The Wake er et finsk band bestående av fire unge menn fra den lille byen Karjaa. Death-A-Holic (oppfinnsom tittel, ikke sant?) er deres andre fullengder, og består av ti sinnsykt tighte, og beinharde spor. Bandet spiller, i følge dem selv, blytung dødsmetall. Selv tenker jeg på orkester som Entombed, Cumshots, og dess like når jeg hører dette, men disse fire finnene innehar en viss finesse de ovennevnte ikke nødvendigvis oser av, en slags ”flinkisfaktor” nærmest. Her er et flott, men kanskje litt sterilt, lydbilde som fører tankene til metall acts som Dimmu Borgir, og deres sortkledde blodsbrødre i den ”kommerielle sortmetallen.”

Det er nitidig riffing, slemme trommer som aldri hviler, og ikke minst den meget lett gjenkjennelige metallvokalen som, dessverre, preger altfor mange band i denne sjangeren spør du meg. Hvor er oppfinnsomheten? Det må være en grunn til at så mange band velger å kjøre en slik vokal, og jeg nekter å tro at metall generelt er en ”plankesjanger” uten rom for oppfinnsomhet og eksperimentering.

Og det er nettopp dette The Wake mangler: oppfinnsomhet. Har du hørt et spor har du hørt dem alle. Ikke det at musikken på denne skiva er dårlig, det er den ikke, det er bare det at du har hørt det en million ganger tidligere, og det er ingenting ved dette bandet, eller denne skiva, som skriker etter oppmerksomhet fra deg.