Paul Westerberg
14 songs
Sire/Reprise
Cd
-
1993 -
På MySpace
 
Rock Engh Roll 16 desember
2008 |
Anmeldelse:
Paul Westerberg var sjefen i legendariske
The Replacements fra Minneapolis, et av 80-tallets viktigste rockeband.
Utover 90-tallet har Herr
Westerberg jobba med sin solokarriere. Han har fortsatt
med det han kan best, lage knallsterke bløte og harde gitarbaserte låter som sitter fastspikra i minnesentralen og
blir sittende etter hundrevis av gjenhør.
Paul har på "14 songs" som vanlig makta
å plante et rufsete lydbilde dominert av et gitarøs
som helt klart er å betrakte som vanedannende.
I tillegg er karen utstyrt med en sangstemme de fleste
kan misunne ham. På de harde rockerne synger han
med en rusten whiskystemme som er så rocka at
man skulle tro mannen var født med en mikrofon bak
drøvelen. På de roligere låtene synger han med en
slik stemme jentene dåner av.
Den akustiske "Even here we are" er et godt
eksempel på det.
Åpningssporet "Knockin' on mine" er en hudpiskende godbit, men låta som
legger igjen metallspon i hukommelsen denne gang er "Silver naked ladies". Ikke bare er det blodig rått, men
Westerberg pøser på med et pianoarbeid som før
i tida var forbeholdt Jerry Lee Lewis. I nyere tid kan du
høre det på liveskivene til det Amerikanske bandet The Blasters. Det er forøvrig ikke ukjente
Ian McLagen som gjestespiller på denne skiva, og lydbildet på skiva kan
til tider minne om en viss Rolling Stone, Mr. Ron Wood, og hans horribelt
gode "Gimme some neck" fra 1979.
Westerberg har lagt om stilen en kvart omdreining, har blitt mindre
punkaggresjon men mer soul og blues i sausen nå, men han er fremdeles et
låtskriveress: "Someone i once knew" er en bluesy Stones-aktig
sak som treffer rett i knollen. Poplåta på plata er
den romantiske "Things". En låt som er ganske
behagelig å høre på, men Westerberg ønsker å pirre
lytteren maksimalt. På slutten av hvert refreng er stemmen hans nær et sammenbrudd, men han lander på beina hver gang.
"Something is me" er rettfram rock i 110 Km/t.
Ikke noe krimkrams, bare rått og deilig, akkurat
som siste låta på plata, som kan minne litt om The Clash på batterisyre. Hoppla Hei! |
Paul Westerberg
Stereo / Mono
Vagrant Records
Cd
-
2002
Bjarne Johansen |
Anmeldelse: På starten av 80-tallet
var det tre band som regjerte på college-radioene, og hos ett publikum
sultent på opplevelser.Vi snakker om USA, og troikaen REM, Husker Du og
The Replacements. Alle tre bandene ble nevnt i samme åndedrag, og de
fleste forståsegpåere spådde alle lysende karrierer. Sånn skulle det ikke
gå! Der REM klarte å holde den nyktre linja, forliste de andre to i ett
virvar av sprit, dop og intern dissens. Paul Westerberg, og hans
Replacements var alltid verstingene, og ser man litt på folka i bandet
skjønner man hvorfor det måtte gå sånn. Vi hadde altså den skye,
nevrotiske og dyslektiske Westerberg. Multimisbrukeren Bob Stinson, pur
unge Tommy Stinson, og kunstnersjelen Chris Mars. Neppe ett utvalg
mennesker man ville ha satt opp på samla gruppeterapi. Likevel gikk det
forbausende 10 år før det kollapset. Hvilket er ett under når man ser på
alt som skjedde opp gjennom disse åra. The Replacements var kompromissløst
ærlige på sitt vis. Tro mot egne idealer,noe som selvsagt var kommersielt
selvmord. Ett eksempel på på dette var da de signa for Sire i 1984/5,før
klassikeren "Tim". Sire forlangte at bandet skulle lage video, noe
Replacements selvsagt nektet. Takket være sin blinde inkompetanse hva
angikk kontraktsforhold og desslike viste det seg at de også hadde skrevet
under på at de måtte lage video.
