At reprise records nektet å gi ut ”yankee hotel foxtrot” (pga. for lite hitmateriale) sier i grunnen ganske mye om dagens forhold i plateindustrien. Der seriøse plateselskap som reprise, columbia osv før bygde opp artistenes karrierer steg for steg og album for album, er det nå kun hitsingler og profittjag som er målet. Uansett, etter at wilco og reprise brøt kontrakten stod over 20 andre selskap i kø for å få gi ut ”yankee hotel foxtrot”, og det hele endte med at plata kommer ut den 23 april på nonesuch records. Og godt er det for ”yhf” er litt av et album.
Wilco er i stadig utvikling, og befinner seg i 2002 ganske langt fra det countryfiserte utgangspunktet de hadde etter oppstarten i etterdønningen av oppløsningen av uncle tupelo. Siden sist vi hørte fra wilco (summerteeth,1999) er trommis Ken Coomer bytta ut med den mer eksperimentelle Glenn Kotche, og altmuligmannen Jim ò Rourke er henta inn for å sprite opp lydbilde.Men til de som nå frykter at Wilco har tatt helt av å begynt å spille samtidsmusikk, frykt ikke. Det er fremdeles Tweedys fabelaktige låtskrivertalent og gripende ”krype under huden” vokal som ligger i bunn, og som er grunnpillaren i wilcos låtunivers. Heldigvis. Plata åpner med den lett slentrende og ganske så eksperimentelle/surrealistiske ”i am trying to break your heart ”, Lag på lag med o’Rourkes lydcollager og musikalske staffasje blandes med Tweedys såre og skjøre vokal. Men allerede på spor 2 er det klassisk låtsnekkerkunst a la big star, og Paul Westerberg på en god dag, som står i sentrum. I ”radio cure” tones tempoet ned igjen, men bygger seg sakte men sikkert opp mot et uimotståelig refreng. Høydepunktet kommer midt på plata med ”jesus etc”. en nydelig liten sang som få andre enn Tweedy kunne ha kommet opp med i år 2002. I ”Pot kettle back” høres de forresten ut som the cure! Plata er i det hele tatt veldig jevn og nesten uten svake punkter, det eneste måtte være arrangementet til  ”i’m the man who loves you” som jeg har hørt bedre, nedstrippa og akustisk på Jeff Tweedys akustiske solokonserter. Årets album er en bootleg skrev den svenske musikkblekka sonic i sitt desembernummer i fjor, og jeg føler meg rimelig sikker på at når plata nå omsider kommer ut offisiellt, vil den havne på mange 2002 oppsummeringer, den vil i alle fall vil den havne langt oppe på min.