Hovedside

Anmeldelse: Man skal være veldig, veldig forsiktig, gå stille i dørene og ikke forandre imaget til bandet sitt om man har funnet en linje, en stil som fungerer. Der har The Used helt ærlig driti seg ut. De har gått vekk fra screamo, emorock og punk, og begynt å covre dårlige poplåter, regelrett nesten å plagiere Coheed and Cambria og Good Charlotte. Det er fælt å høre på. Det er nesten så jeg tar til tårene gjennom de «gladlåtene» som er.

Noe sier meg at jeg må bli vant til det her. Band bytter produsenter, de bytter selskap, de bytter trommeslagere som jeg bytter skitne truser. Men det er fremdeles trist. Yndlingsbandet mitt oppbrukt. Det skal ikke være sånn, ikke på fjerde skiveutgivelsen deres.

Første sporet på skiva, «The Ripper» har en ålreit begynnelse, men tynne tekster («Time kills, go ask Jesus») spor 2 er en av de tre favorittene mine, «Pretty Handsome Awkward», er det litt fart i, og The Used viser et lite snev av det de var en gang... Denne sangen er og å finne igjen som bonuspor på liveskiva «B3rth», utgitt tidligere i år. «The Bird and The Worm» er den ultimate favoritten min på denne skiva. Den har en stilig og utgjort video, den har et bra sound, og den rocker. Det igjen er vel problemet mitt med resten av skiva, det rocker ganske enkelt ikke. Det fjerde sporet på skiva kunne like gjerne befunnet seg på et Josh Groban album, med den lettvinne tynne teksten. Soundet er ikke så rått som det kunne vært.

«Hospital» minner veldig om «Buried myself alive», fra en annen The Used skive, bare med litt mer fart i. «Paralyzed» og «With me tonight» er gladpop med litt hard gitar. «Wake the dead» er i overkant av kul lydmessig, vokalen er som den skal være, det eneste som mangler er et form for høydepunkt i sangen, den kjører på samme monotone repeaten hele tiden, så lenge at det blir kjedelig. «Find a way» er en klissete og overskreven ballade og får meg egentlig til å bli glad for at jeg nærmer meg slutten på denne store skuffelsen av en skive.

«Liar, Liar (Burn in hell)» er soundmessig god gammel The Used. Det som ødelegger dette sporet er måten de prøver å lage punk av en gammel barnesang. Korn klarte det med «Shoots and ladders», The Used får strykkarakter her. «Smother me» har jeg ingenting å utsette på.

Alt i alt er jeg som sagt nesten på gråten. Dette er ingen anmeldelse, det er et reint surt oppgulp fra ei som har hatt nedtelling til denne skiven ble sluppet helt siden i fjor sommer. Det er som å være ti år på julaften og oppdage at det eneste nissen har gitt deg er brukte gymsokker, det er som å forvente sjokolade og få gammelost. Jeg er så lei meg akkurat nå at jeg sliter med å finne ord.

Ikke gå ut og kjøp denne skiva. Last den ned, brenn den av en kompis, jeg bryr meg ikke, men jeg oppfordrer ingen til å bruke penger på den. Gå ut og kjøp «The Black Album» med Metallica, «The Black Parade» med My Chemical Romance eller hva som helst med Atreyu i stedet. Jeg skal i allefall slutte å vie oppmerksomheten min til The Used, som nå har gått fra å ha noe spesielt, et særpreg, til å høres ut som ganske mange andre band.

Image er ikke noe som man får gratis, det er noe man må jobbe hardt for. Jeg ser litt ned på band som kaster det de har jobbet for fra seg for å selge mere skiver. Det er taperaktig. Og jeg er snart ferdig med å furte over denne skiva.

Anmeldelse: The Used er faktisk favorittskiva mi for øyeblikket, og da virket den riktig å starte med når jeg skulle begynne å anmelde plater. Bandet stammer fra mormonerområdet i USA, og består av fire unge gutter som har veldig forskjellig musikksmak. Jeg tror det er dette som gjør The Used fullstendig unikt. På skiva finner du alt fra strykeorkester til de hardeste mest aggressive gitarene, og vokalen går fra myk bass til brølende tungrock, alt på en skive som varer i under en time. The Used er mangfold. Rock anno 2005 trenger mangfold. Dette er debutskiva til bandet, berømmelsen deres nådde nye høyder etter utgivelsen, de har spilt på Ozzy Osburnes Ozzfest, den verdensberømte Warped Tour, og Linkin Parks nye prosjekt Revolution tour.

I utgangspunktet tror jeg bandet fikk en gratisbilett til berømmelse da vokalist Bert McKracken datet Kelly Osbourne, datteren til Ozzy, men min nysgjerrighet for bandet ble ikke vekket før over tre år senere, og mange tusen takk til min gode venn S. for det. S. er musikkjunkie akkurat som meg, og band som Minor Majority, Jimmy Eat World og The Used er det hans fortjeneste at jeg kjenner til, han går nemlig rundt og synger på de hele dagen. Den første sangen jeg hørte av de som også befinner seg på debutalbumet er ”A box full of sharp objects”. Dette er en hard og aggresiv låt om hvor fint man har det når man har en boks full av skarpe ting. Dette er det svakeste sporet lyrikkmessig, men åh, så deilig å headbange til!

Ballade som er verdt å høre er ”On my own”, yndlingssangen min fra dette bandet heter ”Buried myself alive” og er også verdt et øre. ”Bulimic” er antageligvis det beste sporet på skiva, og jeg avslutter med noe som i mine øyne er et lite kunststykke med lyrikk.

"On My Own"

See all those people on the ground
Wasting time
I try to hold it all inside
But just for tonight
The top of the world
Sitting here wishing
The things I've become
That something is missing
Maybe I...
But what do I know

And now it seems that I have found
Nothing at all
I want to hear your voice out loud
Slow it down, slow it down
Without it all
I'm choking on nothing
It's clear in my head
And I'm screaming for something
Knowing nothing is better than knowing at all

On my own [x6]

Without it all
I'm choking on nothing
It's clear in my head
And I'm screaming for something
Knowing nothing is better than knowing at all

On my own [x4]

Jeg skal se The Used når jeg flytter til Australia om et år. De var i København i februar/mars i år, men det var før jeg fikk øynene opp for de, noe som var synd, ellers hadde jeg nok pakket sakene og dratt dit med S. og c/o. The Used har også en skive til ute i butikkene som heter ”In love and death”, som også anbefales på det varmeste.