Paul Westerberg
14 songs
Sire/Reprise
Cd
-
1993
 
Rock Engh Roll 16 desember
2008 |
Anmeldelse:
Paul Westerberg var sjefen i legendariske
The Replacements fra Minneapolis, et av 80-tallets viktigste rockeband.
Utover 90-tallet har Herr
Westerberg jobba med sin solokarriere. Han har fortsatt
med det han kan best, lage knallsterke bløte og harde gitarbaserte låter som sitter fastspikra i minnesentralen og
blir sittende etter hundrevis av gjenhør.
Paul har på "14 songs" som vanlig makta
å plante et rufsete lydbilde dominert av et gitarøs
som helt klart er å betrakte som vanedannende.
I tillegg er karen utstyrt med en sangstemme de fleste
kan misunne ham. På de harde rockerne synger han
med en rusten whiskystemme som er så rocka at
man skulle tro mannen var født med en mikrofon bak
drøvelen. På de roligere låtene synger han med en
slik stemme jentene dåner av.
Den akustiske "Even here we are" er et godt
eksempel på det.
Åpningssporet "Knockin' on mine" er en hudpiskende godbit, men låta som
legger igjen metallspon i hukommelsen denne gang er "Silver naked ladies". Ikke bare er det blodig rått, men
Westerberg pøser på med et pianoarbeid som før
i tida var forbeholdt Jerry Lee Lewis. I nyere tid kan du
høre det på liveskivene til det Amerikanske bandet The Blasters. Det er forøvrig ikke ukjente
Ian McLagen som gjestespiller på denne skiva, og lydbildet på skiva kan
til tider minne om en viss Rolling Stone, Mr. Ron Wood, og hans horribelt
gode "Gimme some neck" fra 1979.
Westerberg har lagt om stilen en kvart omdreining, har blitt mindre
punkaggresjon men mer soul og blues i sausen nå, men han er fremdeles et
låtskriveress: "Someone i once knew" er en bluesy Stones-aktig
sak som treffer rett i knollen. Poplåta på plata er
den romantiske "Things". En låt som er ganske
behagelig å høre på, men Westerberg ønsker å pirre
lytteren maksimalt. På slutten av hvert refreng er stemmen hans nær et sammenbrudd, men han lander på beina hver gang.
"Something is me" er rettfram rock i 110 Km/t.
Ikke noe krimkrams, bare rått og deilig, akkurat
som siste låta på plata, som kan minne litt om The Clash på batterisyre. Hoppla Hei!
|
