Rockeweb
 
Plateanmeldelser
         
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
The White Stripes
Icky thump

XL Recordings
/Playground
Cd
- 2007





Rune Riff 23 juli 2007
The White Stripes: Meg White, trommer, kor - Jack White, vokal, gitar
Genre: Amerikansk Rock
- Garasjerock
I Rockeweb:
2007 - Artistportrett
Webreferanser:
White Stripes.com - På Facebook

Anmeldelse:
Hvem hadde trodd at en garasjerockduo fra Detroit, kun ledsaget av en hissig elgitar og lavpanna neandertalertromming, skulle bli bandet som i mange ører reddet rocken. Søsken/ekteparet (stryk det som ikke passer) Jack og Meg White dannet The White Stripes i 1997. Jack hadde i en periode vært en del av Detroits countryrock gjeng Goober & The Peas, da som trommis. Meg derimot, var enda ferskere i rock n roll gamet. Noe som en del kritikere liker å gjøre et dårlig skjult poeng ut av da de kommenterer måten hun trakterer slagverket på White Stripes sine utgivelser.

Jeg falt pladask for bandet i 2001 da de gav ut sitt tredje album, White Bloodcells. Det gjorde for så vidt alle andre også så det ut til. Sammen med The Strokes, Black Rebel Motorcycle Club, The Hives og The Vines (dette var glory days for alle ”The” banda..) skapte White Stripes en ny tro på rock n roll. Nedstrippa bluesbasert garasjerock med punkattityd. Bandet som kun kler seg i sort, hvitt og rødt, ble verdensstjerner over natta.

Icky Thump er deres sjette utgivelse og den første etter at Jack har spilt inn plate og turnert med kompisene sine i The Raconteurs. Mange fans av White Stripes frykta at slutten var nær da Jack heiv seg på Raconteurs, men tida har vist at han på mesterlig vis klarer å finne en balanse mellom de to uttrykkene. At Raconteurs er ”band-alibiet” til Jack er derimot en stor sannsynlighet, da White Stripes alltid kun har bestått av to personer og alltid har sverget til trommer og gitar. En trend det ser ut til at bandet nå er villige til å fire litt på.

Icky Thump er en maktdemonstrasjon av et album sett i sammenheng med forrige utgivelse, Get Behind Me Satan, som nå i ettertid fremstår litt tam og uengasjert. Icky fører seg fint inn i WS-diskografien og legger seg tett opptil Elephant rent stilmessig. Det er en videreføring av nevnte album som bygger på de samme tingene og en vilje til å ekspandere soundet sitt med et bredere spekter av instrumenter. Eksempler på dette er sekkepipe og mariachitrompeter. Ikke nødvendigvis de mest konvensjonelle rockeinstrumentene, men som like pokker gir bandet et überstilig løft i enkelte av låtene. Låtene, som forøvrig varierer fra det Zepplin-tunge, til det fjørlette og minimalistisk deilige, er alle av beste WS kvalitet. Et par-tre av spora på Icky tangerer mye av det beste bandet har gjort tidligere og en låt som Rag And Bone drar frem glisefjeset hos den mest surmaga lytteren.

Liker du bandet fra før, har du ingenting å lure på. Da er det bare å gå til anskaffelse av denne skiva først som sist. Hvis du aldri har likt dem tidligere burde du kanskje sjekke dem ut nå. Ting har skjedd på bandets ”lydbildefront”.