakke, en kanne kaffe og liten skarp en i lomma.
Soundet er mildt, låtene er lette å bli kompis med og ganske ukomplisert
bygd opp, men likevel jevnt over ganske gode. Glem alt du vet om Kaizers
Orchestra, stilen ligger nærmere 90-tallets melodiske gitarrock, litt ala
band som Cracker, Camper Van Beethoven, Counting Crows, Soul Asylum og The
Wallflowers. Stopper vi opp litt ved de to første så var de
rockeverktøyene til en viss David Lowery, og Zahl har noe til felles med
han. Zahls vokal er relativt lik, låtene er ikke så forskjellig, og begge
er inspirert av amerikansk rootsmusikk, som gjør seg utslag i mer eller
mindre grad på flere av låtene.
Albumet er en kjapp en. 9 låter
flyr fort i godt selskap. Bortsett fra platas fineste låt, nydelige "Songs
about God", så er alle det motsatte av mørke og melankolske, og det er
egentlig ganske greit, for det er det nok av andre som driver med. Dette
er en plate som krever lite, men som alltid er koselig å sette på, og som
gjør underverker med dårlig humør. Den svært så Lowery-aktige låten "The
Game" setter en herlig humørsmittende standard som følges opp av
goooodlåta "I don't mind". Ingen regler uten unntak, og Zahl måtte
selvsagt vise hvor han kommer fra. Så vi får en skikkelig Kaizers-godbit i
"Sneakin' up".
Supervennen Thomas Dybdahl er med på akustisk gitar
på den fine avslutningslåta "Uncle Deadly's lament", og viser hvilken
sjelfull gitarist han er. Plutselig er vi inne i noe som kan minne om Nick
Drake. Da gjenstår det bare å nevne at åpningslåta "Be careful what you
wish for" er en fin melodi, og den lett rockende "The Subpoena girl"
sitter bra og får føttene til å trampe takta. I sum har det blitt en
hyggelig og bekymringsløs picnic med cowboyhatten på snei. Kanskje en noe
scizofren opplevelse for oss som er vant til Zahls opptreden i
Kaizerdrakt, men da får vi skjerpe oss å være litt tilpasningsdyktige, for
Zahl med gode venner har laget en finfin plate. |
