White Willow
Signal to noise
Laser's Edge/Tuba
Cd
-
2006
 
Rock Engh Roll 6 desember 2006 |
Anmeldelse:
Hva betyr "Signal to noise", som det norske progrock-bandet White Willow
har kalt sitt 5. album? Jeg surfa innom Lydrommet.no og fikk følgende
forklaring: "Signal to noise (på norsk: signal-støy-forhold) er et uttrykk
for forskjellen i nivå mellom lydsignalet og bakgrunnsstøyen i enheten
eller systemet. Normalt blir det uttrykt i desibel i forhold til en gitt
referanse". Ja, det er rart dette med musikk: det som er uutholdelig støy
for noen er avslappende for andre. Støy er jo pr. definisjon uønsket lyd,
men hva som er støy er jo som kjent helt subjektivt. Overfører man dette
tankescenarioet til White Willows nyeste produkt kan det fort vise seg at
de denne gangen har gitt ut en plate som både har popinfisert hitpotensial
i seg og årets beste norske progrock-plate i seg. Om dette lar seg
kombinere på en helhetlig måte på en og samme skive blir det store
spørsmålet.
Asker-bandet White Willow har gitt ut samtlige 5 album på amerikanske
Laser's Edge og har følgende line-up: Trude Eidtang, vokal; Jacob
Holm-Lupo, gitar; Lars Fredrik Frøislie, keyboards; Ketil Vestrum Einarsen,
fløyte; Aage Moltke Schou, trommer og Marthe Berger Walthinsen, bass, kor.
Hvis jeg legger til at plata er produsert av Tommy Hansen, som også har
klådd på spakene foran TNT, Helloween, St. Thomas, Saybia og Skiensbandet
Pagan's Mind, så aner vi hvorfor bandet gjør seg bemerket i de store
engelskspråklige landene på hver sin side av Atlanteren. Bandet skifter
forøvrig stadig ut mannskap og vokalist Trude Eidtang er på jomfrutur bak
mikrofonen.
Som med all annen god progressiv musikk tar det tid å sette seg ordentlig
inn i White Willows musikk. Men White Willow har likevel gjort det litt
enklere for folk flest enn mange andre band, for de er nemlig til tider
veldig melodiske, ja såpass lettfattelige er de at vi ofte er langt inne i
progpopens bløte territorium, ja til og med helt inn i gothpop-land
forviller de seg en gang eller to. Men nå har det seg sånn at jeg ikke er som
folk flest, og setter derfor mer pris på at de lar de fantasien løpe fritt
og setter i gang temaer og soloutskeielser som varer og varer, som i
aldeles fortryllende "Chrome dawn", som drives fantasifullt fremover i
over 7 minutter, og som viser frem gitarist Holm-Lupo som en magiker på
sologitar. Han gjør en trippel Terje Rypdal og dobbel flikkflakk David
Gilmour og drar noen Frippertronics med den største selvfølgelighet; noe han
også gjør med bravur i starten på låta "Ghosts" og i den korte
instrumentale avslutningslåta.
Nå som jeg først har begynt å skrive litt om enkeltlåtene på denne skiva
må jeg jo nesten fortsette med det. En annen flott låt er "Splinters", den
drar seg godt over 8 minutter, og er en delikat progorgie av godt
progressivt merke - den nye sangerinna Trude Eidtang får også virkelig
vist frem sitt potensial som en fremragende frontfigur. Og så har vi "The
Lingering" som ikke gir seg før den har passert drøye 9 minutter. På disse
tre låtene, de tre lengste på plata, får bandet strekt ut begge beina i
full lengde. Jeg synes de er best da, og man kommer plutselig på at det er
en stund siden King Crimson, Marillion, Yes, Muse og norske The 3rd & The
Mortal lå i spilleren. Ja, The 3rd & The Mortal hadde jo suverene Kari
Rueslåtten på vokal og jeg synes det er naturlig å sammenligne Trude
Eidtangs storslåtte røst med hennes.
Det som trekker ned litt på denne plata er imidlertid de låtene som er for
snille, som "Joyride", "The Dark road og åpningslåta "Night surf", som
faktisk ligner veldig på Dalbello. Det er ikke det at det er dårlig, men du må liksom omstille deg fra
ganske avansert
progressiv rock som har mange skarpe kanter og som utfordrer, til noe som
går inn i det ene øret og ut av det andre fortere enn du kan si rock på
indisk. Det skaper litt uro hos meg og forringer helhetsinntrykket. Men bevares: her er
det mye bra musikk, og progmastodontene Genesis hadde jo også mye av den vekslinga mellom
det lette og det kompliserte som fascinerte en hel verden. |
