Washington
Rouge/Noir
Breaking Olympic Records
Cd
-
2009 -
På MySpace
Rock Engh Roll 9 juli 2009 |
Anmeldelse:
Søker du etter ordet Washington på internett tar det litt tid før du får
treff på Tromsø-trioen Washington. Søker du etter et rockeband i Norge som
kan gi deg de samme hjertevibrasjonene som "Amsterdam stranded" med
Midnight Choir ga deg, så treffer du på første forsøk hvis du gir
Washington en sjanse.
Vet ikke helt om jeg skal være glad eller skuffet for at jeg ikke har hørt
de to forrige platene til Washington, debutalbumet "A new order rising"
fra 2005, og "Astral sky" fra 2007. Det er jo synd man ikke får med seg
grandiose artister i det tidsrommet platene deres er ferske, men når man
har rock som hobby er det ingen krise, som oftest, for platene kan man
kjøpe seinere, det er bare å trykke på "kjøp" og "send", eller oppsøke en
oppegående platebutikk, så kan du glede deg over musikken mange år etter
sin utgivelsesdato.
Vi som er fanatisk glad i rockemusikk dumper innimellom, mer eller mindre
tilfeldig eller etter hardt søkearbeid, borti artister vi selvsagt burde
oppdaget før. Men så er det ting som skjer i livet som ikke kan kombineres
lett med rock på høyt volum og massive plateinnkjøp, det kan være ei ny
dame på gang som ikke liker rock, barn kommer til, familiekriser, sykdom,
jobben krever sitt, eller man går lei for en periode. Men så er lysten på
rockedrønn i stua tilbake igjen, man blar på nettet, og vips, se der
dukker jo alle de platene man har gått glipp av opp igjen, til alt overmål
i remastrede utgaver. Sånn sett er rockelidenskapen en vennligsinnet hobby
å ha. Dessuten er rock sunt året rundt.
Etter over 50 år med rock skulle man tro at det har blitt nesten umulig å
komme opp med helt nye ting, uventede ting som bryter med det meste som er
gjort før, og selvsagt er det nesten umulig. Skal man klare det må dagens
rockeinstrumenter byttes ut med noe som fremdeles ikke er oppfunnet, men
det vil vi jo ikke, for vi elsker lyden av bass, tromme, gitar, keyboards,
diverse tilleggsinstrumenter og vokal. Alle artister er inspirert av andre
artister, og oftest så tolker man de artistenes låter før man finner sin
egen personlige stil, men man slipper ikke helt tak i sine
inspirasjonskilder.
For lyttere som har hørt gode rockeband tiår etter tiår er det gjerne lett
å høre hvem som har inspirert et nytt band, som for eks. Washington. Jeg
har allerede nevnt det bandet jeg tror de er inspirert av, men det er
samtidig en drøss andre rockeartister som bor i samme gata, gata som har
fått tilnavnet den store pasjonerte melankoli gata. Husene i gata har
forskjellig farge og størrelse, men skulle du forville deg dit vil du
umiddelbart vite hvor du er. Washington bor i et av de vakreste husene.
Det er ikke så stort, men hagen prydes av de skjønneste blomster, og det
hviler en sakral fred over hele eiendommen, med en magnetisk kraft som
trekker deg inn i dets tre rom.
Rommene har sine egne navn og roller i huset: Esko Pedersen spiller
trommer, Andreas Høyer spiller bass og Rune Simonsen synger; i tillegg er
det satt opp et lite tilbygg som heter Lars Lien, som spiller keyboard,
piano og synth, og aktiviteten er svært høy i dette tilbygget, mens
aktiviteten er litt mindre i hundehuset hvor de små kinesiske nakenhundene
ved navn Jon Anders Lied og Oyvind Engen spiller henholdsvis trombone og
cello. Jeg går forsiktig inn og stopper opp i gangen, lurende på hvor jeg
skal gå, og valget faller på rommet Rune Simonsen. Rune Simonsen har en
røst som faller mellom tre stoler: Paal Flaata, Jeff Buckley og Thom Yorke.
Altså en røst som fukter sjela di med babybalsam og sørger for ro og
balanse i ditt indre. Den er nesten litt skummelt vakker, for det
er vanskelig å rive seg løs fra den og bli kjent med resten av lydteppet. Kun
på låta "Something of a voyage (Into the underworld) slipper den usynlige
og magiske trekkstrålen litt taket. Låta er ganske streit poprock, og
minner veldig om skotske Travis, og er valgt som radiosingel. Litt rart
egentlig, da de andre låtene er mye sterkere og har en mye mektigere
trekkraft.
Himmel og hav omfavner hverandre, "Rouge/Noir" avsluttes med "Black ride".
Den er så usigelig vakker at jeg blir som lammet. Jeff Buckley hadde en
låt på "Grace" fra 1994 med den samme store pasjonen. Vær beredt til å
smelte. Så blir det stille. Start igjen. Plata skurrer i gang med en litt
hissig rocker, atypisk i forhold til resten av plata. Variasjonen er stor.
Ikke bare arrangementsmessig, men det er en plate med 1000 forskjellige
stemninger fordelt på 9 låter. Alle låtene er formidable komposisjoner,
med unntak av singelen. Ikke rart Europa tar i mot denne trioen som
verdensstjerner, og på kontinentet får de euforiske omtaler.
Denne plata suger tak i deg, som en diger 10-armet blekksprut i det store
osean, slipper ikke taket før stillheten har vart i mange minutter og
senket seg ned til sofaen du ligger på, du ligger overraskende med armer
og bein til alle kanter, snudd opp ned, bak fram, i vinkel, totalt
avslappet, og veldig glad for at du har oppdaget et band som spiller sånn
musikk du ikke visste du har savnet før du hørte det, musikk du kan nyte i
alenehet og la tankene vandre fritt mens kroppen finner en optimal
grunnstilling. Make love to this record! |
