White Lord Jesus
White Lord Jesus
Kong Tiki Records
Cd
-
2005
Rock Engh Roll 7 juli 2006 |
Anmeldelse:
Noen få mørke sjeler sitter i dag med et sterkt eierforhold til en kassett utgitt i 1984 med White
Lord Jesus som heter "Amen", og som inneholder 10 spor med ganske
oppsiktsvekkende musikk. Kassetten ble løftet opp på gullstol av såkalte
seriøse plateskribenter på 80-tallet og regnes i dag for å være en
gotisk synthpop-undergrunnsklassiker. Jeg skulle gjerne vært en av de få mørke
kulturelt berikede sjelene,
men er det ikke, selv om jeg har en kassettspiller som fremdeles leverer
på kjøkkenet.
Klart det er moro å ha en norsk undergrunnsklassiker på kassett. Jeg tror
sannelig kassetten som avspillingsmedium er på vei tilbake igjen for
fullt. Ikke så voldsomt som vinylen er på veg, men altså likevel. Men den
historien får kreve plass i en annen historie.
Før jeg roter meg langt inn i et mylder av magnetbånd må jeg skrive litt
om hvem som er hvem i White Lord Jesus, hva slags pålegg de har på
brødskivene sine i nisteboksen, hva slags musikk de spiller, og selvsagt,
hvorfor en kassett som er utgitt i 1984 plutselig blir omtalt først nå i
2006. For å begynne med det siste: Jeg skulle anmeldt denne da jeg fikk
den i postkassa, altså i fjor, men siden mesteparten av musikken er over
20 år gammel er det vel ikke så farlig om det blir gjort i sommerferien
2006.
Og nå begynner egentlig omtalen dere. White Lord Jesus var, og er
fremdeles, en duo bestående av Tognazzi og Tristan. Riisøørtssjj (som Ravi
ville sagt det) bringer på det rene at Tognazzi egentlig er Thomas Robsahm,
en ikke ukjent person i visse filmmiljøer, og den personen i duoen som
skriver musikken. Han trakterer også synther, piano, keyboards, perkusjon
og han programmerer, han spiller altså på en datamaskin. Den andre
halvdelen av duoen, altså Tristan, er ingen ringere enn Ballade-redaktør
Arvid Scancke-Knutsen. Han betjener mikrofonen, og leverer også tekstene
til det han selv prosederer. Denne Ballade-direktøren...unnskyld
redaktøren...er altså selv en markant figur i norsk musikkliv. Tar jeg
ikke fullstendig feil var han også skribent på 80-tallet i blekka Nye
Takter, som da var en konkurrent til Tore Olsen's Puls (seinere Arild
Rønsen's) på gatehjørnet, hos Narvesen. Men i denne sammenheng er han
altså plateartist.
80-tallet ga oss noe av det verste som er presentert på plate, men
80-tallet ga oss også mye av det beste, og veldig mange band fra
80-tallet, ja kanskje flere enn fra andre tiår, står igjen som genuint
annerledes. Det har kan hende noe med synthens inntog i rocken å gjøre.
Synthen fikk mye pepper fra gitarfantastene. Og sant nok, synthen
ødela for mange artister, men noen klarte å bruke den på en særdeles
sveisen måte. Som for eksempel White Lord Jesus. Mange brukte analoge
synther, som faktisk kan høres litt levende ut, tro det eller ei. White
Lord Jesus lagde mørk, gotisk synthpop, ofte med blåsere, noe som var, og
er fremdeles ganske smalt. Tekstene til Tristan (han Arvid) var også vonde
å høre på hvis du var ute etter partykveld, men var du i det dype,
svartsvidde hjørnet var de perfekte. Er rimelig sikker på at denne
kassetten har vært soundtracket til mangfoldige selvmord på 80-tallet.
Nå er du kanskje litt forvirret, all den tid jeg hele tiden
refererer til en kassett, og denne omtalen jo egentlig handler om duoens
første cd, utgitt i 2005, som omtales nå, sjuende i sjuende 2006. Men
fortvil ikke, nå slipper du å høre på hovmodige drittsekkvenner som sitter
knallhardt på den kassetten fra 1984, nå kan du nemlig få alt innholdet på
den kassetten, og mere til, på denne cd-en, dessverre med litt pålegg og
fratrekk, men tvilen får her komme tiltalte til gode. De 10 låtene finnes
altså her, pluss 6 til. Til sammen alt White Lord Jesus har rørt siden
80-tallet. Ikke mye, det skal sies, men noe er det, og ganske interessante
saker som de har gjort nå nylig, i 2005.
