|
Canada har de siste åra
levert en haug glitrende band. De aller fleste av disse lever en
temmelig obskur tilværelse hva gjelder oppmerksomhet fra det
platekjøpende norske publikum. Heldigvis er verden innimellom såpass
rettferdig at noen av disse bandene finner veien ut av hjemlandet, som
f.eks. New Pornographers, Odds, Broken Social Scene og disse gutta
her.
Den sentrale figuren i Weakerthans
er John K. Samson, tidligere bassist og vokalist i det ultrapolitiske
pønkbandet Propaghandi. Der fikk han utløp for sine sterke politiske
oppfatninger, og en mulighet til å åpenbare en sosial bevissthet han
kan være stolt av.
Samson tilhører selvsagt
venstresida, det gjør jo alle kunstnere som har noe vesentlig å melde.
Imildertid ble de musikalske rammene i Propaghandi i trangeste laget,
og i 1997 startet Samson The Weakerthans.
Etter to flotte plater,
"Fallow" og "Left and leaving", kom altså denne her ifjor. "Reconstruction
Site" er en naturlig forlenging av de to første platene, da sounden
gradvis har blitt mer laidback og melankolsk, selv på de kjappeste
låtene.
MELANKOLI:
Mye av den beste
indiepop'en lener seg tungt på melankoli, uten at det dermed bikker
over til tungsinn. Så også med Weakerthans. Det er dette nesten
udefinerbare i melodiføring og syngemåte som, ihvertfall hos meg,
treffer hjertet før det treffer hjernen.Når det gjelder band som
dette er denne rekkefølgen helt vesentlig. Fordi man lytter bedre når
hjertet er i riktig modus.
Denne følelsen trigges
ytterligere grunnet produksjonen på plata. Samson's varme og smått
såre stemme ligger og flyter langt framme i lydbildet, og gir oss
kontakt med mennesket bak stemmen og anledning til å virkelig høre
tekstene.
ORDENE:
Bare unntaksvis lar jeg
tekstene innvirke direkte på hvordan jeg oppfatter den totale
kvaliteten på ett album. Hos Weakerthans er tekstene av en sånn
kvalitet at de utmerket godt kan leses som små noveller, essays eller
betraktninger om det underlige livet. Samson er en uvanlig belest fyr,
og dette gjenspeiler seg ofte i tekstene. Ikke minst fordi det
innimellom gis klare referanser til temmelig obskure forfattere og
filosofer. Dette kan synes pretensiøst i overkant, men samtlige
tekster på plata er glimrende eksempler på at ting settes i en
sammenheng - og som oftest i en sosial og politisk ramme.
Veldig late anmeldere
putter dette bandet i pop - punk båsen, hvor de definitivt ikke hører
hjemme. Weakerthans er snarere tidløs popmusikk for tenkende
mennesker, og som sådan langt nærmere en artist som Elliot Smith enn
Offspring, selv om uttrykket er forskjellig. Rent musikalsk er dette
en godtebutikk. Bandet er tight og kreativt, holder igjen når de skal
og øser på der det er påkrevet.
Låtene utgjør ett
glimrende hele, sånn at dette er ett album,og ikke en samling
enkeltlåter. Som seg hør og bør ett politisk bevisst band heter
førstelåta "Manifest". Ett kort og feiende stykke musikk som gjør bruk
av klokkespill og flotte trompeter.
Så følger en duvende
midtempo-låt med himmelsk melodi, "The Reasons", før tittelkuttet
smyger seg på plass. Og det er her bandets storhet virkelig begynner å
vise seg. Her blandes pop, country og folk med selvsagt eleganse, og
tror du ikke at også det neste kuttet er like drivende elegant. "Psalm
for the elks lodge last call" er en av disse låtene du ikke blir
kvitt, og det er tegn på musikalsk intelligens når den råenkle
gitarsoloen ca. 2 minutter ut i sangen legges opp mot feedbackgrensa,
og dermed i skarp kontrast til låtens generelle sound. Stor musikk!!
Platas mest umiddelbare
kutt, "Plea from a cat named Virtute" er en uptempo godsak hvor vi
blir belært av ei katt, før plata gjør en kuvending og blir litt
tyngre tilgjengelig ei stund.
Både "Our retired
explorer" og "Hospital vespers" mangler den umiddelbarheten de første
låtene har, men vokser seg sterke ved gjentatt lytting.
Countrypop finner vi på
"Times arrow", "A new game for everything" og "Benediction" - komplett
med pedal-steel og lap-steel. Og selvsagt med utsøkte melodier.
Nevnes må også hat/kjærlighetslåta
til hjembyen Winnipeg, "One great city", samt den mystiske og vridde
avslutninga "Past - due".
Dette er ei plate man
ikke kan unngå å bli veldig glad i. Den har en stemning og feel over
seg som gir denne anmelder mat både for intellekt og godfot.
En pop - klassiker!
Rett og slett!!
Bjarne
Johansen 9 oktober 2004 |
