The Violent Years
The Violent Years
Playground
Music
Ep -
2008
Rock Engh Roll 20 februar 2009 |
The Violent Years:
Kenneth Bringsdal, vokal, gitar
-
Kjetil Sjølingstad, piano
-
Jack Van Der Hagen, dobbelbass
-
Per Bertrand Aanonsen, trommer
-
Andreas Hoff, gitar
Genre:
Norsk Rock
-
Folkrock
-
Gothrock
-
Countryrock
Låter:
Embrace
-
The Violent Years
- Come closer
- Another alarm from
his head to his heart
- Sunrise
I Rockeweb:
Ep-lista 2008
Webreferanse:
The Violent Years
Anmeldelse:
The Violent Years kommer fra Mandal. De startet opp i 2003, men gir ut sin
debut-ep nå, en ep som ble gitt ut som kladd i 2005. Plata gis ut på
Playground Music, og bandet består av 5 gutter som synger, spiller gitar,
piano, dobbelbass og trommer. De er kjent for å være et fantastisk godt
liveband. Dette er de kalde fakta om The Violent Years.
Kalde er derimot ikke et ord man bruker med glede om disse mandalittene.
Musikken de lager varmer nemlig langt inn i sjela, og det gjør også
tekstene de skriver, som teksten på åpningslåta slår ettertrykkelig fast:
"Oohhh how i wish you would be mine for eternity", synger Kenneth
Bringsdal med en stemme som legger inn en solid søknad om å trekke
lytterens oppmerksomhet vekk fra andre gjøremål.
Et norsk band som virker modne og selvikre på den første ep-en, som lager
rock med inspirasjon fra folkrock, countryrock og gothrock, som lager
låter som står som ei påle i full storm, og som setter
referansebiblioteket i full sving med å kartlegge lagrede minner, først og
fremst om 16 Horsepower, men også tidvis om Woven Hand, Grant Lee Buffalo,
Nick Cave, The Birthday Party, Violent Femmes, Camper Van Beethoven,
American Music Club, Red House Painters, Madrugada, Whiskeytown, Wall Of
Voodoo og sånne greier.
Du krangler ikke med en lavastrøm som kommer sakte sigende mot deg, du
flytter deg i dyp respekt. Det er treg masse, men du vet den kommer. Av en
eller annen grunn skriver jeg slike ting om denne skiva. Det jeg mener å
si, tror jeg, er at The Violent Years er så kompakt, så ekte, så
monumental, så skikkelig, så bunnsolid, at du lar den velte over deg,
erobre deg, smelte deg og med et pust overføre din energi til sin allerede
altoppslukende tyngde.
Allerede på første låta åpenbarer bandets overveldende genialitet seg. En
hudløs, naken, sitrende og krystallklar akustisk gitar som er spent til
bristepunktet av feeling og touch, introduserer Bringsdals overlegne
stemme. Resten av låta holder trykket oppe, dette bandet er mestere i
låtskriverfaget. Tittellåta viser hvem bandet er mest inspirert av: 16
Horsepower, og spesielt albumet "Folklore"; det er desperat og intenst,
mørkt og gothisk, med spilling som gir deg gåsehud, prikking i ansiktet,
og du begynner å klø under hårpryden. Sensasjonelt bra låt!
En gjeng bandalitter skulle ikke kunne lage så bra musikk i første forsøk,
kunne de vel? Vel, de kunne! På veien inn mot midten av låt 3, drivende
gode "Come closer", er de skikkelig på rockern. De behersker denne stilen
fremragende. Hele soundet til bandet strutter av muskler, spilleglede og
fremragende musikalske løsninger på kompliserte utfordringer. For eks. som
hvordan man pakker inn et piano i lydbildet uten at man egentlig hører det
uten å lytte godt etter, men som samtidig lager et vilt rockeshow som et
Bad Seeds i full galopp.
"Another alarm from his head to his heart" er nok en pulserende
rockegodbit som ruller og freser som et rastløst og spillesugent Stones på
veien mot "Exile on main street". Ikke rart dette bandet ruver fra
scenekanten. Så avsluttes det som for meg er den perfekte rocke-ep med "Sunrise",
hvor vi får nok en fantastisk velskrevet komposisjon, med akustisk
fingerspill, ytterst følsom og sterk vokal, og litt indisk psykedelia som
den lille eggeplommen på toppen av sukkertoppen. Jeg er solgt! |
