The White Stripes
Icky thump
XL Recordings/Playground
Cd
-
2007
Kjøp
Rune Riff 23 juli 2007 |
The White Stripes:
Meg White, trommer, kor
-
Jack White, vokal, gitar
Genre:
Amerikansk
Rock
-
Garasjerock
I Rockeweb:
2007
-
Artistportrett
Webreferanser:
White Stripes.com
-
White Stripes.net
Anmeldelse:
Hvem hadde trodd at
en garasjerockduo fra Detroit, kun ledsaget av en hissig elgitar og
lavpanna neandertalertromming, skulle bli bandet som i mange ører reddet
rocken. Søsken/ekteparet (stryk det som ikke passer) Jack og Meg White
dannet The White Stripes i 1997. Jack hadde i en periode vært en del av
Detroits countryrock gjeng Goober & The Peas, da som trommis. Meg derimot,
var enda ferskere i rock n roll gamet. Noe som en del kritikere liker å
gjøre et dårlig skjult poeng ut av da de kommenterer måten hun trakterer
slagverket på White Stripes sine utgivelser.
Jeg falt pladask for
bandet i 2001 da de gav ut sitt tredje album, White Bloodcells. Det gjorde
for så vidt alle andre også så det ut til.
Sammen
med The Strokes, Black Rebel Motorcycle Club, The Hives og The Vines (dette
var glory days for alle ”The” banda..)
skapte White Stripes
en ny tro på rock n roll. Nedstrippa bluesbasert garasjerock med
punkattityd. Bandet som kun kler seg i sort, hvitt og rødt, ble
verdensstjerner over natta.
Icky Thump er deres
sjette utgivelse og den første etter at Jack har spilt inn plate og
turnert med kompisene sine i The Raconteurs. Mange fans av White Stripes
frykta at slutten var nær da Jack heiv seg på Raconteurs, men tida har
vist at han på mesterlig vis klarer å finne en balanse mellom de to
uttrykkene. At Raconteurs er ”band-alibiet” til Jack er derimot en stor
sannsynlighet, da White Stripes alltid kun har bestått av to personer og
alltid har sverget til trommer og gitar. En trend det ser ut til at bandet
nå er villige til å fire litt på.
Icky Thump er en
maktdemonstrasjon av et album sett i sammenheng med forrige utgivelse, Get
Behind Me Satan, som nå i ettertid fremstår litt tam og uengasjert. Icky
fører seg fint inn i WS-diskografien og legger seg tett opptil Elephant
rent stilmessig. Det er en videreføring av nevnte album som bygger på de
samme tingene og en vilje til å ekspandere soundet sitt med et bredere
spekter av instrumenter. Eksempler på dette er sekkepipe og
mariachitrompeter. Ikke nødvendigvis de mest konvensjonelle
rockeinstrumentene, men som like pokker gir bandet et überstilig løft i
enkelte av låtene. Låtene, som forøvrig varierer fra det Zepplin-tunge,
til det fjørlette og minimalistisk deilige, er alle av beste WS kvalitet.
Et par-tre av spora på Icky tangerer mye av det beste bandet har gjort
tidligere og en låt som Rag And Bone drar frem glisefjeset hos den mest
surmaga lytteren.
Liker du bandet fra
før, har du ingenting å lure på. Da er det bare å gå til anskaffelse av
denne skiva først som sist. Hvis du aldri har likt dem tidligere burde du
kanskje sjekke dem ut nå. Ting har skjedd på bandets ”lydbildefront”. |