Da forlangte de full kunstnerisk frihet, noe
Sire aksepterte, om enn noe motstrebende. Det ferdige produktet var ingen
på Sire særlig fornøyd med. Hele videoen er ett fast opptak av
basselementet på en høyttaler som vibrerer, sprita opp med at det litt uti
låten kommer en fot,som tramper takten,inn i bildet. Punktum! Synkront med
sitt uttalte anti-establishment hadde,spesielt Bob,men også Paul utviklet
seriøse rusproblemer. Bob Stinson i en slik grad at han fikk fyken etter
innspillinga av "Tim". Det var masse begre som fløt over da Stinson,under
en turne med Tom Petty & The Heartbreakers, gikk fullstendig amok. Møtte
til konsert dritings og naken, eller i trusene til konene til
Heartbreakersmedlemmene. "Tim" er, etter min mening, The Replacements'
kunstneriske høydepunkt, selv om de klarte å tyne ut 3 plater til. Dog,
ingen av dem nærmet seg den nevrotiske utblåsinga som "Tim" er.På låten
"Bastards of young" oppsummerer Westerberg:"Oh what a mess, on the ladder
of success". Nok sagt, egentlig!
At Westerberg har gitt ut 3 solide soloplater på
90-tallet hopper vi over her, bare konstaterer at han er tilbake i
2002.Passende nok på punklabelen Vagrant. Det er noe inderlig flott over
akkurat det, at Westerberg(42) er tilbake på scratch. Edru, familisert og
lysten på la oss få ta del i hans tanker. Denne dobbelt-CD'n henger ikke
på noe vis sammen. Mono-delen er en samling låter spilt inn i hjemmestudio
over en to-årsperiode,og gitt ut separat i USA under navnet Grandpaboy-som
er Westerbergs alter ego. Og det er på denne vi finner den sterkeste
linken tilbake til Replacements. Det er nakent, spartansk, uvørent og
genuint "ekte". Ett ord jeg egentlig avskyr i omtale av musikk, men her
finner jeg ikke på annet. Det er rock'n'roll uten pretensiøsitet, uten
studiotriks, uten andre pretensjoner enn å fange ei stemning akkurat der
og da. Om det funker?
Ja,
så til de grader! Bare du spiller høyt, for dette er live så det ryker. Og
du, er du fan så vil det rykke veldig i deg når du kommer til låta "Let's
not belong together". Om det er bra?
Har ikke peiling! Jeg er inhabil hva angår
Westerberg, men for meg er dette her musisering som går rett i hjertet.
Analyser og vurderinger av teknisk kompetanse og vokalteknikk er helt
uinteressant. I 2002 lages det ikke sånn musikk, egentlig, takk derfor til
Westerberg som drar det hele ned til en sydende essens av kjærlighet til
uttrykksformen!
"Stereo"
er en helt annen greie-smekkfull av de akk så såre og melankolske
balladene Westerberg alltid har turnert med bravur. Likte du soloplatene
hans på 90-tallet vil denne her garantert falle i smak. Slett intet
mesterverk, men solid låtskriverkunst og framføring hele veien gjennom.
Problemet med "Stereo", som jeg ser det, er nettopp at alt er så
gjennomført. Her finnes ingen åpenbare topper, eller skikkelige
stinkbomber-det blir for jevnt solid, liksom. Heldigvis kan man uansett
nyte stemmen. Sår, uttrykksfull og så full av inderlighet at man
innimellom ubevisst tørker vekk en imaginær tåre fra øyekroken. Legger
igjen til at jeg er inhabil.
Altså, dette er ett pliktkjøp for de som engang
likte The Replacements og Paul Westerberg. Andre eventuelt interesserte
bør nok ta veien via de klassiske Replacements- platene før de investerer
i denne.
|
|
