|
At
Reprise Records nektet å gi ut ”Yankee hotel foxtrot” (pga. for lite
hitmateriale) sier i grunnen ganske mye om dagens forhold i
plateindustrien. Der seriøse plateselskap som Reprise, Columbia osv før
bygde opp artistenes karrierer steg for steg og album for album, er det nå
kun hitsingler og profittjag som er målet. Uansett, etter at Wilco og
Reprise brøt kontrakten stod over 20 andre selskap i kø for å få gi ut
”Yankee hotel foxtrot”, og det hele endte med at plata kommer ut den
23 april på Nonesuch Records. Og godt er det for ”yhf” er litt av et
album.
Wilco er i stadig utvikling, og befinner seg i 2002 ganske langt fra det
countryfiserte utgangspunktet de hadde etter oppstarten i etterdønningen
av oppløsningen av Uncle Tupelo. Siden sist vi hørte fra Wilco
(Summerteeth, 1999) er trommis Ken Coomer bytta ut med den mer
eksperimentelle Glenn Kotche, og altmuligmannen Jim ò Rourke er henta inn
for å sprite opp lydbilde. Men til de som nå frykter at Wilco har tatt
helt av å begynt å spille samtidsmusikk, frykt ikke. Det er fremdeles
Tweedy's fabelaktige låtskrivertalent og gripende ”krype under huden”
vokal som ligger i bunn, og som er grunnpilaren i Wilcos låtunivers.
Heldigvis.
Plata åpner med den lett slentrende og ganske så
eksperimentelle/surrealistiske ”I am trying to break your heart”, Lag på lag med o’ Rourke's lydcollager
og musikalske staffasje blandes med Tweedy's såre og skjøre vokal. Men
allerede på spor 2 er det klassisk låtsnekkerkunst a la Big Star, og
Paul Westerberg på en god dag, som står i sentrum. I ”Radio cure”
tones tempoet ned igjen, men bygger seg sakte men sikkert opp mot et
uimotståelig refreng. Høydepunktet kommer midt på plata med ”Jesus etc”. En nydelig liten sang som få andre enn Tweedy kunne ha kommet opp
med i år 2002. I ”Pot kettle back” høres de forresten ut som The Cure!
Plata er i det hele tatt veldig jevn og nesten uten svake punkter,
det eneste måtte være arrangementet til
”I’m the man who loves you” som jeg har hørt bedre,
nedstrippa og akustisk på Jeff Tweedy's akustiske solokonserter. Årets
album er en bootleg skrev den svenske musikkblekka Sonic i sitt
desembernummer i fjor, og jeg føler meg rimelig sikker på at når plata
nå omsider kommer ut offisielt, vil den havne på mange 2002
oppsummeringer, den vil i alle fall havne langt oppe på min.
Geir Bø 6 mars 2002
|
