Rockeweb
 
Plateanmeldelser
         
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
Paul Westerberg
14 songs

Sire
/Reprise
Cd
- 1993




Rock Engh Roll 16 desember 2008
Anmeldelse: Paul Westerberg var sjefen i legendariske The Replacements fra Minneapolis, et av 80-tallets viktigste rockeband. Utover 90-tallet har Herr Westerberg jobba med sin solokarriere. Han har fortsatt med det han kan best, lage knallsterke bløte og harde gitarbaserte låter som sitter fastspikra i minnesentralen og blir sittende etter hundrevis av gjenhør.

Paul har på "14 songs" som vanlig makta å plante et rufsete lydbilde dominert av et gitarøs som helt klart er å betrakte som vanedannende. I tillegg er karen utstyrt med en sangstemme de fleste kan misunne ham. På de harde rockerne synger han med en rusten whiskystemme som er så rocka at man skulle tro mannen var født med en mikrofon bak drøvelen. På de roligere låtene synger han med en slik stemme jentene dåner av. Den akustiske "Even here we are" er et godt eksempel på det.

Åpningssporet "Knockin' on mine" er en hudpiskende godbit, men låta som legger igjen metallspon i hukommelsen denne gang er "Silver naked ladies". Ikke bare er det blodig rått, men Westerberg pøser på med et pianoarbeid som før i tida var forbeholdt Jerry Lee Lewis. I nyere tid kan du høre det på liveskivene til det Amerikanske bandet The Blasters. Det er forøvrig ikke ukjente Ian McLagen som gjestespiller på denne skiva, og lydbildet på skiva kan til tider minne om en viss Rolling Stone, Mr. Ron Wood, og hans horribelt gode "Gimme some neck" fra 1979.

Westerberg har lagt om stilen en kvart omdreining, har blitt mindre punkaggresjon men mer soul og blues i sausen nå, men han er fremdeles et låtskriveress: "Someone i once knew" er en bluesy Stones-aktig sak som treffer rett i knollen. Poplåta på plata er den romantiske "Things". En låt som er ganske behagelig å høre på, men Westerberg ønsker å pirre lytteren maksimalt. På slutten av hvert refreng er stemmen hans nær et sammenbrudd, men han lander på beina hver gang. "Something is me" er rettfram rock i 110 Km/t. Ikke noe krimkrams, bare rått og deilig, akkurat som siste låta på plata, som kan minne litt om The Clash på batterisyre. Hoppla Hei!