Om det er fordi de ønsker ny oppmerksomhet om seg selv som plateartister,
om det er fordi de mener folk fortjener å høre sin klassikerbefengte
musikk på cd, eller om det først og fremst er fordi de ønsker å formidle
sitt nye materiale, men syntes de hadde litt lite nytt, og derfor dro med
det gamle i samme slengen, vites ikke: Men samme åssen man snur på det så
er "White Lord Jesus"-cd annerledes og særdeles velsmakende for de fleste
som var i live på 80-tallet, og jeg vil tro at plata inneholder noe
utfordrende og tankevekkende også for ungdom som aldri har hørt kombinasjonen
pop, synth, goth, blåserrekke. Og for å være helt ærlig, det har ikke
mange av oss gamlinger heller. White Lord Jesus er som en vellykket miks
mellom mange forskjellige særegne artister som hver og en sto for
nybrottsarbeid innen rocken, som Alien Sex
Fiend, Diamanda Galas, Ultravox, Kraftwerk, Depeche Mode, The Residents og Cabaret Voltaire.
"White Lord Jesus" underholder deg i nesten 64 minutter, akkurat like
lenge som "Metal machine music" med Lou Reed, uten sammenligning forøvrig.
Platas svakhet er at den har litt for mange monotone partier som ikke
fester seg under huden. De har også blandet det nye og det gamle på en
måte jeg personlig ikke ville ha anbefalt. Jeg ville hatt den 10-spors
kassetten akkurat i den låtrekkefølgen den var i 1984, og lagt det nye
stoffet til slutt på cd-en, slik at vi som ikke har kassetten føler at vi
har den. Jeg ville heller ikke ha gjort så mange forandringer, da musikken
var mer enn god nok som den var, og unik i norsk rockehistorie. Det vi får
er på en måte et nytt verk, hvor gammelt og nytt ligger litt hulter til
bulter.
En av de beste låtene ligger som nr. 7; "Winter song" er kolossal! Det er
en av de nye låtene, som er innspilt i Speranza Studio på Nesodden i 2005.
Det er en nifs låt. Litt dommedagspreget piano- og keyboardspilling. En
sløv, men bestemt house-rytme dunker i bakgrunnen, programmert av Tognazzi.
I front stemmen til Tristan, denne gang kledd i en mørk og skummel
teatralsk cabaretdrakt. Dessverre er det litt for få slike høydepunkter på
plata. Det blir aldri dårlig, men flere av låtene er anonyme og ganske
monotone. Jeg får lyst til å hoppe over de hver gang jeg spiller plata.
Likevel, plata vokser, og den har en dyster atmosfære som holder det hele
sammen til en robust helhet. Det er nok derfor de har omprogrammert de
tidlige låtene: for at alt skal passe sammen i et lydbilde som ikke
spriker så voldsomt. Det er jo tross alt over 20 år siden "Amen"-kassetten
slapp ut. Men jeg ville altså gjort det annerledes.
Det er flere gjester som må nevnes her: Trond Bjerknæs er med som
programmerer og keyboardist. Han produserer sammen med Tognazzi og Jan
Gullovsen, som også korer. En Bengt Hansen korer. Bård Kuvaas og Haakon
Larsen spiller gitar. Ja, Bård spiller også heavy metal-gitar på
"Monsterbody", en merkelig metal-låt som fungerer optimalt, mye takket
være polariseringa mellom nettopp den låta og alt annet på plata som ikke
ligner overhodet; et supert metalriff og Tristans småsyke brøling. Andre viktige
brikker er Crisph på saxophone og Lumpy Davy på trompet (selvsagt påvirket
av Zappa's "Lumpy gravy"). De er spesielt viktige på 2 av de rareste, men
også de beste spora her, nemlig "August Walla" I og II. The Residents
er en klar referanse i forhold til de to låtene, og de er veldig
forskjellig fra for eks. den lette og litt tyggegummiaktige syntpop-låta "Back in Mary's room",
som jeg for min del styrer unna.
Et veldig spennende prosjekt dette, og duoen jobber med nytt materialet
som skal gis ut en gang i 2007 vet jeg. Kanskje de klarer å sjokkere
igjen, som de gjorde på 80-tallet, men det skal vel mye til, det meste er
prøvd ut nå. Jeg avslutter omtalen med å lytte til "(any) Tristan (must
die)", som er nok en stor låt fra 1984-perioden. Det er nok for tidlig å dø
nå Tristan, du har nok fremdeles masse spennende musikk inni deg som
skriker etter å slippe ut.
PS: Arvid smører ikke niste, hans mat blir fløyet inn til Ballade fra
forskjellige restauranter i Osloregionen hver dag, mens den daglige føden
til Thomas består av grillpølse x 5, sennep, ketchup, rømmedressing,
pølsebrød og en dæsj sure agurker. Ja, dere, er det rart det blir bra
musikk av det? Vel, det blir opptil hver enkelt å bedømme, smaken er som
kjent som baken, altså delt i tusenvis av deler, men at Tristan og
Tognazzi må få hedersbetegnelsen pionerer innen norsk gotisk synthpop er
hevet over ethvert skumbesudla ølglass. |
